Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Norge og nordmenn er preget av både selvforakt og selvforherligelse

I sin nyttårstale i 1992 hevdet Gro Harlem Brundtland som kjent at ”det er typisk norsk å være god”. Mens den tidligere statsministerens tilhengere insisterte på at hun var ironisk, har mange av Gros kritikere lagt det uskyldige ordet ”selv” til dette sitatet, som dermed fått en helt annen betydning. For mange nordmenn liker å se på landet vårt som betydelig viktigere enn vi faktisk er. Vi vinner i kategorien vi selv har funnet på: En ”humanitær stormakt” er et land som gir masse penger til bistand og som mekler i fredsprosesser verden over. Når det er sagt er det likevel ikke bare typisk norsk å være (selv)god. Det er også typisk norsk å forakte seg selv, noe en rask gjennomgang av norske medier, særlig i tiden før jul, illustrerer.

Julen, selvforaktens høytid

I november og desember kunne vi til stadighet lese om hvor fryktelig mye penger nordmenn brukte på julegaver. Kjøpesentrene rapporterte om nye salgsrekorder og både NRK og TV2 lagde reportasjer om at vi aldri tidligere hadde brukt så mye penger i forbindelse med julen. En ting er å rapportere om et fenomen, det vil si kommersialiseringen av julen og nordmenn flest sin gode personlige økonomi. Det kan være av interesse. Noe helt annet er den vinklingen det norske media, med svært få unntak, valgte å ta på saken. De mange julegavene og selve julefeiringen ble fremstilt som noe skammelig. Ikke minst ble vår såkalte overdådige julefeiring satt opp i mot fattige menneskers lidelser, som for å si at det ene er en direkte konsekvens av det andre.

Mens mediene i andre land markerer førjulstiden med sleder og nisser, er den norske offentlighet overdynget av bilder som er ment å skape en intens følelse av dårlig samvittighet. Vi skal tydeligvis feire julen i en sinnsstemning av selvhøytidelig selvforakt. Vi skal være stolte av hvor mye vi gir i bistand og hvor mange nordmenn som jobber i FN, men vi skal også føle skyld over at det fortsatt finnes ondskap og lidelse i verden. Ikke i noe annet land går mediene så aktivt inn for å ødelegge julestemningen. Faktisk får norske medier selv Charles Dickens berømte julehater, Ebenezer Scrooge, til å virke moderat. Riktignok hatet han julen inderlig, men han insisterte ikke på at høytiden skulle brukes til kollektiv selvforakt.

Det er vanskelig å si hvor all denne selvforakten kommer i fra. Kanskje har det noe med årstiden å gjøre? Vi går som kjent snart inn i fastetiden, eller Lent som det heter på engelsk. Viktige elementer ved denne tiden er selvrefleksjon og moderasjon. Likevel er det en typisk katolsk tradisjon snarere enn protestantisk, og har derfor trolig hatt liten innflytelse over protestantiske nordmenns iboende selvforakt.

Vi er rike fordi utviklingslandene er fattige

Mye tyder på at den norske selvforakten har politisk snarere enn religiøst opphav. Ser man nærmere på mange av premissene som legges til grunn når det snakkes om at nordmenn har det ”for godt”, så er det lett å kjenne igjen det sosialistiske tankegodset. Dette er tydelig særlig i ideen om at vår økonomiske velstand går direkte på bekostning av økonomisk vekst i fattige utviklingsland. Til tross for at dette ofte presenteres som en sannhet i den norske debatten, er det faktisk slik at det kun er en politisk teori i likhet med mange andre politiske teorier. Avhengighetsteori, som denne retningen gjerne kalles, er dessuten langt i fra ubestridt. Med sine røtter i akademisk og politisk Marxisme, må du gå langt inn i universitetets støvete ganger før du finner noen som fortsatt bekjenner seg til den.

Avhengighetsteori ble utviklet på 1950-tallet av økonomer som Raul Prebisch, men ble populært først på 1960-tallet som en motsats til den regjerende moderniseringsteorien. Moderniseringsteori dominerte diskusjonene om utvikling, men ble kritisert for å basere seg på et eurosentrisk verdensbilde og antagelsen om at alle land fulgte den samme utviklingsprosessen som vestlige land tidligere hadde gjort.

De viktigste og samtidig mest kontroversielle aspektene ved avhengighetsteori, er ideen om at noen land er rike fordi andre land er fattige. Eller omvendt, noen land er fattige fordi andre land er rike. Med dette forutsettes det en kausal forbindelse mellom rikdom i en del av verden og fattigdom i en annen. Ikke minst forutsettes det at verden kun har en kake å dele, og at denne kaken er konstant, den vokser ikke. Resultatet er et såkalt null-sum spill der ett lands velstand med nødvendighet må gå på bekostning av et annet lands velstand. I det norske perspektivet, betyr det derfor at ettersom vi stadig tjener mer, bruker mer og feirer en overdådig jul, så er det mennesker i fattige land som tjener mindre, bruker mindre og ikke får feiret jul i det hele tatt.

Det er mange grunner til at dette ikke henger på greip. For det første vil de økonomer som ikke forliste med kommunismen alle kunne fortelle at verden ikke deler en kake med en bestemt størrelse. Hadde dette vært tilfelle, ville ikke økonomisk vekst vært mulig, og verden har som kjent opplevd en lang periode med sammenhengende vekst. Ikke minst har de såkalte asiatiske tigrene vokst seg sterke siden 1960-tallet uten at dette har skadet de tradisjonelt rike landene i vesten nevneverdig. Dermed er det ikke slik at rikdom ett sted i verden fører til fattigdom et annet sted, slik avhengighetsteori hevder. Rikdom og vekst er ikke et null-sum spill, men snarere noe alle land kan oppleve.

Fattigdom og radikaliseringen av islam

Et annen område der nordmenns selvforakt kommer for dagen, er i debatten om islamsk fundamentalisme og terrorisme. Både super-minister Erik Solheim og andre ledende politikere på venstresiden (samt enkelte KrF’ere) liker å hevde at det er en sammenheng mellom fattigdom og radikalisering av muslimer. At forskning på området tilsier det motsatte, synes likevel ikke å bekymre Solheim. Flykaprerne fra 9/11 var alle rike, velutdannede menn, og London-bomberne var tilsynelatende typiske arbeiderklasse briter. Med andre ord var ikke fattigdom noen avgjørende faktor da disse mennene bestemte seg for å bli massemordere.

Resultatet av denne bevisste feilinformeringen fra venstresiden, er at mange nordmenn finner nok en grunn til å forakte seg selv og hva de står for: Kanskje hadde ikke islamsk terrorisme blomstret opp dersom verden hadde vært mer rettferdig og godene bedre fordelt? Det er lite som tyder på det. Den mest aggressive formen for Islam har som kjent sin opprinnelse i et land som er omtrent like rikt som Norge.

I tiden etter 9/11 var det flere som hevdet at amerikanerne fikk som fortjent. USA er selve symbolet på kapitalisme, og det var nettopp dette symbolet middelklassemennene Atta og al-Shehhi angrep da de fløy inn i World Trade Center og drepte tusenvis av mennesker. Selv om de færreste vil assosieres med muslimske fundamentalister, er det som sagt de som mener at USA, verdens rikeste og mektigste nasjon, fikk som fortjent den 11. september 2001. En annen, kanskje mer moderat versjon av dette synet, er at det som skjedde var uunngåelig, tatt i betraktning USAs rolle i verdenssamfunnet. Den logiske fortsettelsen av dette blir dermed at USA ikke ville blitt angrepet dersom de hadde ført en annen utenrikspolitikk. Med andre ord er det vår (vestens) egen feil at vi nå opplever denne trusselen.

Slike holdninger er både uriktige og farlige. Først og fremst er det ingen sammenheng mellom fattigdom og radikalisering av islam. Vi kan derfor ikke ta på oss skylden for at ekstremister ønsker å erstatte liberale vestlige demokratier med teokratiske diktaturer, selv om det er tydelig at enkelte krefter ønsker det. Terrorfaren vil ikke bli mindre om Norge gir mer bistandspenger til fattige muslimske land. Ikke minst er det lite sannsynlig at en annerledes utenrikspolitikk vil gjøre terroristene mindre interesserte i å sprenge seg selv og andre i luften. Man kan si hva man vil om den ekstremt intervensjonistiske utenrikspolitikken USA har ført de siste årene, men Al-Qaida vil neppe legge ned våpnene dersom USA for eksempel skulle trekke seg ut av Irak eller bli mer lojale mot FN.

Global oppvarming: nok en mulighet til selvforakt

Etter hvert som mange nordmenn har innsett at det ikke nødvendigvis er vår skyld at mange land er fattige og at fundamentalistiske muslimske grupper ønsker oss døde, så har global oppvarming vokst frem som folk flest sin dårlige samvittighet. Det er som om vi må forakte oss selv for å rettferdiggjøre vår eksistens, og jo sterkere vi gjør det, jo bedre mennesker er vi.

Nok en gang er det enorme forskjeller mellom sakens kjerne, det vil si de ubestridte fakta om global oppvarming, og det fokuset den norske debatten får. En fremtidsrettet diskusjon hadde vært både interessant og relevant; hvordan kan vi skape den teknologien som er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling? Likevel velger altså norsk media å dyrke nordmenns selvforakt og skyldfølelse; vi har for mange biler, for store hus, vi flyr for ofte til Syden og vi spiser for mye rødt kjøtt. Kanskje skal man innføre en lov som sier at hver norske familie kun får en ferie til Syden i året? Kanskje reverseres den globale oppvarmingen om vi dusjer kortere og skrur av lyset på badet når vi ikke er der? Sannheten er at det hjelper fint lite om vi rasjonerer flyreiser så lenge Kinas største energikilde er kull.

Jeg vil nødig undervurdere verdien av enkeltmenneskets individuelle innsats, men en virkelighetsjustering er absolutt på sin plass i den norske diskusjonene om global oppvarming.

Den meningsløse selvforakten

Det er ingen tvil om at verden er et urettferdig sted. Ikke minst er det mange av oss som får en litt flau smak i munnen når våre privilegerte liv sammenliknes med den harde hverdagen majoriteten av verdens befolkning opplever. Likevel er det essensielt at vi ikke ser det ene som en konsekvens av det andre. Verden er ikke et null-sum spill der ett lands rikdom fører til ett annet lands undergang. Kaken vi alle deler har ikke en fastsatt størrelse, men kan vokse, noe den har gjort nesten ustanselig siden den industrielle revolusjon, slik at det blir et stykke til alle.

Nordmenns selvforakt hjelper ingen, særlig ikke de landene som trenger å vokse. Ikke minst er det bortkastet tid dersom man virkelig ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Vi kan ende opp med å gjøre mange utviklingsland en bjørnetjeneste om vi i misforstått solidaritet for eksempel velger å avstå fra julegavene ett år. For det er gjennom åpenhet, fri handel og interaksjon vi kan bidra til at fattige land vokser seg ut av fattigdommen. Kapitalismen har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom og er, til tross for sine mangler, den beste samfunnsmodellen verden har sett så langt.

• Anne Kristine Jensen har tidligere bl.a. jobbet i tankesmien Stockholm Network i London, og er nå Internasjonal politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.