Økt levealder bør tilsi økt pensjonsalder
Professor Victor D. Norman mener vi må øke skattene for å finansiere fremtidens velferdstilbud og øke tilfanget av tilgjengelig arbeidskraft. Økte skatter vil dempe den private kjøpekraften og sette offentlig sektor i stand til å konkurrere om arbeidskraften. Det skal føre til ”flere som jobber med offentlige tjenester og færre som jobber på kaffebar”, hevder han i Dagens Næringsliv 28. januar.
Bondevik II-regjeringen anslo at offentlig sektor trenger 250.000 flere ansatte bare for å opprettholde dagens standard på offentlige tjenester, en standard de fleste politikere er enige om at er alt for lav. Normans løsning er altså å øke skatten. Det er en enkel løsning på et komplisert problem. Så enkel at det vil ha både utilsiktede og uønskede konsekvenser.
For det første vil høyere skatt innebære redusert handlefrihet for enkeltmennesker og familier, og en svekkelse av det personlige ansvaret og det sivile samfunn. Men, for sosialøkonomen Norman, bør det være enda viktigere at økt skatt gjør det enda mindre lønnsomt å jobbe enn det allerede er. I dag står 800.000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. For mange av dem lønner det seg mer å leve på offentlige ytelser enn å jobbe. Normans forslag vil gjøre vondt til verre.
Istedenfor å øke skatten, bør flere hjelpes og stimuleres til å gå fra trygd til arbeid. 800.000 mennesker er en enorm arbeidskraftreserve. Noen trenger rehabilitering, andre trenger behandling, noen igjen trenger tilbud om opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving. Men de trenger også et økonomisk incentiv. Det må alltid lønne seg å jobbe. Derfor burde vi gjøre det stikk motsatte av det Norman foreslår, nemlig å sette skatten for lavere og midlere inntekter ned.
En annen måte å frigjøre arbeidskraft til offentlig tjenesteproduksjon, er gjennom effektivisering og modernisering av offentlig sektor. Muligheten for å gjøre mer er absolutt ikke uttømt selv om Victor Norman hadde ansvaret for dette arbeidet i Bondevik II-regjeringen. Det er bare å kaste et blikk på den siste oversikten over landbruksbyråkrater for å finne et godt sted å begynne.
Norman er enig i at dette er gode tiltak, men han fremholder at det ikke vil være nok. Vel, da må svaret være å gjøre mer.
En av de åpenbare årsakene til mangelen på arbeidskraft, er at stadig færre arbeidstakere skal finansiere offentlige tjenester for stadig flere som ikke jobber. I dag er det ikke uvanlig å studere til langt ut i tyveårene, samtidig som faktisk pensjonsalder er 58 år. Med en levealder på over 80 år, betyr det at forholdet mellom privat innsats og offentlig uttelling er blitt kraftig forskjøvet.
Da pensjonsalderen på 60-tallet ble senket fra 70 til 67 år, var gjennomsnittlig levealder 75 år. Nå lever vi til vi er godt over 80 år, men vi går ut av arbeidslivet når vi er 58 år. Bare et lite mindretall står i jobb til fylte 67 år.
Hvis vi ønsker å gjøre noe med tilfanget av arbeidskraft kunne det jo være logisk å begynne med å holde på flere av dem som allerede er i jobb. Å skattlegge dem ytterligere, slik Victor Norman tar til orde for, vil gjøre det enda mindre attraktivt å stå i jobb for eldre arbeidstakere.
Omleggingen av folketrygden innebærer en fleksibel pensjonsalder fra 62 år, men slik at det lønner seg å jobbe lenger. I pensjonsreformen ligger det også en mekanisme som justerer ned pensjonene dersom gjennomsnittlig levealder øker. Denne effekten må forsterkes, slik at normen for når man pensjonerer seg heves fra 67 til 70 år. Det innebærer at for å få en pensjon tilsvarende det dagens 67-åringer får, må man jobbe til man er 70. (Da ser vi bort fra at det generelle pensjonsnivået vil heves i samsvar med en kombinasjon av inflasjon og lønnsnivå).
Det er liten sjanse for at regjeringen vil gjennomføre noen av disse tiltakene. Jeg ville nok satt pengene på at regjeringen velger den enkleste utveien. Økt skatt.
Nikolai E. Astrup
Ansvarlig redaktør
