Er Adam Smith og Karl Marx så like som Kalle Moene skal ha det til?
I siste nummer av Morgenbladet har professor Kalle Moene skrevet en interessant artikkel som sammenligner Adam Smith med Karl Marx. Hans påstand er at disse to klassiske økonomene er likere enn det mange godt utdannede mennesker liker å tro. Han mener at ”mens Smith er blitt røvet og bortført av den mest liberalistiske delen av den politiske høyresiden, er Marx blitt røvet og bortført av den mest byråkratiske delen av venstresiden” – åpenbart to politiske grupperinger Moene har lite til overs for. Som følge av denne kidnappingen har dermed de to tenkerne blitt framstilt som motpoler – noe de i følge Moene ikke er.
Fellestrekk
Det er riktig at de to økonomiske tenkerne som rammer inn århundret med klassisk økonomi, har mye til felles. De som er litt belest i økonomisk idéhistorie, vet at Marx bygget sine økonomiske tanker på David Ricardo som igjen hentet sin inspirasjon fra Adam Smith. Mest nærliggende er den feilaktige objektive verdilæren – nærmere bestemt arbeidsverdilæren – som ble forkastet da det moderne økonomifaget tok form på 1870-tallet.
Det er også riktig at både Marx og Smith gikk til angrep på næringsprivilegier og utbytting – det økonomer i dag gjerne kaller rent seeking. Men de to definerte dette systemet ulikt. Smith ga det kallenavnet ”det merkantile system” (merkantilisme), mens Marx definerte det ut fra det som senere fikk kallenavnet ”kapitalisme”.
De to tenkerne tok også til orde for de fattige og svake i samfunnet, og begge ønsket en ny politisk-økonomisk orden som sikret en høy levestandard for folk flest. Artikkelen til Moene er i så måte opplysende for alle de som aldri har lest Smith og som dessverre vet lite om hva han sto for. Men å tenke seg Smith som en slags tidlig sosialdemokrat ut ifra dette, synes ganske misvisende. Moene har gitt uttrykk for en slik påstand ved flere anledninger, i debatter undertegnede har vært til stede på. Og i ovennevnte artikkel skriver han: ”Adam Smith minner ikke så rent lite om moderne europeiske sosialdemokrater som ønsker å oppmuntre til sosial bevissthet, rettferdighet og samtidig legge forholdene til rette for ekspansjon i næringslivet for å bedre leveforholdene for alle.”
Sosialdemokrati?
Spørsmålet man kan stille seg er hva Moene egentlig legger i det stadig mer utvannede begrepet ”sosialdemokrati”, som i dagens debatt virker som lite annet enn et kallenavn på ”alt vi liker” ved eget samfunn. Og hvilke klassiske liberalister eller liberalere i dag er det som ikke er tilhengere av ”rettferdighet”, økt ”sosial bevissthet” om økonomiske sammenhenger, eller tilrettelegging for næringsaktivitet i tråd med Smiths teorier – altså markedskonkurranse og minst mulig privilegier. Poenget må vel heller være at sosialdemokratene har blitt mer og mer liberale i sin faktiske økonomiske politikk – om enn ikke alltid i den politiske retorikken.
Foruten et vagt begrep om hva sosialdemokratiet og sosialdemokrater egentlig er i dag, synes Moene også å skorte noe på idéhistorisk kunnskap om liberalismen som politisk bevegelse. Det har vært en lang tradisjon, tilbake til 1700- og 1800-tallets klassiske liberalister, å mistenkeliggjøre de høye menn i næringslivet. Dette er altså et kjennetegn ved liberalismen, og i så måte er Smiths velkjente formulering om at ”forretningsfolk møtes sjelden uten å konspirere mot samfunnsinteressene” ikke på noe måte unikt. Problemet er at så alt for mange i dag ikke vet hva verken klassisk liberalisme eller dagens liberale tenkere står for. En klassisk liberal samfunnsorden – laissez faire – er et rettighetsbasert system der ingen gis privilegier. Det vil si at næringsinteresser verken har rett til å forurense, gjøre nytte av utelukkelsesmekanismer, statlige sanksjonerte monopoler og karteller eller andre statlige privilegier. Altså den type politisk økonomi som Smith var talsmann for.
Misforståelse på venstresiden
Den intellektuelle misforståelsen blant folk på venstresiden oppsto med Karl Marx, som eksplisitt definerte kapitalismen som laissez faire – det vil si fritt kjøp og salg av arbeid, varer og tjenester – men som implisitt beskrev det kapitalistiske system som et system preget av tvang, privilegier og utbytting. Staten var jo i hans egne ord ”borgerskapets eksekutivkomité”. Hvis vi skal følge Marx sin implisitte definisjon av dette systemet, ser vi raskt at han kritiserte nettopp det samme som Smith – altså merkantilismen. Men Marx gjorde dessverre ikke noe analytisk skille mellom merkantilisme og kapitalisme – og i dag blir gjerne begreper som ”kapitalisme”, ”det frie marked”, ”nyliberalisme” etc. brukt om begge disse systemer. Det er også verdt å merke seg at Marx hentet utbyttingsteorien sin fra franske klassiske liberalister som mente det var en klassekonflikt mellom den produserende og den eksproprierende klassen. Marx påpekte selv at han hentet inspirasjonen til sin klassekonfliktanalyse fra disse tenkerne. Med andre ord, liberalister har alltid vært motstandere av utbytting og urettmessig ekspropriering. Det underlige med den revolusjonære venstresiden var at den ville løse disse problemene med enda mer utbytting og ekspropriering – men nå ”på vegne” av folket.
Dette er altså venstresidens intellektuelle feilgrep. Høyresiden har tilsvarende bidratt med begrepsforvirring når det gjelder skillet mellom kapitalisme forstått som laissez faire og kapitalisme forstått som merkantilisme. Her stammer forvirringen fra USAs første finansminister Alexander Hamilton og hans etterfølgere. Hamilton var tilhenger av en aktiv statlig merkantilistisk politikk for å fremme amerikanske næringsinteresser. Suksessoppskriften var statlige næringssubsidier, et privilegert bankvesen, billig kreditt til utvalgte virksomheter og handelsrestriksjoner. Denne cocktailen ble døpt ”the american system” og regnes blant ”hamiltonianere” som starten på amerikansk ”kapitalisme”. For eksempel bruker den kjente britiske konservative historikeren Paul Johnson lovord om den økonomiske politikken til Hamilton som han ser som forløper til den 100 år senere ”næringsvennlige” politikken til det republikanske partiet på begynnelsen av 1900-tallet. Det er verdt å få med seg at opposisjonen til denne politikken – Thomas Jefferson og hans etterfølgere – var innbitte motstandere av dette systemet – en motstand som forsvant ut av historien da det demokratiske partiet skiftet ham i 1896, fra å være et klassisk liberalt parti til å bevege seg i mer sosialdemokratisk retning. Jefferson, Andrew Jackson og Grover Cleveland var alle klassiske liberalister, mens venstresiden i USA i dag gjerne tar Jefferson til inntekt for sine politiske holdninger, fordi han var kritisk til Big Business og det privilegerte bankvesenet. Men som vi har sett, var dette viktige kjennetegn ved de klassiske liberale tenkerne.
Skillelinjer
Det er også viktige skillelinjer som Moene ikke trekker inn i sin sammenligning av Marx og Smith. En viktig forskjell mellom de to, som gjør at den ene må betraktes som liberalist og den andre som sosialist, er at Nasjonenes Velstand gir den første systematiske analyse av det Friedrich Hayek senere ga navnet ”spontan orden”, altså en samfunnsorden som ingen har designet eller tenkt ut på forhånd, men som oppstår og utvikler seg nedenfra ved at individer samhandler. Det er nettopp denne ideen sosialister har problemer med å forstå. Marx var intet unntak. Han så for seg en orden bevisst designet ovenfra – en orden der menneskets utvikling ikke lenger er overlatt til tilfeldighetenes spill, men der Mennesket (med stor M) tar skjebnen i egne hender og utformer det samfunnet Han selv ønsker, fritt for sosiale og økonomiske problemer.
Med denne visjonen for den sosialistiske framtidsutopi skilte Marx seg radikalt fra flertallet av samtidens sosialister som så for seg en mer spontan utvikling nedenfra. Dette var anarkister i ulike varianter som representerte den mer folkelige sosialistiske bevegelsen. Bakunin mente, med rette, at Marx tok til orde for et samfunn som var langt mer undertrykkende og elitistisk enn det man hadde sett noen sinne tidligere og sammenlignet sin intellektuelle motstander med Otto von Bismarck – Bismarx.
Dermed ser vi at det som først og fremst skiller Smith og Marx er to ulike visjoner for hvordan samfunnet best er organisert – og at Adam Smith hadde en langt mer sofistikert og abstrakt forståelse av samfunnets kompleksitet, som styrt av spontane prosesser. Marx på sin side hang igjen i den gamle førsmithske måten å tenke på – bevisst sosialt design – men ikledd samtidens vitenskaplige drakt – teknokratiet – det opplyste eneveldet styrt av en liten dedikert gruppe av sosiale ingeniører med uinnskrenket politisk myndighet. Også Marx var forutseende nok til å skjønne at dette samfunnet ville bli svært tyrannisk – men på mystisk vis ville denne staten gå i oppløsning av seg selv og ende opp i et paradis der mennesket verken var underlagt politiske, økonomiske eller naturens lover.
- Marius Gustavson er masterstudent i historie ved UiO
[...] har blitt populært i visse venstreintellektuelle kretser de siste årene å framstille Smith som en slags tidlig sosialdemokrat. Dette kan gi en viss mening hvis vi med sosialdemokratisk politikk forstår den relativt [...]