En markedsøkonomi kan ikke fungere bedre enn dens rammebetingelser tillater.
Enda en finanskrise på den håpefulle veien mot finansiell stabilisering? Jo mer vi lærer av de finansielle problemene i kjølvannet av den såkalte subprime boliglånskrisen i USA, desto bedre tegner våre makroøkonomiske fremtidsutsikter. Hvis vi derimot ikke lærer noe er sannsynligheten større for at den finansielle turbulensen blir mer å betrakte som en ouverture til et mer alvorlig økonomisk tilbakeslag med betydelige internasjonale ringvirkninger.
Krisen – kilde til læring
Den finansielle krisen som siden sommeren i fjor har åpenbart seg med utspring i USA kan faktisk vise seg å bli en uvurderlig kilde til økonomisk-politisk læring. Hva er så de viktigste lærdommene vi kan trekke ut av finanskrisen – så langt? La meg innledningsvis gi mine tre hovedsvar, som innledning til en nærmere belysning. Det første svaret er at den makroøkonomiske stabiliseringspolitikken må videreutvikles kontinuerlig for å virke effektivt, spesielt i motsyklisk forstand. Det andre svaret er at en mer kredittintensiv økonomi med et stadig mer åpent, differensiert og sammensatt finansielt system stiller større krav til en mer aktiv myndighetsovervåkning og strengere krav til både kapitaldekning og likviditet i banker og andre finansinstitusjoner. Det tredje svaret er at hensynet til samfunnsøkonomiens samlede risikobilde og helsetilstand tilsier at det politiske fokuset bør legges på å forbedre de generelle rammebetingelsene som bør gjelde mest mulig likt for alle, og unngå alle fristelser i retning av detaljregulering og situasjonsbestemte direkteinngrep.
“Likhet for alle – ikke situasjonsbestemte dierekteinngrep!”
Finansnæringen er som kjent ikke helt som andre næringer. Den har mange spesielle sider. Et penge- og kredittsystem i ulage kan få store negative konsekvenser for hele det økonomiske systemet, med store ringvirkninger både geografisk og over tid. Det mangler ikke på historiske eksempler i så måte. Finansnæringen er også en uvanlig privilegert næring, som er myndighetsbeskyttet på overraskende mange måter. Få er derfor i tvil om at storsamfunnet har et legitimt krav på å bli hørt i saker som angår rammebetingelsene for denne spesielle og til tider skjøre næringen. Samfunnsøkonomiens finansielle sårbarhet er ikke bare stor, men tilsynelatende også økende. Derfor angår dette temaet også langt flere enn sentralbanker og regjeringer – det angår oss alle.
Samfunnsøkonomiens finansielle sårbarhet
De aller fleste depresjoner, nedgangstider eller mildere stagnasjonsperioder har oppstått i kjølvannet av en periode med billige penger og kredittekspansjon, som regel basert på en bevisst politikk fra myndighetenes side. Kunstig lave renter og en kunstig sterk kredittekspansjon leder på kort sikt til økte investeringer og stigende priser på kapitalintensive investeringsobjekter som boliger og aksjer. Dermed legges også grunnlaget for utbredt overoptimisme og økt appetitt på risiko. I første omgang går tilsynelatende det meste fremover, resultatutviklingen i bankene og i finansnæringen som helhet er positiv – boomen sprer seg. Men, etter hvert avdekkes feilinvesteringer og betydelige ubalanser. Den utløsende årsaken kan være alt fra kraftige børsfall til sterkt reduserte bolig- og eiendomspriser. Det som i virkeligheten skjer er at realøkonomien på ett eller annet tidspunkt slår tilbake mot de kunstige stimulansene. Dermed starter den nødvendige korrigeringen av de monetære og finansielle feilgrepene og overdrivelsene, og økonomiens evne til dynamisk korrigering og tilpasning settes for alvor på prøve.
I beste fall viser tapene seg å være håndterlige innenfor en robust kapitalisert finansnæring uten store likviditetsproblemer, og vi får en økonomisk nedkjøling eller stagnasjon i veksttakten. I verste fall er omfanget av feilinvesteringene og de påfølgende tapene langt større, samtidig som det viser seg at bankenes kapitalbase, likviditet og tapsavsetninger ikke er tilstrekkelig store til å stå imot tapspresset. Resultatet blir i så fall et tydelig økonomisk tilbakeslag, en resesjon, eller til og med en langvarig depresjon som i 30-årene.For at det siste skal skje må som regel også mye annet gå galt, som mangel på penge- og finanspolitiske mottiltak, prisregulering, statlige direkteinngrep, proteksjonistisk tiltak m.v.
Både økonomer, regjeringer og sentralbanksjefer har lært mye siden 30-årene, og vi har i dag tilstrekkelig kunnskap om makroøkonomisk stabilisering til å unngå de aller verste formene for økonomiske nedgangstider, massiv verdiødeleggelse og massearbeidsløshet. Likevel er det grunn til å minne om at det ikke er så veldig lenge siden de mest utviklede landene opplevde stagflasjonen på siste halvdel av 1970- tallet, bank- og finanskrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I alle disse periodene finner vi tilstrekkelig med indikasjoner på hvor sårbar samfunnsøkonomien er for monetære og finansielle forstyrrelser. Erfaringene fra disse periodene underbygger også den grunnleggende styrken i den østerrikske konjunkturteorien (Mises-Hayek-teorien) vurdert opp mot alternative forklaringsmodeller (Schumpeters bølger av kreative ødeleggelser, Friedmans monetære kontraksjonsteori, samt de ulike Keynesinspirerte totaletterspørselsteoriene).
Hva er nytt denne gangen?
Den finansielle turbulensperioden som vi opplever nå er som alle andre kriser særpreget av noen unike karakteristika. Som William R. White i BIS poengterte tydelig allerede i 2004, lenge før den nåværende krisen var et faktum, er det vanskelig å komme utenom tre helt nye makrokontekster, når vi betrakter bakgrunnen for den kredittkrisen vi nå opplever:
·For det første, har den omfattende globaliseringen innen handel med varer og tjenester, kombinert med store teknologiske innovasjoner og overføringer til blant andre land som Kina og India bidratt til et sterkt og vedvarende press nedover på en rekke vare- og tjenestepriser. Dette har i sin tur bidratt til å motvirke inflasjon i de rike landene.
·For det andre, har den enda mer dramatiske liberaliseringen av de grenseløse finansielle markedene, igjen kombinert med store teknologiske innovasjoner, bidratt til å øke sannsynligheten for at velbegrunnet optimisme (basert på mer produktiv allokering av kreditt og produksjonsressurser på tvers av landegrenser) nører opp under en mindre fundert form for optimisme som kan sette i bevegelse en ikke bærekraftige boom. Den tydeligste manifestasjonen av disse drivkreftene har vært en veksttakt i kredittvolum, eiendoms- og verdipapirpriser, samt investeringsvolumer som langt overgår de historiske normtallene; i seg selv en indikasjon på økonomiske ubalanser.
·Den tredje endringen har vært fremveksten av mer uavhengige sentralbanker. Mer relevant i denne sammenheng er at de fleste sentralbankene ikke bare er blitt mer uavhengige, men også er gitt et mer snevert mandat, knyttet til rene inflasjonsmål – vel og merke for omsettelige varer og tjenester – uten på tilsvarende måte å vektlegge andre kortsiktige utviklingstrekk som økning i boligpriser, aksjekurser osv.
Hvis White har rett (hvilket mye tyder på at han har) samspiller disse tre viktige drivkreftene i retning av å øke det finansielle systemets ”elastisitet”, samtidig som pengepolitikken blir mindre effektiv.[i] Alan Greenspan har tilsynelatende også registrert det samme fenomenet, og lagt til at pengepolitikkens økende avmakt i særlig grad er knyttet til påvirkningen av de langsiktige rentene, med henvisningen til den enorme forskjellen i de private kapitalstrømmene som påvirker dette markedet, sammenlignet med de ressursene en sentralbank har til disposisjon direkte og indirekte gjennom pengepolitiske tiltak.[ii]
Hva konkret er nytt denne gangen?
La oss gå rett på sak. De mest relevante hendelsene og utviklingstrekkene i USA siden dotcom-boblen sprakk i 2000 og terrorangrepet 9/11 i 2001 er ganske instruktive, forhåpentlig til skrekk og advarsel både for USA og andre land i et fremtidsrettet perspektiv:
·President Bush gjennomførte tidlig en finanspolitisk stimulansepakke med store skattelettelser (spesielt for de rikeste) som satte budsjettbalansearven fra Clinton på styr i høy hastighet. Konsekvens: tiltagende budsjettunderskudd og sterke etterspørselsimpulser med prisdrivende effekt på boliger, eiendommer og verdipapirer.
·Etter 9/11 forsterket Bush-administrasjonen sin finanspolitiske løssluppenhet med en ekstrem økning i militærutgiftene – bare overgått av de helt utrolige overskridelser i neste omgang i forbindelse med Irak-krigen.
·Samtidig forkynte et samlet korps av toppolitikere at amerikanerne burde vise sin patriotiske holdning gjennom å forbruke litt mer for å sikre økonomien.
·I tillegg forsterket Federal Reserve hele hysteriet med en kontinuerlig skrittvis nedsettelse av sentralbankens styringsrente fra vel 6 % i 2000 helt ned til 1 % i 2003-2004. Det er liten tvil om at den amerikanske pengepolitikken dermed virket altfor ekspansivt altfor lenge, og bidro til å fyre opp under en usunn finansiell boom og en farlig kredittekspansjon.[iii]
Tilsynelatende så det lenge ut til at en kombinasjon av billig kinesisk import og en realøkonomisk, innovasjonsdrevet produktivitetsboom skulle redde dagen – det vil si å skjule konsekvensene av de sterke finansielle stimulansedosene i forhold til forbrukerprisene. Før eller siden måtte Federal Reserve justere opp rentene for å dempe det dobbelte stimulansepresset i økonomien (fra og med sommeren 2004), og det skjedde også gradvis. Så nådde boligprisene og aksjekursene en topp i 2007, fulgt av panikksalg, prisras på boliger, konkurser, samt økte tapstall i banker, finansieringsselskaper og forsikringsselskaper med nær tilknytning til boliglånsboomen. Det er nå klart at et uvanlig stort antall finansielle aktører er berørt av subprime-krisen. Blant dem finner vi store finansgrupperinger som Citigroup, AIG, og UBS, for å nevne noen.
Oppgangstidene var utvilsomt også gode tider for finansielle innovasjoner. Eksessene ble bare så altfor tydelige i subprime-markedet. Selgere av boliglån solgte lån til kunder som ikke tidligere var ansett som kredittverdige, basert på avtaler som skapte mulighet for akselererende renteøkning etter et par år med utgangpunkt i pengemarkedsrentene. Salgene ble gjort av uavhengige selgere på vegne av banker, som i sin tur pakket de risikable lånene sammen i nye verdipapirer, og solgte dem videre som ”sikrede obligasjoner” med over middels risiko og avkastningsmulighet. For å sikre seg ytterligere tegnet bankene kredittforsikring fra en rekke små og store kredittforsikringsaktører. Det geniale var at risiko på denne måten faktisk ble spredd på en meget effektiv måte.
Det mindre geniale var at hele regimet som oppstod var karakterisert av overdrevet risikotaking, overdrevet store lån til kunder som ikke var tilstrekkelig kredittverdige, og som kun så ut som en god risiko basert på stigende boligpriser.[iv] Men den illusjonen fikk en brå og brutal slutt med én gang boligprisene begynte å synke og verdien på ”lånesikkerhetene” begynte å synke i samme tempo. Markedet snudde som kjent i 2007, tapene spredde seg like effektivt som risikoen tidligere hadde gjort det. Verdipapirer som var derivater av de boliglånsbaserte høyrisikopapirene sank dramatisk (hvilket også noen norske kommuner fikk erfare på en smertefull måte).
Pr dags dato viser noen beregninger at de samlede beregnede tapene i finansnæringen i USA til nå har nådd opp i rundt 300 milliarder USD (ikke langt unna verdien av BNP for Norge). Men det finansielle tapspotensialet er naturligvis langt større, kanskje opp mot hele 1 000 milliarder USD – for finansnæringen alene. I tillegg kommer tapene for øvrige bedrifter, privatpersoner og offentlige myndigheter.
Det oppsto etter hvert også likviditetsproblemer etter som bankene ble mer usikre på å innvilge lån til andre banker og finansinstitusjoner. Dette likviditetsproblemet ble demmet opp av sentralbanker i flere land. Tapene i eksempelvis Citigroup og AIG var så store at ny kapital måtte inn for å sikre tilliten til aktørene – og denne kapitalen kom i stor grad fra statlige investeringsfond i Kina, Singapore og rike oljestater i Midt-Østen.
Alan Greenspan: “Hvorfor regulere noe som ikke finnes?”
Men, det hører også med til helhetsbildet at det i USA knapt lenger selges subprime boliglån, og at de vanskelig forståelige verdipapirene som bidro til å spre ut den høye riskoen i sin tid – colateralized debt obligations – ikke lenger finner villige kjøpere. På denne måten kan man som Alan Greenspan hevde at ”markedets tilpasning nærmest er fullbyrdet”. Greenspans argument mot dem som vil detaljregulere subprime-markedet vil nok virke temmelig provoserende på mange: ”Hvorfor regulere noe som ikke lenger finnes?”[v] Men, på dette punktet har Greenspan utvilsomt et poeng.
Risikable insitamenter i bankene
En av de viktigste lærdommene av den pågående finanskrisen kan vi allerede trekke nå, uansett krisens videre forløp. Vi har, for å sitere Martin Wolf, vært vitne til en finansnæring med utrolige evner til å skape kriser og et betydelig misforhold mellom noe så grunnleggende som samfunnsøkonomisk risiko på den ene siden og private gevinster på den annen.[vi] Det Martin Wolf hadde i tankene var spesielt følgende:
·Bankene er mottakere av massive direkte og indirekte statlige subsidier. Bankene er nærmest garantert mot likviditetsrisiko, mange av bankenes passiva er de facto fordringer på staten, mange (hvis ikke alle!) finansielle aktiva (les: utlån) er på en eller annen måte skattesubsidierte. Og, om ikke det var nok tilbyr sentralbankene også alle underkapitaliserte banker direkte overføringer til alle som kan låne til en gunstig rente i sentralbanken for deretter å låne ut pengene videre til en høyere rente i markedet. Dette betyr at den insitamentstrukturen bankene opererer under kan sies å innebære subsidiering av uansvarlighet – eller være preget av moral hazard som det heter på fagspråket.
·I tillegg er banker og finansielle konsern omgitte av mange lag av asymetrisk informasjon – for eksempel mellom banken selv og dens kunder. Kvaliteten på en transaksjon kan fra et kundesynspunkt kun utsjekkes lang tid etter at transaksjonen er blitt gjennomført (eksempelvis valget mellom fast og flytende rente). Det ekstreme tilfellet er godt illustrert ved kredittmarkedsstrukturen rundt de etter hvert så mye omtalte subprime boliglånene. Mellom lånekunden og de aktørene som påtok seg lånerisikoen fantes et svimlende antall aktørtyper (boliglånsagenter som ble godtgjort med provisjon av antall lån og lånebeløp, designere og pakkere av ulike sikrede obligasjonstyper, ratingbyråer, bankselgere og bankledere, ledere, selgere og spesialister innen alt fra kredittforsikring til fondsforvaltning og strukturerte sparings- og investeringsprodukter). Bare den blotte mengde av aktører og typer av asymetrisk informasjon er nærmest nødt til å produsere risiko – langt utover det lett etterprøvbare. Med andre ord et gunstig utgangspunkt for å la seg friste av høye fortjenestemuligheter gjennom å strekke risikoen litt lenger enn vanlig. Et problem som har oppstått i denne verden av eventyrlige gevinstmuligheter er ikke overraskende at mange selgere har hatt langt mindre forståelse for hva de faktisk har solgt enn av hva man kan tjene privat på å oppnå et ekstra salg.
Når man reflekterer over den insitamentstruktur som er fargelagt av de to punktene over, er det besnærende å la tankene gå i retning av en karakteristikk som en gang for lenge siden ble tillagt Bismarcks industripolitikk. Den var særlig kjennetegnet ved å sørge for privatisering av gevinster og sosialisering av tap. Kanskje er det derfor overraskende at ikke mer gikk galt på et tidligere tidspunkt enn hva som faktisk var tilfellet. På dette grunnlaget er det langt på vei forståelig at en liberal økonom som Martin Wolf faktisk har foreslått at belønning av bankledere bør reguleres slik at den kun kan bestå av lønn og aksjer som utdeles over en periode på fem til ti år etter beslutning om godtgjørelse![vii] Poenget er her klart – å sikre at insitamentene er mer langsiktige, og derigjennom skaper større harmoni mellom samfunnsøkonomisk risiko og private gevinster. Det er en besnærende tanke, spesielt hvis den er gjennomførbar på tvers av hele finansnæringen.
Lærdommer for fremtiden
Vi kan lære flere viktige ting av den umiddelbare finanskrisen selv om vi ennå ikke kjenner de endelige ringvirkningene av den. De lærdommene som forekommer meg å være de aller viktigste for fremtiden er disse:
1. En stabiliserende, balansert og forutsigbar finans- og pengepolitikk utgjør to vesentlige grunnpilarer for å fremme finansiell stabilitet. Sentralbankenes uavhengighet av politiske beslutninger bør videreføres og sikres.
2. Pengepolitikken trenger et tilstrekkelig handlingsrom for å kunne virke makroøkonomisk stabiliserende, spesielt i en økonomi preget av lav prisvekst og lave nominelle renter. Det betyr at finanspolitikken og øvrige finansielle stabiliseringstiltak må bære sin del av det makroøkonomiske stabiliseringsansvaret for at pengepolitikken kan gis et tilstrekkelig handlingsrom som et separat stabiliseringsredskap.
3. Sentralbankens overordnede styringsmål bør ikke være snevert fokusert på inflasjon målt etter utviklingen i konsumprisindeksen, men også vektlegge prisutviklingen på boliger og verdipapirer. Dette er vesentlig for å unngå monetær nærsynthet, som under ”bankkrisen” på 80- og 90 tallet, samt under den finansielle overekspansjonen i de senere årene (spesielt i USA).[viii]
4. Et mer differensiert og sammensatt finansielt system som betyr stadig mer for den samlede verdiskapingen i en mer kredittintensiv økonomi krever et sterkere offentlig tilsyn og overvåkning, en mer helhetlig finansiell stabiliseringspolitikk, samt strengere krav til kapitaldekning og likviditetsreserver – aller helst på en måte som virker systematisk motsyklisk basert på nye automatiske stabiliseringsmekanismer.[ix] Erfaringene fra Spania med en dynamisk regelstyrt endring i kapital- og likviditetskravene basert på endringer i blant annet kredittveksten har vist lovende resultater, og fremheves av flere forskere tilknyttet Bank for International Settlements i Basel.[x]
5. Det regulatoriske regimet rundt finansnæringen bør i hovedsak kun fokusere på generelle rammebetingelser og krav som ivaretar åpen konkurranse, stimulerer til finansiell innovasjon, og som virker minst mulig konkurransevridende mellom ulike typer aktører i markedet.
6. Det bør forskes mer, både internasjonalt og nasjonalt, på hvordan økonomiske belønningsstrukturer og insitamenter kan harmoniseres bedre med finansnæringens påvirkning av samfunnsøkonomisk risiko. Det asymetriske gapet mellom offentlig risiko og privat belønning bør krympes gjennom regulatoriske forbedringer over tid.
Hvis den pågående finanskrisen kan bidra til at vi blir bedre i stand til å gi disse seks lærdommene mer konkrete og robuste svar for fremtiden, kan den på sikt bidra til en mer vellykket finansiell stabiliseringspolitikk. Det egentlige beviset på læring er at vi bruker lærdommen til å endre atferd – til å skape forebedring basert på det vi har lært. I så måte kan det tenkes at ubehagelig mye arbeid gjenstår. I mellomtiden må vi leve med risikoen for at vi kun har sett begynnelsen på et mer alvorlig økonomisk tilbakeslag, eller i det minste en kraftig nedkjøling av den økonomiske veksten i de mest økonomisk integrerte landene i den rike delen av verden.
Hvis noen skulle lure på hvor mange av de nevnte seks lærdommene som kan sies å være relevante for Norge, vil jeg gjerne for egen del skynde meg å tilføye: Absolutt alle.
Det er sannsynligvis også mulig å trekke en samlende konklusjon som gjelder alle de nevnte lærdommene. Mitt forsøk på en slik konklusjon lyder: En markedsøkonomi kan ikke fungere bedre enn dens rammebetingelser tillater. Når vi snakker om makroøkonomiske rammebetingelser, kan vi gjerne tilføye at utfordringen i særdeleshet gjelder hvordan vi skaper sterkere innebygde stabilisatorer i vårt finansielle system, slik at vi kan lykkes stadig bedre med å dempe de verste utslagene av finansielle eksesser – uansett underliggende årsak.
- Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Forfatter av boken “Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi” (Civita 2006
Fotnoter
[i] William R. White, Making macroprudential concerns operational, 2004, www.bis.org.
[ii] Ref. intervju i Die Zeit, 31. januar 2008.
[iii] Hvis Martin Wolf har rett er dette nå også å betrakte som et nærmest konsensussynspunkt blant ledende økonomer. Se Martin Wolf, Why the financial turmoil is an elephant in a dark room, Financial Times 23. januar 2008, og Economist’s Forum www.ft.com/wolfforum.
[iv] Basert på empiriske analyser av to økonomer ved University of Chicago Business School, Atif Mian og Amir Sufi, taler fakta tydelig i retning av at nettopp denne formen for securisation bidro sterkt til at det i det hele tatt var mulig å operere med så svake lånevurderingskriterier som tilfellet var i de fleste av subprime tilfellene. Se The Economist, Chain of Fools, 9. februar 2008. I sannhet et skremmende eksempel på hvor galt det kan gå når insitamentstrukturen i finansnæringen får lov til å skape kontraproduktive strukturer. Ikke mindre skremmende er de mange tragiske historiene om hvordan enkeltmennesker er blitt rammet, noen ganger som følge av svindelaktig salg av boliglån. Historien som Die Zeit kunne formidle 14. februar, Acht Häuser für Lakeischa, skrevet av Kerstin Kohlenberg er et instruktivt stykke sosialrealisme fra dagens Cleveland i Ohio, som beskriver hvordan menneskelige tragedier som har fått utfolde seg midt i et av verdens aller rikeste land som følge av subprime fenomenet. Ikke direkte hyggelig lesning.
[v] Ref. intervju i Die Zeit, 31. januar 2008.
[vi] Martin Wolfs artikkel i Financial Times 6. februar 2008, Why it is so hard to keep the financial sector caged, anbefales. En mer systematisk oversikt over den nye finansnæringen og dens sårbarhet er å finne i The Economist briefing on Securitization, 16. februar 2008.
[vii] Martin Wolf, Why regulators should intervene in bankers’ pay, Financial Times, 16. januar 2008.
[viii] Dette er et synspunkt som må sies å ha blitt en svært utbredt oppfatning blant mange ledende internasjonale økonomer, og er særlig sterkt betont i arbeidene til William R. White. Se den nevnte artikkelen som er nevnt tidligere.
[ix] Det er interessant å merke seg at økte krav til kapitaldekning og likviditet er det tiltaket som den tidligere sentralbanksjefen Alan Greenspan fremhever som en av de viktigste lærdommene av subprime krisen, med sikte på å legge fremme økt finansiell stabilitet gjennom konjuntursyklusen.
[x] Det er spesielt verd å merke seg at bankene i Spania, til tross for en meget omfattende eiendomsboom over flere år, med påfølgende prisras, har stått seg gjennom problemene i eget land og unngått engasjementer knyttet til det amerikanske subprime fenomenet på en meget robust måte. De lønnsomme og meget solid kapitaliserte spanske bankene forventer faktisk tosifret resultatvekst de nærmeste to årene i følge Neue Zürcher Zeitung 15. februar 2008. Vel å merke i en toårsperiode hvor det forventes svak vekst i økonomien generelt. BIS forskerne Claudio Borio og Ilhyrock Shim har blant annet fremhevet det spanske eksemplet i BIS Working Paper No 242, What can macroprudential policy do to support monetary policy?, Bank for International Settlements, Basel, December 2007.
’Privatisering av gevinster og sosialisering av tap’ var jo en ganske eiendommelig måte å si det på. Det som vi nå ser, er en gjentagelse av depresjonen, da den amerikanske sentralbanken med sin pengepolitikk svindlet millioner av amerikanere for billioner av dollar.
Kongressmannen McFadden sa i 1934 om Federal Reserve: “This evil institution has impoverished and ruined the people of these United States, has bankrupted itself, and has practically bankrupted our Government. It has done this through the defects of the law under which it operates, through the maladministration of that law by the Fed and through the corrupt practices of the moneyed vultures who control it.
“Some people who think that the Federal Reserve Banks are United States Government institutions. They are private monopolies which prey upon the people of these United States for the benefit of themselves and their foreign customers; foreign and domestic speculators and swindlers; and rich and predatory money lender. In that dark crew of financial pirates there are those who would cut a man’s throat to get a dollar out of his pocket; there are those who send money into states to buy votes to control our legislatures; there are those who maintain International propaganda for the purpose of deceiving us into granting of new concessions which will permit them to cover up their past misdeeds and set again in motion their gigantic train of crime.”
http://www.afn.org/~govern/mcfadden.html
Det er overraskende for mange at den amerikanske sentralbanken er en privat institusjon. Til de som tviler: Dette er bekreftet gjennom mange dommer. For eksempel var det en person som gikk til erstatningssøksmål mot den amerikanske staten fordi han var påkjørt av en av bilene tilhørende Federal Reserve. Saken ble avvist av dommeren med den begrunnelsen at Federal Reserve var en privat institusjon, og ikke hadde noe med den amerikanske staten å gjøre.
Det vi ser i dag, er bare at Federal Reserve nå gjentar svindelen som ble gjennomført under depresjonen.
Federal Reserve ble opprettet i 1913 etter intens lobbyvirksomhet fra europeiske banker. Federal Reserve fikk enerett på å trykke penger i USA. Den amerikanske staten låner penger av Federal Reserve, og betaler rente på disse pengene – penger som Federal Reserve skaper ut av tynne luften, enten ved å trykke papirpenger, eller ved å taste inn tall på en dataskjerm . Samtidig med opprettelsen av Federal Reserve ble den føderale inntektsskatten innført. Innføringen av den føderale inntektsskatten er ulovlig, fordi loven skulle ratifiseres av 36 stater, noe som ikke skjedde. Alt det den amerikanske staten tar inn i føderal inntektsskatt blir brukt til å betale renter på pengene lånt fra Federal Reserve – penger som sentralbanken skaper ut av løse luften. Federal Reserve er unntatt fra regnskap og revisjonsplikt, og har ikke vært revidert siden opprettelsen av banken i 1913.
Det er for øvrig oppfordring på internett om å gjennomføre en global protest mot skattene den 15 april 2008. Ifølge denne oppfordringen vil det bli gjennomført aksjoner i USA, Canada, Tyskland, England og Frankrike. Vi her i Norge bør også streike. Det er knapt nok noen som betaler så mye skatter som vi her i Norge.
http://www.youtube.com/watch?v=yP2JpY-J8MA