Monticello Societys president Jon Henrik Gilhuus vurderer her de demokratiske kandidatene til presidentvalget i 2008. Hva mener de? Hvilke sjanser har de?
Artikkelen er en omskrevet og oppdatert versjon av en
artikkel på Minervas nettsider 12. september.
Demokratene startet med åtte erklærte kandidater som i en periode fikk lov å delta i debattene. Valgene i Iowa og New Hampshire sendte ut tre, og to av de siste fem er i praksis fullstendig sjanseløse. Som forutsagt i september har Al Gore holdt seg utenfor, til tross for Nobelprisen. De fem gjenstående kandidatene er vurdert i rekkefølge etter sannsynligheten for at de blir nominert.
Mike Gravel – Bygdetullingen fra Alaska
Gravel er en tidligere senator fra Alaska (69-81). Som senator var han kjent for en del radikale standpunkter, og han tapte nominasjonskampen i 1980. Etter et tiår preget av skilsmisse og konkurser vendte han tilbake til politikken i ’89, denne gang som forkjemper for direkte demokrati. Han har i de senere år hatt en del helseproblemer, og måtte erklære seg personlig konkurs i 2004. Gravel har fått kritikk for å ha talt til Holocaustfornektere. Hans rolle i debattene har stort sett vært som rabulist fra venstresiden, selv om han har scoret noen poeng for vittige svar. Hans sterke motstand mot krigen i Irak har gitt ham heltestatus i en del internettkretser, men på målingene ligger han jevnt rundt 1 % når han i det hele tatt kommer med.
Dennis Kucinich – Kongressmann med historie
Kucinich prøver seg for andre gang, men er, som i 2004, en politisk parentes. Hans politiske karriere startet i lokalpolitikken i hjembyen Cleveland. Der var han borgermester i to stormfulle år, hvor han måtte kjempe seg gjennom et forsøk på tilbakekallelse, byens tekniske konkurs og en mafiakontrakt for hans liv. Gjenvalgforsøket i 79 endte i fiasko og ble starten på en del år som kandidat til mange lokale verv, stort sett uten suksess. Han ble valgt til Kongressen i 1996, og har der stort sett vært en av de mest venstrevridde. Kucinich utgjør det tilnærmet ”presentable” ytre venstre i valgkampen, men bortsett fra hos internettrabulistene har han en oppslutning på 1-3 %. Som i 2004 tar han parallelt gjenvalg i Kongressen, men han møter nå seriøs motstand til nominasjonen fra folk som er lei presidentvalgstuntene hans, og vil at han skal konsentrere seg om kongressjobben sin.
John Edwards – Den nye Kennedy (not)
John Edwards er den hittil største skuffelsen i valgkampen, i den forstand at han i minst grad har levd opp til forventningene. Som Kerrys makker i 2004 trodde mange at han skulle bli Clintons hovedmotstander til nominasjonen, men så har ikke skjedd. Edwards politiske resymé er forholdsvis tynt, og hans appell har først og fremst vært på den personlige fronten. Seks år som senator fra North Carolina (trolig med kurs for tap om han hadde forsøkt gjenvalg fremfor presidentvalgkampen forrige gang) er alt han har å vise til, samt det feilslåtte forsøket i 2004.
Edwards er på mange måter en meget tosidig kandidat. På den ene side har han unik kampanjeerfaring fra 2004, på den annen side har det kommet frem at Kerry ikke var særlig fornøyd med ham, og angret på valget. På den ene side har Edwards vært fremholdt som valgbar fordi han er fra sørstatene og i senatet hadde en forholdsvis moderat profil, på den annen side har han lagt seg klart til venstre for Obama og Clinton. På den ene side har han profilert seg sterkt som talsmann for de fattige (han har bl.a. lagt frem en plan som han hevder vil gi helseforsikring til alle), på den annen side er mannen styrtrik.
Hans ungdommelighet og utseende har gjort at sammenligningen med John F. Kennedy har vært nærliggende. En av Kennedys viktigste politiske handlinger var også et anti-fattigdomstokt. Der slutter etter min mening likheten (ok, begge har bra hår). Edwards har utviklet seg til en venstrepopulist, med dårlig skjult klasseretorikk, ukritisk støtte til fagforeningene, og en meget usunn retorikk på frihandel og økonomisk frihet. Kennedy på sin side sto for den forholdsvis største skattelette i USAs historie. I valgkampen i 2004 snakket Edwards mye om at det var ”Two Americas”, og i 2008 gjør han sitt beste for å sette dem opp mot hverandre.
Oppslutningen rundt Edwards kom aldri over 10-15 % på landsbasis, og bortsett fra et lite oppsving etter at det ble kjent at hustruens kreft var kommet tilbake, har han ikke vist tegn til fremgang. Han var disproporsjonalt sterk i Iowa, men klarte ikke mer enn en knapp annenplass her. I skrivende stund ser ikke Edwards ut til å kunne vinne noen stater, kanskje bortsett fra Nevada, og som jeg skrev i september ligger hans mulighet i at en av de to toppkandidatene falmer. Av denne grunn er det godt mulig at Edwards vil henge med så lenge han har penger nok, og i alle fall til Super Tuesday 5. februar.
Barack Obama – Tom dress eller Amerikas redningsmann?
Senator Obama har klart å etablere seg som Clintons hovedutfordrer til nominasjonen. Det er vanskelig å si hvor mye av dette som skyldes hans kvaliteter og hvor mye som skyldes mediehype og ønsketenkning. Politisk sett har han en mager CV – åtte år i delstatsforsamlingen i Illinois og fire år i senatet, etter en valgkamp der konkurrenten var Alan Keyes, en av de største klovner i amerikansk politikk. Hadde det ikke vært for at en av konkurrentene i primærvalget imploderte etter beskyldninger om konemishandling, hadde han trolig ikke vunnet nominasjonen engang. I senatet har han gjort en grei jobb, men ikke noe mer. Han satt ikke i senatet da Irakkrigen begynte, men har vært motstander av den hele veien, noe som har gitt ham en angrepsvinkel mot Clinton.
Obama har imidlertid en personlig historie som gjør ham interessant for mange. Hans mor var en hvit kvinne fra Kansas, den biologiske faren var fra Kenya. Mye av oppveksten foregikk på Hawaii, men han tilbrakte også fire år i sin stefars hjemland, Indonesia. Han har studier i internasjonale forhold fra bl.a. Columbia, og var stjernestudent ved Harvard og første svarte president i det meget prestisjetunge tidsskriftet Harward Law Review. Senere har han forelest ved University of Chicago, og arbeidet med mange frivillige organisasjoner i Chicagoområdet.
Det mange amerikanske velgere ser i Obama, er en person som kan forene svart og hvit i rasespørsmål, en person som kan heve seg over partikrangelen i Washington. Obamas gjennombrudd kom som en av hovedtalerne på landsmøtet i 2004, der hans budskap var nasjonal enhet – i sterk kontrast til John Edwards ”Two Americas”. Dette er et budskap med sterk appell i en tid da den politiske polariseringen er sterk og tilliten til institusjonene er svært lav.
Senator Obama er utvilsomt en intelligent og veltalende mann, og i Illinois hadde han et rykte som både samarbeidsvillig og reflektert, selv om han sto lenger til venstre enn de fleste amerikanske velgere nok er klar over. For mange amerikanske hvite med skyldfølelse for slaveri og rasisme er han den perfekte kandidat, velpolert og ”ufarlig”. De svarte kandidatene som hittil har deltatt i det demokratiske partiets presidentkampanjer har vært sjanseløse utenfor egen rasegruppe, og venstresiden i partiet. Obama har derimot sterk oppslutning i den hvite middelklassen og blant uavhengige velgere.
Før nyttår la han i beste fall likt med Clinton i oppslutningen blant svarte velgere, men han har nå forbedret sin oppslutning der kraftig, og har en solid ledelse på henne i f.eks. South Carolina og i Clintons hjemstat New York. Mange av de svarte velgerne har ikke oppfattet Obama som ”en av dem”, siden har er utdannet ved private toppskoler, har tjent gode penger, ferdes i hvite kretser – han er rett og slett ”for hvit” til at de kan identifisere seg med ham. Gjennom valgkampen har han imidlertid snakket mye om borgerrettigheter og Martin Luther King, og hans innhugg i den svarte velgermassen har ført til at Clinton har måttet gå på offensiven – ingen enkel sak når man er hvit – og det ser ut til at dette bare har styrket Obama.
Obama har klart å etablere en meget velfungerende kampanje, og har overrasket ved å samle inn mest penger av alle. I tillegg har han den suverent største donorbasen – massevis av mennesker som har gitt små beløp, men som han har håp om å få mer fra, og som i alle fall kan utgjøre en stor hær av frivillige senere i valgkampen. Derimot har han fortsatt ikke klart å utmerke seg spesielt i debattene, og en del av glorien har nok begynt å falme. Clinton har visst å peke på at visjoner er vel å bra, men at det trengs erfaring for å gjennomføre politikk, erfaring hun har mer av enn ham.
Clinton leder fortsatt nasjonalt, men med mindre marginer enn før. Obama ligger trygt foran Edwards, og politisk har han også plassert seg klart mellom ham og Clinton. Obama har gjort det bedre enn forventet i de tidlige statene hittil, men har ikke klart å skyve Edwards helt ut, og dermed splittes opposisjonsstemmene fortsatt.
Hillary Clinton – venstresidens Thatcher?
Hillary Clinton er så kjent at noen biografisk gjennomgang knapt er nødvendig, selv for norske lesere. Åtte stormfulle år som den kanskje mest politisk aktive presidentfrue i historien, fulgt av syv år i senatet har gjort henne til den mest kjente av de demokratiske kandidatene, men også en av de mest kontroversielle.
Clinton var på tale som kandidat i 2004, men fant at tiden ikke var inne – trolig en helt riktig vurdering. Fra starten har hun imidlertid vært den førende kandidat for 2008, en posisjon hun fortsatt har. Pengeinnsamlingen har vært litt dårligere enn Obamas, men hun har fortsatt samlet inn mer enn Bush gjorde i 2004 på dette tidspunktet.
Med bakgrunn fra ektemannens presidentperiode har Clinton blitt en av de mest polariserende skikkelsene i amerikansk politikk. Det er mange på høyresiden som hater henne intenst, men også mange demokrater og uavhengige synes lite om henne. Jevnlig svarer godt over 40 % at de ikke under noen omstendighet vil stemme for henne, og den personlige negative ratingen har vært helt oppe rundt femtitallet til tider. Dette har gjort at mange demokrater oppfatter henne som lite valgbar, og det er et sterkt argument mot henne i primærvalget. Målingene i dag viser at hun er fullt konkurransedyktig mot alle republikanerne, kanskje bortsett fra McCain. Dette skyldes dog mer at etter hvert som de er blitt kjente for velgerne, har de fleste republikanske kandidatene nå like høye negative tall som Clinton. Den personlige bagasjen fra nittitallet vil allikevel henge ved og forbli et problem i valgkampen til høsten.
Det er også et åpent spørsmål hvilken effekt ektemann Bill vil ha. I ettertid (og særlig i lys av Bush’ upopularitet) ser de fleste positivt på hans presidentperiode, og han har en særlig høy stjerne blant svarte velgere. Dette har utvilsomt hjulpet Hillary. På den annen side er strategene fullstendig klar over at det finnes nok av gamle historier og dritt som kan graves frem fra disse årene og brukes mot henne fra republikansk hold, og de vet også at selv om mange svarer at USA er rede for en kvinnelig president, er det også mange som er skeptiske. Demokratene har mange mannlige arbeiderklassevelgere som ikke vil tiltro en kvinne jobben som øverstkommanderende. I 2006 var det f.eks. flere meningsmålinger i New York som stilte Clinton mot Giuliani i senatsvalg og presidentvalg. Clinton gjorde det jevnt over ca 8 % bedre når det ble spurt om senatsvalg, noe som tyder på at en del demokratiske velgere skiller klart mellom disse jobbene.
Politisk sett er det lenge siden Clinton var så langt til venstre som en del republikanere tror, og liker å hevde. Dertil har hun foretatt en klar sentrumsorientering i sine første år som senator. Det er ikke tilfeldig at hun ba om å få en plass i forsvarskomiteen, og at hun bevisst har søkt å samarbeide med republikanske senatorer. Særlig har hun et godt forhold til John McCain. Clinton støttet krigen innledningsvis, men har, som de fleste demokratene, beveget seg bort fra den. Hun har beveget seg mot venstre i dette spørsmålet, men ventes allikevel å innta en pragmatisk posisjon dersom hun skulle bli valgt.
I det hele tatt er dette hennes viktigste balansekunst nå: Å posisjonere seg langt nok til venstre til at hun kan avverge angrepene fra Edwards og Obama, men samtidig forbli sentrumsorientert nok til å være konkurransedyktig mot republikanerne. Angrepene fra den mest rabiate antikrigsfløyen styrker henne i så måte, fordi det får henne til å fremstå som det moderate alternativ.
Clinton har klart å beholde overtaket på målingene, med et par unntak, men med mindre marginer etter at hun tapte i Iowa. Obama har imidlertid blitt en farligere utfordrer enn hun hadde håpet på, også i de tidlige statene der hun hadde et stort forsprang før nyttår. Clintons beste håp ligger i at opposisjonen fragmenteres så mye som mulig. Hun er interessert i beholde både Edwards og Obama en god stund, slik at det ikke kan utkrystalliseres en klar hovedmotstander som kan ta alle anti-Clintonstemmene. Til tross for den klare ledelsen er det nemlig fortsatt langt flere som vil ha andre kandidater enn som vil ha Clinton, og hvor disse går etter hvert som deres førstevalg faller fra, er et sjansespill hun ikke ønsker. Blant de ikke-valgte delegatene til landsmøtet har hun trolig et klart forsprang, og ønsker ikke at dette skal forspilles gjennom en andreplass i primærvalgene.
Clinton må fortsatt regnes som favoritt, men det er meget langt fra sikkert at hun vinner. I den grad dette blir et race mellom Obama og Clinton vil resultatet trolig avhenge av hva velgerne er mest opptatt av – visjon eller erfaring. Obama er det ”nye”, han er ungdommelig, frisk og alternativ. Clinton representerer erfaringen, etablissementet, det trygge. Utviklingen i Irak, økonomien, debattinnsats osv. vil avgjøre hva velgerne er mest opptatt av når stemmene skal telles opp utover. For alle tre er den sentrale datoen nå 5. februar, dagen da over 50% av demokratenes landsmøtedelegater skal velges. Får vi en klar vinner der, er kampen trolig avgjort. Blir det veldig jevnt kan dette imidlertid fortsette utover våren.
Politiske kommentatorers våte drøm er selvsagt et primærvalg der to eller flere kandidater holder på til siste slutt, kanskje til og med uten at noen har et flertall når landsmøtet trer sammen i Denver 25-28. august. Det er lite sannsynlig, men ikke helt utenkelig. Demokratene gir jevnt over delegater proporsjonalt til alle som får over 15 % i en stat, og årets valg er så konsentrert, at det kan oppstå en situasjon der flere kandidater får et anselig antall delegater. I så fall kan vi kanskje se frem til måneder med spekulasjoner og hestehandel, slik man kunne i fordums presidentkampanjer.
Fantastisk! Tusen takk!