Ved første øyekast kan det være vanskelig å se likheten mellom Tempelridder Arn Magnusson og attentatet på Benazir Bhutto.
Av Kapitalismus aka Eirik Løkke
Ikke desto mindre er det en vesentlig likhet, nemlig den endimensjonale fremstillingen av muslimer.
Arn Magnusson ble ”født” etter en selsom TV- opplevelse (CNN) Jan Guillou fikk mens han ventet på et hotellrom i tidligere Sovjet. I løpet av en hel ettermiddag ble muslimer konsekvent satt i sammenheng med negative nyheter. Brenning av biler, voldelig sammenstøtt, skuddsalver etc. Ikke eneste gang viste man TV-bilder hvor muslimer ble sett i normale sammenhenger, rolige samtaler, ved middagsbordet eller andre former for mellommennskelige relasjoner. Guillous tanker gikk umiddelbart til fremstillingen av saraserne under korstogene, og bestemte seg for å skape karakteren Arn Magnusson, som i disse dager er kinoaktuell. (Bøkene er selvsagt å foretrekke).
Den observante leser vil allerede nå kunne se hvor jeg vil hen med sammenligningen av Arn og attentatet på Benazir Bhutto, eller rettere sagt TV-dekningen av attentatet og hendelsene i etterkant. Voldelig opptøyer, brenning av busser og sykler, hyling og skriking er konsekvent de bilder vi får fra Pakistan. Ikke sjeldent tar jeg meg selv i å bli fryktelig nedlatende overfor disse menneskene som vises på skjermen. ”Bhutto har blitt drept, jeg tror jeg tenner på en buss” appellerer ikke akkurat til mitt rasjonale om hva som høver seg å gjøre i en sånn situasjon, selv om jeg vet inderlig godt at det kun er en lite fragment (og meget situasjonsbestemt) av den pakistanske virkeligheten som vises på skjermen.
Hvordan påvirker disse bildene, som dag ut og dag inn presenteres? Jeg vet ikke, men det er naivt å tro at det ikke påvirker vårt bilde av den muslimske verden i negativ retning. TV-sendinger har åpenbart en subtil virkning, og når samme entydige bilde presenteres, så former det bevisst eller ubevisst også et inntrykk hos mottakeren. Det krever en stor porsjon selvrefleksivitet for å evne og sette inntrykkene inn i sammenheng. Selvsagt må mediene dekke disse nyhetene, og det er vanskelig å se umiddelbart hvordan dette kunne ha blitt gjort annerledes. Men effekten forblir den samme, nyhetene former en spesiell forståelse av det pakistanske og muslimske samfunn, som ikke nødvendigvis er heldig. Men heller ikke nødvendigvis bare feilaktig.
For hva hvis religionen (eller kulturen om du vil) islam virkelig er problemet, hva hvis generaliseringene som kommer fra tv-bildene dreier seg mer om essenser enn nyanser hva gjelder mennesker som på en eller annen måte kaller seg muslimer. Flere fremtredende debattanter har hevdet så. Mitt poeng er at når Ayaan Hirsi Ali, Chris Hitchens, Lars Gule eller andre oppegående kritikere av islam uttaler seg, så kommer det ikke på bakgrunn av ensidige nyhetsbilder, men av meget grundige tilnærminger, som ”folk flest” ikke tar seg bryet med å sjekke. Det betyr ikke at fordommer eller forutinntatte holdninger ikke kan stemme, bare at ensidige nyhetsbilder knapt er grunnlag for å uttale seg generelt, hvilket dessverre langt på vei er tilfelle.
Som Ayaan Hirsi Ali så utmerket har sagt det ”Human Beings are equal; cultures are not”
Jeg har i likhet med Hirsi Ali som utgangspunkt at det liberale demokratiet, med dens liberale rettighetstankegang, er universell (selv om deres utbredelse er størst i vesten) og at alle kulturer skal måles i forhold til dette utgangspunkt. Det burde ikke være noe kontroversielt utgangspunkt. Den reelle debatten burde være hvordan, eller i det hele tatt hvorvidt islam kan forenes med det liberale demokrati. Benazir Bhutto mente det:
In the West, there is often talk about the “Muslim street.” The street most often seen here on television is the street of fanaticism whipped into a frenzy. But there is another Muslim street. It is a silent street of women who suffer discrimination in every aspect of life. It is a silent street of students who are not educated. It is a silent street of businessmen and businesswomen who are not allowed to compete freely. It is a silent street of human rights activists who are jailed, political parties that are decimated, and political leaders who are either prisoners or exiles. It is the street of the people constrained by the totalitarian powers of the state. It is the street of the future in the chains of present-day intolerance, ignorance and dictatorship. And it is the street far more likely to explode than the street of the religious extremists.
La oss håpe hun har rett!
