Skal man tro Arild Linneberg er George W. Bush like ille som Hitler.
Ifølge Arild Linneberg er asylsøkeres og papirløses situasjon i Norge i 2007 nøyaktig lik jøders situasjon i 30-tallets Tyskland – og George W. Bush er minst like ille som Hitler.
Arild Linneberg, professor i litteratur ved Universitetet i Bergen, kom nylig ut med essaysamlingen 12½ tale om litteratur og lov og rett, der han tar for seg sammenhengen mellom ”retten i litteraturen og litterariteten i retten”, som det står på omslaget. Som i sin forrige essaysamling Tretten triste essays om krig og litteratur fra 2001, skriver han om justismord og verdenspolitikk sett i lys av litteratur og postmoderne litteraturteori. To røde tråder går igjen i det meste av boken: rettssystemets umenneskelighet og USAs og Vestens forbrytelser i det han kaller ”utviklinga av Vestens nye imperium”.
Litteratur og lov og rett
Sammenhengen mellom litteraturen på den ene siden og rettsvesenet på den andre er kanskje ikke åpenbar for de fleste. Selv om mange av de store verkene innen verdenslitteraturen – fra Platons versjon av Sokrates’ forsvarstale og fremover – omhandler rettsprosesser av ulik art er ikke dette hovedpoenget til Linneberg. Han forklarer:
Retten er full av fortellinger. Uten fortelling, ingen rettsforhandling. Aktor, forsvarer, vitner, tiltalte, saksøker og saksøkte – alle kommer med sine versjoner av hva som har skjedd, når og hvor og gjerne hvorfor. Retten er litteratur. For å komme fram til en dom må retten, til sist dommeren, fortelle, dikte: konstruere ei mest mulig sannsynlig framstilling av hendelsesforløpet. Dommere er ofte dårlige diktere, de tar ofte feil.
Om koblingen mellom litteratur og lov og rett kan gi like mange viktige innsikter som Linneberg synes å mene er uvisst; forskjellene mellom rettssaker og skjønnlitteratur er vel minst like mange som likhetene, og at rettsvesenet til tider begår grove feil er ikke noe nytt. Den ”dårlige diktningen” det henvises til er norsk etterkrigshistories mulige justismord, og et av essayene tar for seg det som skal være justismordet på spiondømte Arne Treholt – ”tilfellet Treholt” som han kaller det (og, for å gi det en Kafkask vinkling, omtaler Treholt som ”T.”, a la Prosessens hovedperson Joseph K).
Humanisering av rettsvesenet
Skyldspørsmålet i Treholtsaken er en ting. Mer interessant er det synet på rettsvesenet som Linneberg forfekter. Han presenterer seg selv som de svakes forsvarer, mot det kalde, umenneskelige rettsvesenet. Dette er også et av hovedpoengene i Law and Literature-tradisjonen som Linneberg er en del av; at rettsvesenet er inhumant og må humaniseres på bakgrunnen av den innsikten og kunnskapen litteratur gir. Det er rettsvesenet i seg selv som er problemet, og Linneberg spør oss om ”noen som har vært utsatt for rettens absurde logikk, noensinne noen gang siden kan leve et noenlunde normalt liv”, og fastslår at ”den som har vært utsatt for rettsvesenet, aldri siden vender tilbake til en vanlig hverdag”.
Dette er ikke akkurat åpenbare sannheter, selv om Linneberg synes å anta det. Jeg vil tro at de fleste som har hatt noe med rettsvesenet å gjøre har klart seg ganske godt etterpå – ellers ville en stor andel av Norges befolkning vært traumatisert. Dessuten er det uansett ganske åpenbare og gode grunner til at rettsvesenet kan virke kaldt og firkantet. Det er en del av prisen vi som samfunn må betale for at regler og likebehandling, heller enn synsing, skal være avgjørende i behandlingen av dem som har blitt beskyldt for lovbrudd. At menneskeskapte institusjoner ikke alltid klarer å leve opp til sine idealer er trist, men uunngåelig.
Dette betyr selvsagt ikke at vi ikke skal gjøre det vi kan for å forbedre institusjonene våre, men Linneberg presenterer ikke noe slags form for konkret alternativ, eller en annen og bedre måte å gjøre ting på. Han drar frem eksempler fra Camus sin Den fremmede og Ibsens John Gabriel Borkman – bøker der de anklagede begge er skyldige, men som ifølge Linneberg blir urettferdig behandlet. Heller ikke her ser han ut til å hinte til hva alternativet til straff skulle være.
Linneberg ser ut til å tro at han kommer med en dyp innsikt når han skriver at ” det som kalles lov og rett, grunnlegges med voldsmakt”. Gitt at en av hoveddefinisjonene på en stat er at den kan håndheve et voldsmonopol er ikke dette særlig avslørende. Selvsagt er rettsvesenet basert på vold; rettsvesenet – som fellesbetegnelse på politiet, domstolene, og fengselsvesenet – er den institusjonen samfunnet har delegert bruken av vold til. Man må igjen spørre Linneberg: Hva er alternativet? En oppløsning av statens voldsmonopol? I så fall burde land som Irak, Afghanistan og Somalia være for rene utopier å regne, gitt mangelen på en fungerende statsmakt.
Bush = Hitler
Det andre hovedtemaet i boken er Vestens, USAs og Bush sine forbrytelser. Bush, for Linneberg, er ikke bare en usedvanlig naiv og udugelig amerikansk president; gjennom flere av talene – essayene – kommer det stadig tilbake: USA er Nazi-Tyskland, Bush er Hitler: ”Hitler da, Bush nå”. Her har Linneberg mer til felles med amerikanske neokonservative enn jeg vil anta han er klar over: for dem er Saddam/Amadinedjad/Kim Jong Il, eller hvem det nå er som er øyeblikkets fiende, alltid sammenliknbar med Hitler; alle situasjoner kan sammenliknes med Munchen-forhandlingene i 1938, og alt snakk om kompromiss avfeies som appeasement.
Det er selvsagt ren intellektuell latskap å sammenlikne alt man ikke liker med Nazi-Tyskland. At det er svært vanlig, både på høyre- og venstresiden, gjør det ikke noe bedre; og det er sjelden gjort på en mindre overbevisende måte enn i Linnebergs essay. Ingen analogier er perfekte, men skal de være noenlunde nyttige og illustrerende må man i det minste ta seg bryet med å forklare hva som er forskjellene og likhetene, ikke bare bombastisk slå fast at en statsleder – som forøvrig går av om ett år – er nøyaktig like ille som en av historiens største massemordere.
Linneberg ser også ut til å misforstå Graham Greenes roman The Quiet American – eller i det minste motsi det han ellers sier i boken. Problemet med Pyle – amerikaneren det henvises til i tittelen – er nettopp hans idealisme, hans naive og grenseløse tro på at materiell fremgang, rasjonalitet og god vilje vil løse alle problemer – med andre ord den samme typen naivitet Bush-administrasjonen har utvist i Irak.
Linneberg synes et kort sekund å være inne på tanken, men har bare noen få sider tidligere skrevet med den største selvsikkerhet at ”Hensikten [med invasjonen av Irak] var en annen: å åpne Irak for multinasjonale selskaper, i første rekke amerikanske” (hans uthevning).Tja, gitt at regningen på Irak-krigen ligger på godt over tusen milliarder dollar skal det godt gjøres å få det til å lønne seg for amerikanernes del. Bush-administrasjonens problem var i stor grad, som Pyles, en naiv fremtidsoptimisme og en urokkelig og irrasjonell tro på at demokrati og markedsøkonomi ville løse alle problemer – blandet med en god porsjon kynisme. Det er derfor denne romanen har blitt dratt frem som en analogi på det som har skjedd de siste årene – men det poenget synes tapt på Linneberg.
Slurv og faktafeil
Bedre blir det ikke av at Linneberg avslører en overraskende kunnskapsløshet hva gjelder USA. For eksempel foregikk den amerikanske borgerkrigen ifølge ham på 1700-tallet, heller enn i 1860-årene som de fleste historiebøker synes å mene. Man kan jo anta at Linneberg mente å referere til uavhengighetskrigen i 1770 og 1780-årene, men å blande de to er avslørende for Linnebergs kunnskapsnivå. På siden etter fastslår han at 40 prosten av USAs middelklasse, og så godt som ingen i arbeiderklassen, har råd til helseforsikring. Det er vanskelig å få til å passe med at det kun er rundt 15 prosent av alle amerikanere som mangler helseforsikring. Det er selvsagt mulig at Linneberg har bedre oversikt over disse tallene enn den amerikanske staten selv har – eller at han definerer middelklassen og arbeiderklassen svært, svært snevert. Noen kilder tar han seg uansett ikke bryet med å gi oss.
Det er mulig at slike påpekninger kan virke pirkete, men dette er bare et par eksempler av slurv, faktafeil og mangel på elementær kunnskap som preger boken. (Eller, som den ellers så folkelige Linneberg formulerer det, ”eksemplene er legion”.) Likevel, på tross av manglende kunnskap om amerikansk samfunn, kultur og historie ser han ikke noe problem med si seg enig, uten forbehold, i at tortur og fascistisk voldsestetikk er amerikansk tradisjon.
Det er dog ikke bare USA det går ut over i Linnebergs taler, men også Vesten generelt. Som en rød tråd gjennom essayene går mantraet om at Vesten er, som Susan Sontag skrev i 1967, en kreftsvulst på verden. Ikke nok med det: i de ”såkalt demokratiske” land i Vesten holdes undersåttene nede og all motstand mot den bestående samfunnsordenen slås ned på.
Hva kan det være Linneberg sikter til her? Hvordan er det staten holder ham, eller andre samfunnskritikere, nede? Ved å gi ham en professortittel med tilhørende status og lønn? Hvis man forsøker å tolke så sjenerøst som mulig kan man muligens si at han sikter til USA under McCarthy-tiden på 1950-tallet. Men var det ikke dit Linnebergs favoritt Theodor Adorno og hans venner i Frankfurterskolen hadde flyktet? Og var det ikke der de underviste på prestisjetunge universiteter og solgte sine bøker?
Linneberg gir seg ikke med det. Om det intellektuelle klimaet i USA sier han at i 2006 ”er kommunistjakta intensivert igjen … Nå som den gang gjelder det enhver – intellektuell – som tenker liberalt.” I så fall ville en svært stor majoritet av amerikanske akademikere måtte passe seg. Såvidt jeg vet sitter de trygt i sine stillinger – de mest profilerte, som Noam Chomsky og, inntil han døde i 2003, Edward Said, på prestisjetunge universiteter som MIT og Columbia, og selger bøker i hundretusenvis både i USA og i resten av verden. Det er mulig Linneberg sikter til Ward Churchill, en professor i etniske studier i Colorado som ble fratatt stillingen sin etter å ha omtalt ofrene fra 11. september som ”little Eichmanns” som ikke fortjente bedre – men han ble sparket etter avsløringer av plagiat, ikke på grunn av sine politiske meninger. Her, som i sine andre essay, tar ikke Linneberg seg bryet med å spesifisere, begrunne, eller gi oss noen kilder for sine mildt sagt oppsiktsvekkende påstander. Det er jo alltid kjedelig å la virkeligheten komme i veien for ens fordommer. Det beste eksemplet på dette er når Linneberg setter spørsmålstegn ved Osama bin Ladens rolle i terrorangrepene 11. september 2001 – tilsynelatende uvitende om at bin Laden både i 2004 og 2006 tok på seg ansvaret for angrepene den dagen.
Bondevik verre enn Hitler?
Gjennomgående er mangelen på perspektiv og å kunne se ting i noenlunde rasjonelle proporsjoner. Det kanskje mest hysteriske eksemplet kommer på side 185, der vi kan lese at:
”Den forma for krigføring dem [Bush, Blair og Bondevik] bedriver – hvorfor protesterer ikke kristenfolket? Det er et satanisk vitnesbyrd om den største inhumanitet – som Adorno sa om de tyske fascistene – som dagens kristne politikere overgår i barbarisk krigføring” (min uthevning).
Vel. Jeg er tilfeldigvis enig i at Kosovo-krigen og Irak-krigen aldri burde vært utkjempet, men å påstå at disse krigene, sammen med den i Afghanistan, overgår 2. verdenskrig når det gjelder barbari er meningsløst. Mulig han, som han sier om Arnulf Øverland, ”overdriver for å terge og dermed om mulig ruske opp i gjeldende forestillinger”, men i så fall bør man holde seg innen rimelig avstand fra virkeligheten – ikke finne på fakta ettersom man finner det for godt, og la være å overdrive inntil det absurde.
Det er svært vanskelig å skulle ta slike uttalelser seriøst. Særlig vittig blir det da Linneberg skriver at mye kunne vært annerledes dersom politikere og de med makt hadde lest mer litteratur og litteraturteori. Det har seg nemlig slik at George Bush leste Linnebergs favoritt Albert Camus under sommerferien sin i Texas i 2006, tilsynelatende uten at han ble radikaler av den grunn.
Linneberg skriver mot slutten av boken – på sin sedvanlige elegante måte – at ”Man blir ikke alltid klok av å lese. Bøker.” Etter å ha lest 12 ½ tale om litteratur og lov og rett kan man ikke annet enn å si seg enig.
- Magnus Thue, født 1980, har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Uten å ha lest boken må jeg si at dette er en fantastisk bra slakt av litteraturprofessoren (som ikke engang kan forskjellen på bruken av de og dem). Det er tragisk hvis nivået på norske professorer er så lavt som denne artikkelen antyder. Veldig bra, Thue!
Jøss, lever postmodernismen enda? Har heller ikke lest boken, men anmeldelsen gir inntrykk av at det er den vanlige postmodernistiske dekonstruksjonen av priviligerte narrativer i hegemoniske hierarkier. Noe som kan ha en misjon for å avsløre at rettsvesenet, bak den formelle masken, består av mennesker som kan gjøre urettferdige ting og utøve makt. Selvsagt konstruerer fx påtalemyndigheten historier, også i Treholtsaken – og forsvaret konstruerer mothistorier. Nettop derfor skal retten forsøke å skille skitt og kanel, men postmodernistenes ide om at alt er narrativer gjør at man ikke kan skille mellom det, alt er like greit. Betyr det at det er likegyldig om retten finner tiltalte skyldig eller ikke, fordi begge deler er like sannsynlig? Selvsagt ikke, og det avslører postmodernistisk litteraturteori sitt problem: Man kan ikke avgjøre noe eller forske på noe, fordi fakta og empiri ikke tas alvorlig. I den virkelige verden begås det justismord, men måten å avsløre dem på er å påpeke fakta, evt logiske svikter i dommen, nye beviser etc, ikke preike seg vekk.
Hvis man ikke en gang forstår forskjellen på postmodernisme og dekonstruksjon burde man heller ikke uttale seg for sterkt. Heller ikke hvis forskjellen på de/dem forblir et sosiolektisk mysterium. Thues mange nøyaktige unøyaktigheter blir for legion til at man kan gå inn på hver enkelt av dem-
Når skal vi få legitim kritikk av humanistisk teori og ikke snikinnføring av statsadministrasjonens motiverte avvisninger? – dagens konservative mangler tydeligvis den nødvendige motstandskraften og intellektuelle ryggraden til å utvikle selvstendige drivkrefter til sin tenkning.. (?)
Har noen noengang tatt Linneberg alvorlig?
http://www.dagbladet.no/kultur/2008/01/25/524938.html