Det sies at egen suksess er godt, men andres ulykke er enda bedre. I så måte har både liberale, konservative og sosialdemokrater gode dager. At liberale og konservative gnir seg skadefro i hendene over å se radikalerne implodere, er vel knapt noen overraskelse. Men også brede lag av sosialdemokratiet ser med skadefryd på bøtteballetten som utfolder seg på venstresiden. Ikke få sosialdemokrater hevder under fire øyne at SV nå får som fortjent.
Undertegnede tilhørte dem som trodde at SV kunne komme styrket ut av regjeringsdeltagelsen. Partiets akilleshæl har alltid vært at de har “seddelpresse i kjelleren”. Finansministerposten kunne gitt SV sjansen til å bli et ansvarlig, men radikalt og sosialistisk parti. Men Kristin Halvorsen, som tidligere var en av Norges dyktigste politikere, er redusert til en blek skygge av sitt tidligere jeg. Den tidligere toppsaken, skolepolitikken, ble slumset bort i forrige valgkamp. Og resten av partiet fortsetter å dyrke tapene sine med en suicidal mani. Siste (bom)skudd på stammen var den varslede debattrunden om Afghanistan som endte opp med en redegjørelse fra utenriksministeren som gjorde det pinlig klart at SV ikke har fått gjennomslag.
SVs radikale venstreside forstår åpenbart ikke forskjellen på et partis tillitsvalgte og dets velgere. De tillitsvalgte er ofte ideologisk skolerte, mer prinsipielle og oppdaterte. Velgerne, derimot, er ofte mer opptatt av hva som skjer med skolen, sykehusene og barnehageplassen enn av noen hundre soldater i et land langt, langt borte.
Med SVs i beste fall middelmådige innsats i regjering, trodde mange enda lenger til venstre at veien lå åpen for det nye partiet Rødt som endelig hadde kvittet seg med arven fra AKP (m-l). Trodde de. Men de som har lest Klassekampen denne uken har fått med seg at selv om både Lenin og Stalin er døde, så vil de ikke ligge nede. Rødt har ikke klart å kvitte seg med sektene, og derved er det ikke overraskende at de sliter med å vokse. Den nå utmeldte nestleder Marte Mjøs Persen forteller en historie som kanskje er symptomatisk: I stedet for å bredde partiet Rødt mot venstremiljøer uten fast partitilknytning, starter partiledelsen en studiesirkel i marxisme.
Ideologisk forankring er avgjørende for et politisk parti, men hvis ikke ideene kan omsettes til praktisk politikk har de liten verdi. Da ender det i stedet opp som en teoretisk skrivebordsøvelse uten rot i folks virkelighet.
Den radikale venstresidens utfordring er ikke mangel på ideologi, men at tiden har løpt fra deres løsninger. De mangler internasjonale forbilder og prosjekter som kan vise vei til noe annet enn slagord om “en annen verden”. Den radikale venstresiden har siden den kalde krigens slutt vært mot veldig mye, men hva er de egentlig for? Det er et åpenbart tegn på desperasjon når den radikale venstresiden må ty til en autoritær president som Hugo Chavez for å finne et internasjonalt forbilde.
Tiden har dessverre løpt fra den radikale venstresiden i sin nåværende form. Den mest spennende utviklingen skjer i miljøer som har tatt innover seg globaliseringen og behovet for internasjonalt samarbeid. Men det såkalte global-venstre har ingen tilknytning til verken SV eller Rødt. Dumt for dem. Bra for høyresiden.
Sosialisme på tomgang
Den radikale venstresiden mangler et positivt politisk prosjekt.
Interessante poenger, men artikkelen kunne vært mye lengre.
Men kan jeg stille deg følgende spørsmål: Tar Minerva avstand fra liberalismen (både den økonomiske, sosiale o.a.) og neokonservatisen? Førstnevnte er på en del områder antagonisten til den konservatismen undertegnede forfekter (se også http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3016&id=1611200714414121322, hvor ingen av de som har kommentert artikkelen, har fått svar), mens sistnevnte har fått katastrofale følger i frihetens hjemland, USA. Et stikkord er PATRIOT Act. Guantanamo Bay og Irak er andre momenter. Likevel har den liberale/liberalistiske skribent Jan Arild Snoen nærmest hyllet den neokonservative John McCain, mens Ron Pauls antiintervensjonistiske retorikk blir latterliggjort. Kanskje Minerva i fremtiden kunne avklare hvor de står ideologisk, evt. hvordan de skiller seg fra den gamle Minerva-krets.
Avklaring om konservatisme i USA
Den stoerste feilen som blir gjort i det politiske Norge (og media) er aa bruke den norsk hoeyre – venstre tenkemaate paa amerikansk politikk. Republicans er ikke Hoeyre og Democrats er ikke sosialdemokratiske. Sannheten er at den norske konservative bevegelsen stort sett ligger til venstre for demokratene. At den norske venstresiden stoetter Hillary/Obama er enda mer merkelig da de staar for verdier som ikke er forenlige med et sosialdemokrati.
Ron Paul er etter norsk maalestokk veldig ekstrem. Han oensker en veldig liten stat (f.eks ingen statlig innblanding i utdannelse). At han har fan i Norge er nesten ikke til aa tro.
Mitt raad til de norske konservative er aa laere av Obama’s strategi. Vaer optimistisk og positiv, snakk om positiv forandring. Ikke den vanlige syt og klag. La Ap og SV drite seg ut slik de gjoer naa og gi velgere et positivt alternativ. Ikke bare litt mindre sosialdemokrati.
Halvard Berg:
“Sannheten er at den norske konservative bevegelsen stort sett ligger til venstre for demokratene.”
Dette er vel en overforenkling? Det er i det hele tatt veldig vanskelig å sammenligne partiene i Norge med partiene i USA.
Delvis på grunn av partisystemet (USA er et topartisystem) og delvis på grunn av landets størrelse. De republikanse delstatspartiene i Nordøst er ikke identiske med de republikanske delstatspartiene i sørstatene.
Eftersom de amerikanske partiene er såpass enorme organisasjoner er det naturligvis mange fraksjoner i hvert parti. Det demokratiske partiet har en høyreside og en venstreside, akkurat som republikanerne.
Jeg vil hevde at den demokratiske venstresiden ligger venstre for det norske Høyre. Demokratenes venstreside vil ha høyere skatter, håper på nederlag i Irak og vil ha mer proteksjonisme, i tillegg til at de er bundet tett opp til “Big Labor” (fagforeninger).
Demokratenes høyreside (Bill Clinton er kanskje et godt eksempel) er en annen sak. De er nok definitivt til høyre for det norske Høyre.
Time. Først og fremst er Minerva til for å utforske liberale og konservative ideer – både nykonservative og neokonservative, eller kristendemokratiske og liberalistiske. Vi skriver også signerte ledere, og dermed vil fokus variere fra person til person. Noen i redaksjonen kaller seg liberalister, noen sosialliberale og noen konservative…og noen verdikonservative. Noen tror på Gud, andre ikke. Noen liker Burke, andre liker Smith bedre. Noen leser Roger Scruton, andre mener han er reaksjonær. Med andre ord har vi stor spredning.
Personlig er mitt ideologiske utgangspunkt godt oppsummert av Russel Kirk (som neppe kan kalles noen liberalist): Burke the conservative was also Burke the liberal…
Til Mats Hennum
Du skrev: “Jeg vil hevde at den demokratiske venstresiden ligger venstre for det norske Høyre. Demokratenes venstreside vil ha høyere skatter, håper på nederlag i Irak og vil ha mer proteksjonisme, i tillegg til at de er bundet tett opp til “Big Labor” (fagforeninger).”
Naar en sammenligner demokratene med den norske hoeyresiden saa er ikke hoeyere skatter for de rikeste I USA det same som skatter I Norge. Naar jeg forteller hvilket skate og avgiftsnivaa som finnes I Norge lurer selv den mest progressive democrat hvordan nordmenn aksepterer det. Dessuten saa har ikke skatte og avgiftsnivaaet I Norge gaatt noe ned da det har vaert borgerlige regjeringer saa det er ikke en interesse I Norge aa faa et lavere nivaa.
Det aa beskylde demoratene for at de haaper paa nederlag I Irak er litt droeyt. Irak er republikanernes krig. De har hatt alle fullmakter og naa ser vi resultatet av hvor “dyktige” de er. Jeg vet ikke om det aa trekke seg ut er det samme som nederlag, men jeg er sikker paa at gode republikanere som O’reily og Hannity paa FoxNews mener det.
Det er store forskjeller paa USA og Norge, mer enn bare stoerrelsen. Individers rettigheter staar sterkere her borte, baade paa godt og vondt, noe som gjoer at politikken I seg selv blir mer til hoeyre.
Til Halvard Berg.
Først angående norsk høyreside. Problemet med den norske høyresiden er at de aldri går langt nok i å kutte skattene. Skattene kuttes, men det blir aldri mer enn en modifisering av velferdsstaten. Den forrige borgerlige regjeringen kuttet skattene med 19 milliarder. Det er mye penger, men i forhold til statsbudsjettets størrelse er det ikke særlig mye.
Den norske høyresiden har langt på vei akseptert Arbeiderpartiets velferdsstat fra 50- og 60-tallet. Republikanerne under Reagan aksepterte ikke Lyndon B. Johnsons ”Great Society” på samme måte. De kuttet faktisk skattene betydelig. Da Reagan kom til makten var vel den høyeste skatteraten 70%, hvorpå den nå ligger rundt 35%. Korriger meg hvis jeg tar feil.
Så angående demokratene. Jeg tror ikke den jevne demokrat håper på nederlag i Irak, men jeg tror definitivt at demokratenes venstreside gjør det. På samme måte som deler av den amerikanske venstresiden håpet på nederlag i Vietnam.
Da tenker jeg på folkene rundt The DailyKos og lignende. Nettopp fordi Irak er ”republikanernes krig” ønsker de at den skal tapes.