Medias fokus på ”kriser” og manglende kildekritikk mot ”fellesskapets talsmenn” skaper et dårlig beslutningsgrunnlag.
Det er sjelden jeg befatter meg med TV-nyhetene i denne spalten. Det er flere grunner til det. De er som regel knappe og flyter raskt forbi, og er vanskeligere å linke til for dokumentasjonsformål. Tirsdag denne uken gjorde jeg likevel en stikkprøve av TV2-nyhetene kl. 18.30 og 21.00, mest for å teste dem mot en problemstilling som har utkrystallisert seg over tid gjennom min øvrige mediekritikk. Det dreier seg om at journalister ofte toner ned, eller regelrett kobler ut, sin kritiske sans når de har å gjøre med dem som sies å representere ”folket” eller svake grupper, i motsetning til den kritiske holdning de gjerne møter representanter for ”makta” med. Da tenker jeg på politikere – primært de i posisjon, byråkrati, næringslivet og arbeidsgiversiden.
Dagsavisen faller ofte i denne fellen, noe jeg har skrevet om mange ganger hos Minerva. Ikke minst er fagbevegelsen en leverandør av ”stories” og ”fakta” som Dagsavisen ikke finner det nødvendig å ettergå nærmere.
Det er to problemer med en slik tilnærming:
- Det er ikke opplagt at alle dem som hevder å tale folkets sak virkelig representerer fellesinteresser, f. eks. fagorganisasjoner.
- Det kan godt hende ”makta” har rett, eller i det minste at ”den svake part” som media bruker som case ikke er representativ for det mer allmenne fenomenet dette er ment å illustrere.
Krisen i helsevesenet
Et typisk nyhetsinnslag handler om et problem eller en mer eller mindre reell ”krise” der pressgrupper, partier eller enkeltpersoner krever tiltak. Politikerne kritiseres, ”folkeviljen” krever handling. Tirsdagens TV2-sending var preget av ”krisen i helsevesenet”, som så ofte før i den senere tid.
For sjelden stilles det kritiske spørsmål til ”idealistene” som selger denne historien og deres motiver. I nyhetene kl. 18.30 ble en talsmann for Overlegeforeningen intervjuet. Jeg skjønner godt at TV2 akkurat da ikke fant det passende å påpeke at en av grunnene til de eksploderende helsekostnadene, som nå gir trusler om innstramninger, er at antall leger ved sykehusene har eksplodert – fra 6.700 i 1995 til 10.854 i 2006. Men dette trekkes generelt for sjelden frem.
Tallene stammer fra Aftenpostens utmerkede artikkelserie om ”krisen”. Der fremgår det også at halvparten av økningen i legestillinger etter 1999 er skjedd uten hjemmel fra det statlige rådet som steller med slikt. Antall ansatte på sykehusene samlet har økt nesten like mye, fra 67.000 til 95.000. Den oppbremsingen man nå forsøker å få til, må ses på denne bakgrunn, men hver gang noen forsøker å holde budsjettene er de ansatte ute og advarer mot følgene for pasientene. Ikke så rart. Ansettelseseksplosjonen og brudd på budsjetter og styringsinstrukser tjener dem.
På nyhetene kl. 21.00 dukket i tillegg Mads Gilbert opp. Han er professor, og overlege ved universitetssykehuset i Tromsø. Men han er også sertifisert kommunist, og har sittet i kommunestyret for RV. Hos TV2, og i mange andre sammenhenger, fremstilles han som talsmann for mange i helsevesenet. Ja, det er mulig det, men er hans politiske ståsted irrelevant? Et viktig punkt i Gilberts argumentasjon er nettopp at han ikke kan forholde seg til budsjettrammer, men til ”folks behov”. Dette er utopisk kommunisme, som i helsepolitikken riktignok har ganske bred oppslutning.
Tabloid tidligere på kvelden fungerte bedre, fordi det her er mer tid, og panelet ble bredere sammensatt. Per Fuggeli kastet seg inn i debatten på helseminister Brustads side. Men med legeforeningen og FrP i panelet hadde balansen vært enda bedre uten Gilbert.
Generelt bruker etermedier slike debatt- eller kommentarprogrammer til å balansere nyhetsinnslagene, men spørsmålet er om det er nok. Har de korte og gjentatte nyhetssnuttene om alskens kriser større kraft enn lengre resonnerende programmer der dette problematiseres? Mange ser bare nyhetene, eller leser overskriftene i avisene.
Dagen etter var det nye innslag på TV2 om ”krisen”, med demonstrasjonstog, legeforeningen og en misfornøyd pasient. Regjering og sykehusledelse slipper også til i nyhetssendingene, men tyngdepunktet ligg hos dem som selger ”krisen”, og det er ikke lett å presentere et annet bilde på 30 sekunder.
Den svake part
Tirsdag kl. 21.00 inneholdt også et innslag om en funksjonshemmet som påsto at han hadde blitt oppsagt på grunn av sin funksjonshemming. Bedriften fikk riktignok kommentere, men for meg, og jeg vil tro for de fleste seerne, virker det som om TV2 stilte seg bak den funksjonshemmedes historie, selv om han har tapt sin sak i retten og deretter inngått forlik. Hvorfor skulle de ellers lage innslaget?
Alle som har vært i nærheten av arbeidsgiversiden i personalsaker vet at det er veldig mye som ikke kan sies i offentligheten. Å stille seg bak en part, som attpåtil ikke har fått medhold i retten og så har inngått forlik, er dårlig journalistikk.
Presseavdelingen til Norsk musikkråd?
I det siste innslaget på 18.30 nyhetene tirsdag leverte anker Pål T. Jørgensen et grovt fortegnet bilde av Kulturmomsutvalgets innstilling, som var levert til Finansministeren samme dag. Kultur- og idrettsarrangementer skal ”skattelegges” og de som driver dette må ”dele inntektene” med staten, sa Jørgensen, og viste til forslaget om å innføre moms på 8% på slike arrangementer.
Ikke et ord om at momsen på 8% kombineres med fratrekk for inngående moms (25%), og at dette er beregnet å koste staten 650 millioner netto. Forslaget betyr altså bedre vilkår for kulturen, som gir grunnlag for lavere billettpriser, men fremstilles av TV2 som det motsatte.
Trolig er dette ganske enkelt dårlig håndverk fra vedkommende som har foret Jørgensens teleprompter. Det er mulig at dette dårlige håndverket består i å ha slukt kritikken fra enkelte i kulturlivet, for eksempel Norsk musikkråd, som ikke tror det vil fungere på denne måten. De tror tvert imot at sleipe ”større konsertarrangører vil legge på prisene for å tjene mer penger”. Ikke vet jeg om Pål T. Jørgensen vil stille seg bak denne banale kapitalismekritikken, men uansett er innslaget sterkt mangelfullt, ja rett og slett galt.
Det er mye sant i det du skriver, skjønt du mangler også vesentlige nyanser.
Ta legeøkningen. I den tidsperioden Aftenposten har brukt for å beregne økningen i legeantallet, har tre ting skjedd som langt på vei forklarer dette:
1. Legenes vakter er, som følge av pålegg fra Arbeidstilsynet, redusert fra 36 til 19 timer. At dette medfører en betraktelig økning i antall leger for å dekke inn samme behov er innlysende.
2. Byråkratisering og til dels hysteriske dokumentasjonskrav har redusert legenes direkte pasientrelaterte tid vesentlig. At dette medfører økt legebehov er innlysende.
3. Det behandles uhorvelig mange flere pasienter med vesentlig mer kompliserte sykdomsbilder i dag i forhold til for ti år siden. At dette fordrer flere leger er heller ikke særlig overraskende.
Ellers er det først og fremst betegnende at oslopressen og riksmedier hiver seg på “helsekrisen” nå. Ikke minst fordi hovestadssykehusene har uten sammenligning bedre rammevilkår enn St. Olavs i Trondheim, Haukeland i Bergen og Sentralsykehuset i Stavanger. Forskjellene på sentrale områder er så himmelropende stor at hadde forskjellsbehandlingen gått andre veien hadde oslopressen frådet av raseri. Men det er ikke bare for politikere at en hovedtadsborger er mer verdt enn en fra andre kanter av landet. Den samme verdinivelleringen finner kontinuerlig sted også i oslopressen.