Brå sjø og forgjengelighet i nytt drama av Jon Fosse
Med stykket Eg er vinden fra 2007 har Jon Fosse skrevet nok et minimalistisk drama som behandler temaene selvmord, og mannen og havet. Denne gangen lykkes han i å vekke publikum.
Sør for Bergen, på Sotra, kan man legge ut i båt og kort tid senere være på åpent hav. Landskapet mens man fremdeles er innaskjærs er goldt, med lite vegetasjon, kun vindblåste holmer og skjær. Da jeg var yngre hadde min onkel en trebåt, en gammel skøyte, og vi reiste ut i den, min far, min onkel, noen søskenbarn og jeg. Ut mot havet, mot Marsteinen fyr. Shetland neste.
Ved lesning av Jon Fosses siste dramatiske produksjon Eg er vinden, går mine tanker umiddelbart mot denne båtturen. Jeg kan nærmest kjenne vinden som slår meg i ansiktet og en svak smak av saltvann i munnen mens jeg leser. Dette fordi Fosse i stykket tar opp motivet rundt mannen og havet. ”Mannen og havet” er kjent tematikk i litteraturen allerede fra Homers Odysseen. Uten sammenligning forøvrig kan det nevnes at og Herman Melville og Ernest Hemingway har skrevet innenfor en slik tradisjon.
Havet spiller en betydningsfull rolle gjennom hele Fosses forfatterskap. Som for eksempel i dramaet Ein sommars dag (1999). I dette stykket drar en ung mann ut på sjøen i båten sin. Han kommer ikke tilbake.I henhold til Fosses instrukser utspiller handlingen i ”Eg er vinden” seg i ”ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast”.
Dramaet har to karakterer, den eine og den andre. Det gis ingen biografiske opplysninger om disse. Med det må antas at karakterene på et tidspunkt har vært venner som stod hverandre svært nære, men som i nåtid har nådd et brytningspunkt og tatt ulike veier.
Fosse har som vanlig en minimalistisk tilnærming til dramaformen og unngår unødige detaljer. Det tvinger leseren eller tilskueren til å selv skape sammenheng og mening. Det er kun dialogen som driver dramaet fremover, i form av replikker som gjerne er korte og gjentagende.
Tilbakevendende tema
Fosses dramatikk har til en viss grad blitt sammenlignet med stykkene til dramatikeren Samuel Beckett. Men selv om Fosse ikke nødvendigvis er mer tilgjengelig enn nevnte dramatiker, formidles menneskets eksistensielle spørsmål og desperasjon på en langt mer sympatisk måte hos Fosse enn hos Beckett. Noe av grunnen til det ligger i forholdet mellom Fosses karakterer. Selv om forholdene kan være destruktive, er de aldri riktig så svarte og absurde som Becketts.
Tematisk kan Eg er vinden minne om stykket Dødsvariasjoner fra 2001. I sistnevnte drama opplever en mor og en far at deres unge datter tar sitt eget liv. Allerede fra Eg er vindens første replikkveksling gis man et frempek på hva som skal komme (og som allerede har skjedd): [Den eine:] ”Eg ville det ikkje/ Eg berre gjorde det”. Det er snakk om et selvmord. Men det tar tid før en innser at dialogen mellom de to, er fiktiv, den eine har tatt livet sitt før dramaet begynner.
Mennesket og naturen
Dramaets tittel, Eg er vinden, bærer i seg en forening med naturen. Vanligvis er jo ikke vind en egenskap man som mennesket besitter. Men som jeg skrev innledningsvis gikk mine tanker til en barndoms båttur da jeg først leste stykket. Dette henger sammen med at replikkvekslingene skildrer en båttur, men også at teksten kan oppleves sanselig.
Sanselig fordi naturen på en særegen måte inkluderes i dialogen: [Den eine:] ”dei gråe skjera/heilt berre/ingenting veks der/ganske kort pause/dei berre holmane/gråe og svarte/og steinane der i fjøra/dei runde steinane/ ganske kort pause/og så/der ute/bak der/der er havet/ ganske kort pause/ og der møtes hav og himmel/ ganske kort pause/ og havet er stille”. Den eine søker da også et nærvær med naturen. Men en slik tilstand er først mulig når han bokstavelig talt kaster seg ut i naturen – ut i havet – i selvmordsøyeblikket.
Jon Fosse vokste opp med nær tilknytning til naturen. I sin essayistikk har han da også tatt for seg forholdet mellom mennesker og naturen. I Gnostiske essay fra 1999 skriver han: ”Hører man hjemme i naturen og verden? Mennesket må oppfatte seg som lite. Det er store krefter rundt oss. Vi må innse vår plass”.
Men den eine ønsker å oppleve nettopp naturens krefter, og ser sin plass som en del av den. Han reduseres eller oppheves, alt etter hvordan man ser på det, til et organisk stadium hvor han blir ett med havet – ett med naturen. For ham blir havet et sted man kan være stille, og han lengter etter en slik stillhet: [Den eine:] ”Ja/Pause/Ja eg berre liker det/eg berre liker/at alt er stille/ganske kort pause/og den lette vinden/liker eg/ganske kort pause/eg liker/ganske kort pause/å være lett/å duve lett (…)”.
Den ene og den andre
Selve dramaet og forholdet mellom den eine og den andre er komplisert og kan tolkes på ulike måter. Det må naturlig nok bli komplisert siden den eine er død før dramaet begynner! En tolkning kan være at den andre er en stemme innefor den eines bevissthet. En annen tolkning finner man i en anmeldelse i Bergens Tidene. Her skriver Jan Landro at man med litt tolkende frihet, kan se den andre som en slags Charon skikkelse. I gresk mytologi var Charon fergemannen som skysset de døde over elven Styx til dødsriket. Jeg er enig i at den andre kan tildeles en slik rolle, men jeg ser den andre først og fremst som en fortvilet venn som gjennom en imaginær dialog mentalt bearbeider vennens selvmord. Det er veien mot erkjennelse vi nå blir med på.
I deler av dialogen tar den andre på seg en utspørrerrolle, mens han i andre deler av dialogen utrykker bekymring og redsel over å være på havet. Havet har da også en stor betydning for dramaet i den forstand at det symboliserer noe uvisst og uendelig, og samtidig det motsatte, noe endelig og avsluttet.
Dette kan selvsagt høres ut som klisjeer: ”mannen og havet”, ”mannen som tar livet sitt eget liv ved å kaste seg i bølgene”. Eg er vinden blir allikevel ikke en klisjé. Her kommer Fosses minimalistiske diktning til sin rett da dramaet kun består av dialog og scenehenvisinger, og dialogen er så nøktern at den vanskelig kan kalles klisjéfull.
Problemet med å forklare sinnstilstand
Ved utspørring sliter den eine med å forklare sin egen sinnstilstand. Det finnes vel knapt ord som fullt ut kan beskrive depresjon og meningstap. Men han drar nytte av naturen i sitt forsøk på å forklare. Dette forsterker mitt inntrykk av sanselighet. Hans klareste forsøk kommer gjennom sammenligning med en stein:
[Den eine:] ”Eg blir ein stein/ ja/ ganske kort pause/og så blir han/ja steinen/ja tyngre og tyngre/ganske kort pause/ og eg blir så tung/at eg nesten ikkje kan røre meg/ganske kort pause/så tung at eg/at eg søkk/ganske kort pause/nedover og nedover/ned/ganske kort pause/ned til under havet/ja ned til botnen/søkk eg/og så/ganske kort pause/ ja bare ligg eg der/på botnen/Tung/Urørlig”.
Den eines utilstrekkelighet når det gjelder å forklare sin egen tilstand illustrerer hvordan den deprimertes språk blir vilkårlig. Fosse viser på en skarpsindig måte at når livet ikke lenger har mening, kan ikke språket lenger være meningsbærende. Steinen blir et språklig bilde på depresjonens tyngde, og en slik tilstand kan aldri forklares i rene ord, kun gjennom metaforer. Dette viser hvordan man gjennom litterære grep kan formidle det ikke-formidlbare. Og Fosse, med sin minimalistiske stil, hvor hvert ord kan antas å utgjøre betydning, gjør dette svært overbevisende.
Redsel for fri vilje
Den eine er redd, men det er ikke en redsel for å faktisk falle i vannet. Men en eksistensiell angst, hvor redselen ligger i bevisstheten rundt ens egen frie vilje. Den eine vet at han av fri vilje, i hvilket som helst øyeblikk kan velge å kaste seg ut fra båten, mot en kald, dyp sjø. Bevisstheten om dette tynger ham: [Den andre:] ”Kvifor blir du redd?” [Den eine:] ”For/bryt seg av”. [Den andre:] ”Berre sei det”. [Den eine:] ”For at eg skal hoppe”. [Den andre:] ”Hoppe i sjøen”. [Den eine:] ”Ja/pause”. [Den andre:] ”Tenkjer du ofte på det”. [Den eine:] ”Heile tida”.
Selvmordet blir i så måte en handling av fri vilje, selv om klinisk depresjon har makt til å overstyre en slik vilje. Den andres ”prosjekt”: å skape mening ut av vennens handling, er umulig. Hans redsel over å være på havet er av reell, ikke av eksistensialistisk art, samtidig som han ikke kan forstå hvilken makt depresjonen kan holde over et menneske.
Ond vind
Å inkludere naturen i selvmordet er ikke et nytt grep. Det er heller ikke den symbiotiske naturtilstanden den eine søker. I Emily Brontës Wuthering Heights (1847) blir vind brukt som et symbolsk i forhold til karakteren Heathcliff. Jeg sier ikke at det er en likhet mellom Heathcliff og den eine, men at vind er et element som tidligere har figurert i litteraturen.
Vind er et element som kan være mektig eller lett, men som alltid er flyktig. Og det er en slik flyktighet den eine har nådd når han uttaler: ”No er eg borte/Eg er borte med vinden/Eg er vinden”. Likevel flørter eller lefler stykket aldri med selvmord. Selvmordet blir aldri opphøyet, tvert i mot vises desperasjonen som ligger forut for en slik handling.
Enkelte tema er evige
Det er riktig å si at Fosse gang på gang tar opp samme tematikk. Eg er vinden er i så måte ikke et unikt drama. Det virker nærmest som Fosse gjennom forfatterskapet skriver på én lang tekst. Tematikken repeteres – kanskje fordi det som tas opp fremdeles fremstår som uforløst. Visse temaer blir man aldri fult ut ferdig med. Man kan vel aldri noensinne bli ferdig med døden?
Men stykket fungerer svært godt, både som tekst og på scene. Særlig liker jeg at dramaet er svært sanselig. Ikke det at hans tidligere dramatikk ikke tar i bruk naturen, men i dette er naturen helt avgjørende for handlingsforløpet. Karakterene og naturen er uløselig knyttet sammen. Jeg liker også at dramaet skaper bevissthet rundt språkets begrensninger. Ikke alt kan ikke utrykkes med ord, noe må heller utrykkes gjennom det som forblir usagt. Hvis Fosses videre dramatiske produksjon går i samme retning som Eg er vinden har i alle fall denne leseren mye å glede seg til.
- Christine Forland (1981) er litteraturviter.
