Norge er den minste og mest ensomme gutten i klassen. Bortskjemte på olje og selvtilfredse over feilslåtte fredsprosjekt stiller vi oss på gangen, og deltar ikke på lik linje med andre.
Utvidelsesrundene i EU og i NATO var drevet av visjoner. ”For første gang siden Romerrikets fall, har vi mulighet til å samle Europa” sa Romani Prodi i 1999, og oppsummerte stemningen forut for EU-utvidelsen i 2001. NATO på sin side ekspanderte fra 12 land i 1995 til 26 i dag; sikkerhet skulle ikke være begrenset til noen få ressurssterke land. Begge organisasjonene har strukket sin velmente solidaritet så langt at de nå står i fare for å miste makt og innflytelse.
“In Europe all countries are small. Some just haven’t noticed it yet” sa Paul-Henri Spaak med et ironisk glimt i øyet. Å stå sterke sammen mot grenseløse problemer har vært rasjonalet bak EU, og til dels også NATO. Utfordringen for Norge er at vi er den minste og mest ensomme gutten i klassen. Bortskjemte på olje og selvtilfredse over feilslåtte fredsprosjekt stiller vi oss på gangen, og deltar ikke på lik linje med andre. Vi lener oss på NATO, som risikerer å forvitre i et kunstig skille, som vi selv bidrar til å skape, mellom Sør- og Nord-Afghanistan. Samtidig griper vi ikke innflytelsen og støtten vi kunne fått gjennom EU-medlemskap. Vi stoler på at noen skal komme oss til unnsetning av ren godhet. En solidaritet som vi ikke viser andre, og som er vaklende både i NATO og i EU.
I Afghanistan er Taliban i ferd med å vinne krigen gjennom å svekke alliansen. Konfliktnivået i Afghanistan er nå det høyeste siden invasjonen i 2001, sikkerhetssituasjonen er ustabil og opiumproduksjonen øker dramatisk. Forholdene i Afghanistan demonstrerer tydelig at medlemslandene ikke bidrar med det som trengs for å vinne en krig; NATOs ledelse har gjentatte ganger oppfordret medlemslandene til å sende tropper og minimere antall begrensninger de opererer under, uten å lykkes nevneverdig. Samarbeid mellom militære aksjoner og sivil gjenoppbygging har vist seg vanskeligere enn antatt, og Afghanernes tillit til alliansen og sin egen regjering svekkes. Den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates skapte nylig debatt ved å sende ut brev til alle medlemsnasjonene om å øke kontingenten i Afghanistan. Spesielt Tyskland reagerte skarpt på henvendelsen. Canada truer på sin side med å trekke seg ut av sør, hvis ikke flere medlemsland bidrar i den konfliktfylte regionen.
”- Kravet fra Canada er nok ikke rettet mot oss”, sa statsminister Jens Stoltenberg til Dagsavisen den 29. januar 2008. Selv om regjeringen nå har varslet å bidra med 750 millioner i 2008, og en mer langsiktig politikk i forhold til Afghanistan, svekker det likevel NATO at Norge ikke bidrar der behovet er størst. Sivil gjenoppbygging er kritisk for å lykkes med oppdraget, men kan ikke erstatte militær sikkerhet – som er NATOs kjerneoppgave. I praksis blir NATO splittet i to blokker; de som bidrar i sør, og de som bare bidrar i resten av landet. Norge svekker også sin egen sikkerhetsgaranti ved å ikke lengre befinne seg i den innerste kretsen i alliansen. Norge trenger en sterk aktør som er villige til å legge tyngde bak våre interesser.
NATO er ikke den eneste som har strukket sine solidaritetsgarantier. EU har på sin side vanskeligheter med å institusjonalisere de 10 landene fra utvidelsen fra 2001. Romania og Bulgaria har nettopp blitt innlemmet, og samtidig står Balkan og Tyrkia på venteliste. Under EUs plenumssesjon den 22 januar 2008 sa EU s utvidelseskommisær Ollie Rehn at “Enlargement will remain a vital part of the external policies of the European Union, because it is its most powerful foreign policy tool”. Mer riktig er det kanskje å si at det er det eneste utenrikspolitiske virkemiddelet; for hvordan skal EU ellers få Serbia til å utlevere krigsforbrytere, og Tyrkia til å følge menneskerettighetene? EU er avhengig av stabile nærområder, men det er vanskelig å se hvordan en effektivt skulle kunne integrere flere medlemsland. EUs ”‘absorption capacity’” ble introdusert som konsept allerede i Københavndeklarasjonen i 1993. Selv om begrepet er omstridt, står det klart at utvidelsen berører dynamikken i unionen, og særlig de institusjonelle prosedyrene. Et EU på 30 eller 42 medlemsland vil ha så mange ulike interesser at det vanskelig å se hvilket felles prosjekt alle EU landene kan dra nytte av og samle seg rundt; bortsett fra det indre market.
“Member States do not transfer sovereignty, they share it. In the EU, sovereignty is not lost, it is pooled for greater effect” sa Presidenten for EU-Kommisjonen José Manuel Barroso, til en gruppe Oxfordstudenter i oktober 2007. Selve grunntanken bak EU svekkes når medlemslandene ikke er enige om de brede linjene i samarbeidet. Nasjonale interesser og skillelinjer er igjen i fokus og de all-europeiske partiene svekkes. Til nå har medlemslandene rettet seg etter lovgivningen fra EU og i ytterste konsekvens avgjørelsene i EU-domstolen. Men hvis et eller flere medlemsland utfordrer denne institusjonen, kan EU plutselig befinne seg i dyp krise. Det vil være alvorlig for oss i Norge. Som EØS-medlemmer griper EU-lovgivning også inn i hverdagen vår. Norge trenger et sterkt Europa og et EU som blir lyttet til, selv om vi skulle velge å stå utenfor kjernesamarbeidet.
NATO og EUs solidaritetsproblemer kan tyde på at medlemslandene hadde tjent på mindre idealisme og mer realisme. Men det finnes også utviklingstrekk som peker i motsatt retning. NATO har gjennomført vellykkede reformer tidligere. Og Sarkozy har varslet at Frankrike skal innlemmes i den militære kommandostrukturen, noe som kan gi NATO fornyet styrke. EU er heller ikke dømt til evig fortapelse. For det er ikke nødvendigvis utvidelse per se som fører til splittelse i EU. Det er like gjerne de ”gamle 12” som er uenige innad, og EU har vist før at unionen tåler ekspansjoner.
Locorno-traktatene ble undertegnet i 1925, i mellomkrigstidens Europa. Avtalen skulle garantere for sikkerheten i Europa. Men når Tyskland invaderte Rhinland i 1936, var ikke England rede til å svare militært, ikke engang sammen med franske styrker; ”If there is even one chance in a hundred that war would follow from your police operation, I have not the right to commit England,”, svarte Englands statsminister Stanley Baldwin i følge den franske utenriksministeren; “England is not in a state to go to war.”
Den amerikanske filosofen George Santayana konstaterte at “Those who cannot learn from history are doomed to repeat it.” Dessverre kan EU og NATOs garantier kan vise seg å være like tomme som traktatene signert i London – hvis vi ikke er villige til å følge opp våre forpliktelser.
Godt poeng, det om Locarno-traktatenes manglende praktiske effekt.