Konspirasjonsteorier er ikke for folk med utrente lattermuskler.
15. juli 2006 ble sannheten om 11. september avslørt for oss av en spaltist i Dagbladet. Forfatteren Pernille Rygg kunne fortelle at hun hadde funnet en nettside som avslørte alle løgnene i den offisielle versjonen. Hvorfor, spør hun, falt tårnene sammen, når de var bygget for å tåle å bli truffet av passasjerfly? Hvorfor sa amerikanske myndigheter at de var helt uforberedt, når man samme morgen hadde avholdt en militærøvelse som bygget på samme scenario som angrepet på World Trade Center? Og hvordan kan det ha seg at fem av de påståtte kaprerne lever i beste velgående i Saudi-Arabia? Det er redselen for stempelet ”konspirasjonsteori” som hindrer at de virkelige historiene om 11. september blir fortalt, skriver Pernille Rygg.
Naturligvis er det nettopp en konspirasjonsteori hun kommer med. Slike alternative virkelighetsbeskrivelser finnes det mange av. Elvis lever! Noen som muligens befant seg i Roswell i 1947 leide et hotellrom i Dallas dagen før – eller var det uken etter? – at JFK ble skutt. At NASA skal ha fingert den første månelandingen er også en teori med en del tilhengere, blant dem det såkalte Flat Earth Society, som antagelig har en eller annen kreativ forklaring på hvorfor ingen til dags dato har ramlet utfor den berømmelige kanten.
Den gamle Adam
Øystein Sørensen, historieprofessor ved Universitetet i Oslo, er mer enn alminnelig opptatt av konspirasjonsteorier. I boken Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, tar han for seg de mange konspirasjonsteoriene omkring Illuminatus, en hemmelig orden som ble stiftet av den bayerske universitetsprofessoren Adam Weishaupt i 1776 for å utbre opplysningstidens ideer og grunnlegge det de selv kalte et ”fornuftens rike”. Myndighetene i Bayern slo imidlertid hardt ned på bevegelsen på 1780-tallet, og Weishaupt døde ensom og nesten glemt i 1830.
Man skulle tro det hele ville ha sluttet der. Men bayerske myndigheter valgte å offentliggjøre noen av gruppens skrifter, noe som skulle få dramatiske og langsiktige konsekvenser. Disse tekstene skulle nemlig bli utgangspunktet for – foreløpig – to hundre år med konspirasjonsteorier. Og det begynte med at to forfattere, franskmannen Augustine Barruel og skotten John Robison, utga bøker der de fremstilte Illuminatus som fiender av all sivilisasjon og ga organisasjonen skylden for den franske revolusjon.
Dermed hadde snøballen begynt å rulle. Sørensen viser hvordan Illuminatus-teoriene så å si har reprodusert seg selv i en rekke varianter. De skjøt fart ikke minst på begynnelsen av 1900-tallet, da de ble tatt opp igjen av Nesta Webster, en engelsk forfatter som i 1910 oppdaget at hun var en reinkarnasjon av en fransk adelsdame fra revolusjonens tid. Med dette originale utgangspunktet utformet Webster en konspirasjonsteori der Illuminatus sto bak den franske og den russiske revolusjon, i tillegg til første verdenskrig; både jøder, kommunister, frimurere og andre inngikk i hennes vidløftige teorisystem.
Blant hennes etterfølgere er William Guy Carr, en kanadisk offiser som hevdet at Weishaupt selv handlet på ordre fra Djevelen. Her settes med andre ord konspirasjonstenkningen inn i et religiøst virkelighetsbilde. Carr, som skrev på 1950-tallet, hevdet at Illuminatus hadde stått bak alt som var galt i historien, fra revolusjonene på 1800-tallet til kommunismen, nazismen og verdenskrigene. Hans troverdighetsnivå illustreres blant annet av hans påstand om at Albert Pike, en ellers ukjent amerikansk frimurer som skal ha hatt en ledende posisjon i Illuminatus, sto bak begge verdenskriger, i tillegg til en tredje storkrig som illuminatene ennå venter med å sette i gang.
Sørensen følger Illuminatus-teorienes ofte uoversiktlige utvikling videre opp gjennom 1900-tallet, og viser hvordan forskjellige teoribyggere har mikset hver sin cocktail av Illuminatus og andre fordekte aktører, fra Bilderberg-gruppen til romvesener; innholdet i teoriene ser ut til å gjenspeile opphavsmennenes egen ideologiske dagsorden snarere enn edruelige studier av fakta. Ikke minst viser Sørensen hvordan Illuminatus-forestillingene har gjort nedslag i populærkulturen, for eksempel i bøker som Da Vinci-koden og Hellig blod, hellig gral.
Fra en fjær til fem hønsegårder
Det er litt av et ettermæle for den arme Weishaupt. Den angivelig så opplyste Illuminatus-ordenen har avfødt uhorvelige mengder med uopplyst vrøvl. Sørensens bok viser hvordan en fjær kan bli til fem hønsegårder, og vel så det. En analyse av Illuminatus-teorienes historie avdekker flere påfallende mønstre. For det første virker det som om realitetsorienteringen har avtatt proporsjonalt med avstanden i tid til det opprinelige, historiske Illuminatus. Samtidig som teoriene er blitt stadig mindre plausible, er dokumentasjonen ikke uventet blitt stadig magrere. Carrs verk inneholder for eksempel knapt noen dokumentasjon – og det skulle da ikke overraske noen; djevelen er som kjent ikke noen kilde som kan refereres i en litteraturliste.
Konspirasjonsteorier ser dessuten ut til å reprodusere seg selv nærmest som et datavirus, tross alle forsøk på å avkrefte dem. Er en påstand om en sammensvergelse først blitt fremsatt og offentlig kjent, får den nærmest automatisk status som autoritativ og “sann”, og blir gjentatt gang på gang av senere konspirasjonsteoretikere, uansett hvor mange ganger den i mellomtiden er blitt gjendrevet. Kroneksempelet er “Sions vises protokoller” som inngår i de fleste av de teoriene Sørensen tar for seg. At disse var et falsum, ble tidlig kjent; likevel har de dukket opp i antisemittisk agitasjon til denne dag.
Går vi tilbake til det historiske Illuminatus, kan vi si at organisasjonen med sitt hemmelighetskremmeri til en viss grad selv var ansvarlig for sitt tvilsomme ettermæle. Men dette sier også noe om de historiske forutsetningene for at konspirasjonstenkningen oppsto. Under de autoritære regimene som hersket i mesteparten av Europa på denne tiden måtte all opposisjon gå under jorden. De opprinnelige konspirasjonsteoriene ble utformet av myndighetene eller krefter som sto dem nær – som den reaksjonære jesuitten Barruel – og gjenspeilte makthavernes frykt for en usynlig fiende som de i stor grad hadde skapt selv ved sin undertrykkelse av all kritikk. Som Sørensens bok illustrerer, er det i dag i stor grad makthaverne som mistenkeliggjøres gjennom teorier som forkynnes og spres av mer eller mindre marginale opposisjonsgrupper.
I logikkens bakvendtland
Sørensen nøyer seg med å illustrere disse generelle tendensene, uten å analysere dem nærmere. Men han har en del interessante ting å si om konspirasjonsteorier i sin alminnelighet. For det første skiller Sørensen mellom grandiose og begrensede konspirasjonsteorier. Førstnevnte type teori er syntetiserende, i den forstand at teorien postulerer en sammenheng mellom begivenheter og fenomener som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Disse teoriene forteller om store sammensvergelser for å endre historiens gang, og forutsetter nødvendigvis at en mengde mennesker må være involvert. Som Sørensen påpeker, er disse teoriene lite troverdige; en tommelfingerregel, skriver han, er at teoriens troverdighet avtar omvendt proporsjonalt med antall personer som angivelig skal ha vært med i sammensvergelsen. De begrensede teoriene forsøker på sin side å forklare enkeltstående begivenheter, som Palmemordet. De er logisk sett lettere å tro på, og Sørensen hevder at de kan stille ”høyst relevante spørsmål.”
Sørensen påpeker visse mønstre som går igjen i alle konspirasjonsteorier. Det er forestillingen om den styrende vilje som ligger bak alt. Så snart man har identifisert denne, faller de øvrige bitene på plass. Derfor velger teorien selektivt ut fakta eller påstander som plausibiliserer den grunnleggende antagelsen. Dessuten immuniseres teorien ved at ethvert forsøk på å tilbakevise den blir brukt som nok et bevis på at noen tilslører sannheten. Teoriene preges også av vage antydninger om udokumenterbare forhold, slurvete omgang med fakta, paranoide innslag og ikke minst sensasjonsmakeri knyttet til den store ”avsløringen.”
For å spinne litt videre på Sørensens resonnement: Konspirasjonsteorier er fundamentalt uvitenskapelige. Skal en teori godtas som vitenskapelig, bør den underlegge seg visse ufravikelige falsifikasjonskriterier. Det vil si at teorien må bygge på visse empiriske data som kan etterprøves; hvis dette faktagrunnlaget ikke er holdbart, er teorien verdiløs. Når konspirasjonsteorienes faktagrunnlag tilbakevises som usant eller irrelevant, skjer erfaringsmessig én av to ting. Enten finner teoriens tilhengere nye ”fakta” eller ad hoc-argumenter for å begrunne teorien. Alternativt benytter de seg av den ovennevnte immuniseringsstrategien, og hevder at kritikken av teorien er basert på løgner eller fordreining av fakta, eventuelt at kritikernes egentlige hensikt er å tilsløre konspirasjonen.
I realiteten dreier det seg her om en form for sirkelargumentasjon: Konspirasjonen finnes, ergo må kritikken av konspirasjonsteorien være usann og uredelig. At kritikken er uredelig, beviser at noen har noe å skjule – og dermed at konspirasjonen finnes. Teoribygningen er dermed selvbegrunnende, for så vidt som den bygger på en selvrefererende matrise av fundamentalt ubegrunnede påstander.
Om verden full av konspirasjoner var…
Man må spørre seg hvorfor enkelte sluker disse teoriene rått, slik nordnorske kommunepolitikere lar seg rive med av PowerPoint-presentasjoner om eventyrlige avkastninger i det amerikanske finansmarkedet. Sørensen hevder at det dypest sett dreier seg om ”å finne eller skape orden og mening i tilværelsen”. Videre mener han å kunne finne et ideologisk islett i alle konspirasjonsteorier. Jeg er ikke helt overbevist om at dette er riktig. Ligger det virkelig ideologiske motiver bak alle teoriene om Elvis’ død eller månelandingen? Og prøver virkelig disse teoriene å skape orden og mening – ved å fremstille virkeligheten som mer komplisert enn den er?
Selv tror jeg at den grunnleggende drivkraften bak konspirasjonsteoriene er en motvilje mot å godta at verden er som den er – at det finnes en endelig fasit på alt. Konspirasjonsteoriene er utformet slik at de aldri kan bekreftes eller avkreftes en gang for alle, og fungerer slik sett som en slags intellektuelle evighetsmaskiner. Som narrativer bygger teoriene på de samme spenningsskapende effekter vi kjenner igjen fra barndommens spøkelseshistorier. Det er barnets trang til å se mysterier overalt og gjøre verden mer gåtefull enn den er som her blir gitt et anstrøk av voksen, kvasi-intellektuell legitimitet.
For utenforstående fremstår konspirasjonstenkningen som barnslig kverulering. For å gå tilbake til Pernille Ryggs artikkel: Gir den egentlig noe sammenhengende svar på hva som hendte 11. september 2001? Nei. Trekker den noen som helst konklusjoner på grunnlag av de ”fakta” som fremlegges? Nei. Alt Rygg gjør, er å fremkaste en del påstander som tilsynelatende er uforenlige med den offisielle versjonen. Tvillingtårnene var bygget for å tåle å bli truffet av fly, skriver Rygg. Det hun ikke skriver, er at tårnene sto en god stund etter at flyene traff; det var de påfølgende brannene som fikk dem til å rase sammen. Rygg mener dette må skyldes kontrollerte sprengninger, og støtter seg på en teori fremsatt av fysikeren Steven Jones og støttet av ”et økende antall kolleger og ingeniører”. Dette antallet øker åpenbart langsomt; i skrivende stund kan jeg ikke se at det er mer enn fem navngitte, profilerte personer som støtter Jones. Ikke er de kolleger eller ingeniører heller; blant de fem er det en teolog og en forfatter. Rygg underslår at de fleste eksperter på fysikk og bygningsteknikk avviser denne teorien, noe som burde være godt kjent.
Ifølge Rygg er det vanlig prosedyre å avskjære kaprede fly med jagerfly. At dette ikke ble gjort 11. september, ”beviser” at det er ugler i mosen. North American Air Defense hadde på dette tidspunktet ingen instrukser om eller prosedyrer for å avskjære sivile fly over det amerikanske fastland. Og hva med militærøvelsen som bygget på samme scenario som terrorangrepet? Sannheten er at National Air Reconnaisance Office, som administrerer satellittovervåking, avholdt en øvelse der man simulerte at et fly hadde fløyet inn i organisasjonens hovedkvarter ved et ulykkestilfelle. Hovedkvarteret ligger for øvrig
ved innflyvningsruten til Dulles International Airport ved Washington.
Og hva med påstanden om at flere av de påståtte flykaprerne fortsatt er i live? I virkeligheten var dette en misforståelse som skyldtes rene navneforvekslinger i tiden like etter 11. september. To av kaprerne hadde for eksempel navn som er like vanlige i Saudi-Arabia som Nilsen og Olsen i Norge. BBCs opplysninger ble raskt avkreftet da fotografier av de involverte ble offentliggjort, og både BBC og andre medier har dementert alle påstander om overlevende flykaprere. Likevel får disse usannhetene slippe gjennom i en av Norges største aviser nesten fem år etter terrorangrepet. Man må spørre seg om alle nedskjæringene i Dagbladet nå har gjort det umulig for avisen å foreta en seriøs redaksjonell vurdering av det den setter på trykk.
Med sin blanding av irrelevante fakta, usannheter og vage antydninger passer Ryggs artikkel godt inn i det skjemaet for konspirasjonsteorier som Øystein Sørensen trekker opp i sin bok. Bokens formål er å vise konspirasjonstenkningens utvikling som en diakron prosess, og Sørensen illustrerer konspirasjonsteorienes særegne logikk ved historiske eksempler. Hans diakrone perspektiv får frem hvordan gamle fiendebilder stadig er blitt redefinert for å svare til aktuelle ideologiske behov, og de mange eksemplene på innbyrdes motstridende teorier om Illuminatus viser at disse teorienes tilhengere ikke har noen respekt for fakta, logikk, dokumentasjonskrav eller vitenskapelig redelighet. Slik sett oppnår Sørensen det som vel er bokens formål på en forbilledlig pedagogisk måte, uten overtydelig belæring.
Konspirasjonsteoriene oppsto i en tid da nyheter reiste med hest og vogn, informasjon var en mangelvare og faktasjekking ofte var umulig. De lever i beste velgående i en tid da nyheter reiser med lysets hastighet og nettet er et ekspanderende informasjonsunivers der sannheter, halvsannheter og rene løgner fyker omkring som rester fra et slags informasjonsteknologisk Big Bang. Bevæpnet bl.a. med Sørensens bok kan vi muligens starte en aldri så liten mot-sammensvergelse mot disse teoriene? Hold deg fast, Pernille, for dette er grumt: konspirasjonen for å knuse konspirasjonstenkningen. Huttetu.
En glimrende artikkel, men du skal se det kommer en del merkelige kommentarer etter hvert! Det er en del anonyme deltakere i debatter om slikt, og det er jo ganske naturlig, siden det er en sammensvergelse som er ute etter å ta dem.
Jeg tror forøvrig det vil være en vekst i oppslutningen om konspirasjonsteorier – verden blir stadig mer komplisert, og mange trekker et lettelsens sukk når noen kan forklare at verden er enklere enn den ser ut som..
http://knutalbert.wordpress.com
Konspirasjonstilhengere er religiøse i den forstand at konspirasjonsteoriene de er tilhenger av (stort sett de fleste) erstatter gud (eller en eventuell psykolog). Overtro er overtro uansett hvilken skikkelse den kler seg i, mener jeg.
Nydelig skrevet, Eystein. – Og måtte Pernille slippe å miste nattesøvnen!