William F. Buckley Jr. døde som han levde, med pennen i hånden. Et navn som ikke akkurat er på folkemunne her til lands, og neppe kan tilskrives stor effekt på norsk politikk og samfunn. Men han var en ruvende skikkelse i den moderne anglosaksiske konservatismens historie, og selv i våre trakter ”attention must be paid”.
Buckley ble født i 1925, og vokste opp i et USA hvor ordet ”konservativ” var blitt et skjellsord, og i økende grad et fremmedord. I etterkrigstiden var sosialdemokratiets teknokratiske fremmarsj like intellektuelt homogent og hegemonisk der som på denne siden av Atlanteren, dog heller kjent ved merkelappen ”liberalism”. Da Dwight D. Eisenhower en gang ble anklaget for å være konservativ, svarte han opphisset at han var en ”right-thinking liberal like everyone else”. At selv en demokratisk – for ikke å snakke om en republikansk – president neppe ville uttale noe slikt i nyere tid, er i ikke ubetydelig grad Buckleys fortjeneste – eller skyld.
Gjennom sitt talerør, ”The National Review”, som han startet i 1955, og senere gjennom sitt populære fjernsynsprogram ”Firing Line” fra 1966, samt mangfoldige bøker, grep Buckley den liberale oksen ved hornene. Hans støtte til Barry Goldwaters håpløse presidentkampanje i 1964 markerte startskuddet på den intellektuelle høyresidens deltagelse i det republikanske partis revolusjon. 16 år senere ble drømmen realisert i Reagans valgseier; høyrebølgen som skylte over Amerika og Europa på 80-tallet tok mye av sin intellektuelle tyngde fra Buckley og hans venners ideer.
Willoch var ikke Reagan, og man skal ikke overdrive betydningen av Buckley, eller resten av den intellektuelle høyrefløyen i Amerika, på utviklingen her til lands. Den religiøse og moralistiske backlashen mot liberalismen i USA finner få paralleller i Europa, og Nixon og Reagans ”southern strategy” bygde i minst like stor grad på hvit misnøye med borgerrettigheter som motstand mot ”big government”. På et vis var Buckley medansvarlig for at den europeiske, og ikke minst den norske, høyresiden har hatt vanskeligheter med å føle slektskap med amerikansk konservatisme de siste tiårene. Likevel er det gode grunner til å ikke overse betydningen av Buckley og det som i ettertid er blitt beskrevet som de konservatives ”counter-cultural establishment” også for europeisk konservatisme. Dessuten er det i skyggen av Bush-årenes politikk tegn på at konservative tankeretninger igjen samles over havet – ikke minst i Buckleys egen utvikling. I sine senere år distanserte Buckley seg i økende grad mot Bush og det republikanske partis til tider reaksjonære holdninger og ukonservative arroganse i utenrikspolitikken så vel som budsjettpolitikken.
I Irak-spørsmålet var Buckley en av ytterst få på høyresiden som advarte Presidenten og landet mot den naive hybris som ledet mange toneangivende representanter for høyresiden til å tro at Irak kunne bli frigjort som Frankrike og Tyskland ble etter krigen. Han tok også avstand fra ekstreme elementer i sin egen bevegelse som Dinesh D’Souza som sammenliknet krigsmotstand med landsforræderi. Buckley var en mann som var kjent for sin sjenerøse og respektfulle holdning ovenfor alle, også sine motstandere. Å se på opptak av hans debatter med venstresidens ildsjeler, som Norman Mailer, Noam Chomsky, og John Kenneth Galbraith, er å minnes en fordums tid der politisk debatt mellom fløyene fungerte på et meningsfylt og konstruktivt nivå.
På tross av sin betydning som en intellektuell gudfar, en nyskaper i konservativ tankegang, er kanskje Buckley viktigst i ettertid som en prinsippfast konservativ. Han lot seg ikke trekke med verken av Lyndon B Johnson eller George W Bush, på hver sin måte to av etterkrigstidens mest aggressive og arrogante presidenter. De to representerte farene medført av ideologisk ensretting, overdreven maktkonsentrasjon, og mest av alt en ekspansiv og selvrettferdig sentralstat. Om det ikke er alt ved Buckley vi vil savne, var hans kamp mot disse farene en inspirasjon for det som også i dag bør være den moderne norske høyresidens fanesak.
- Kyrre Holm, medlem av Unge Venstres internasjonale utvalg.
“Buckley replied: “Now listen, you queer. Stop calling me a crypto Nazi, or I’ll sock you in your goddamn face and you’ll stay plastered.”
Years later, in 1985, Buckley said of the incident: “We both acted irresponsibly. I’m not a Nazi, but he is, I suppose, a fag.”
http://www.anncoulter.com/cgi-local/printer_friendly.cgi?article=237
William F. Buckley Jr. var viktig for den konservative bevegelsen her i USA. Han er ogsaa en av grunnene til at det aa vaere konservativ i USA er noe helt annet enn det aa vaere konservativ i Norge/Europa. William F. Buckley Jr’s konservatisme er med norske oeyne ganske ekstrem, men ikke uten aa vaere selvmotsigene.
William F. Buckley Jr. var en sikkelig rasist og en motstander av civil rights bevegelsen til han var ganske gammel. Det er skremmende saerlig siden han er konservativ. Hans tv program var ogsaa paa PBS i alle aar. PBS er det naermeste en kommer NRK her i USA og ALLE konservative vill at det skal legges ned.
I dag er Hannity, O’Reily, Malkin, Heritage, AEI og andre litt skremmende think tanks og enkeltpersoner som preger de konservative i USA. Trist men sant.
William F. Buckley Jr. ville nok mene at Norge var kommunistisk og at norske konservative vae sosialister.
Jeg visste ikke at han tok avstand fra Dinesh D’Souza. I sin nekrolog på sin egen blogg glatter D’Souza over dette punktet. Men nå er jo ikke D’Souza fremmed for å benytte dagsaktuelle hendelser til å reklamere for bøkene sine.
http://news.aol.com/newsbloggers/2008/02/27/how-william-f-buckley-changed-america/
Buckley marginaliserte den anti-semittiske delen av høyresiden og galingene i John Birch society. I motsetning til hva Halvard Berg skriver, var det nettopp de som slang rundt seg med kommunist-stempelet i hytt og pine Buckley klarte å nedkjempe.
“William F. Buckley Jr’s konservatisme er med norske oeyne ganske ekstrem, men ikke uten aa vaere selvmotsigene” sier H. Berg.
Wikipedia hevder:
“Further, though later, Buckley reminded Western U.S. Conservatives to activate and be represented to encourage lower taxes, smaller government, balanced-budgets and less spending for foreign, illegal wars.”
Wow! Lavere skatter, mindre stat, balanserte budsjett og mindre militær intervensjonisme. Mannen var åpenbart helt sinnsyk ekstremt høyrevridd, sett i lys av norske forhold.
“William F. Buckley Jr. var en sikkelig rasist og en motstander av civil rights bevegelsen til han var ganske gammel,” understreker H. Berg.
Men Wiki mener:
“Buckley worked as an editor for The American Mercury in 1951 and 1952, but left after spotting anti-Semitic tendencies in the magazine….
In October 1965, in his mayoral campaign, Buckley denounced Robert W. Welch, Jr., and the John Birch Society, with whom he had previously been friendly in the National Review, as lunatic-fringe fanatics promoting strange and bizarre conspiracy theories, and urged the GOP to purge itself of JBS members….
Buckley had recently criticized certain aspects of policy within the modern conservative movement. He has said, “Bush is conservative, but he is not a conservative”, and that the president was not elected “as a vessel of the conservative faith.” According to Buckley, the war in Iraq was “anything but conservative. The reality of the situation is that missions abroad to effect regime change in countries without a bill of rights or democratic tradition are terribly arduous.” He added: “This isn’t to say that the Iraq war is wrong, or that history will judge it to be wrong. But it is absolutely to say that conservatism implies a certain submission to reality; and this war has an unrealistic frank and is being conscripted by events”.”
“William F. Buckley Jr. ville nok mene at Norge var kommunistisk og at norske konservative vae sosialister.”
Tja, med tanke på Kåre Willocks siste års transformasjon, kan man jo være tilbøyelig til å være enig med Buckley.
Fra Buckleys “Up From Liberalism”:
“I will not cede more power to the state. I will not willingly cede more power to anyone, not to the state, not to General Motors, not to the CIO. I will hoard my power like a miser, resisting every effort to drain it away from me. I will then use my power, as I see fit. I mean to live my life an obedient man, but obedient to God, subservient to the wisdom of my ancestors; never to the authority of political truths arrived at yesterday at the voting booth. That is a program of sorts, is it not? It is certainly program enough to keep conservatives busy, and liberals at bay. And the nation free.”
Jeg ser at enkelte ikke er helt enige med meg naar det gjelder Buckley.
Det er en sannhet at han og National Review stoettet sorstatene naar det gjalt segregering.
http://www.google.com/search?hl=en&q=William+F.+Buckley+Jr.+segregation
Amerikanske konservative vil ha et annet samfunn enn norske. Ingen offentlig helsetjeneste eller velferdstiltak, vekk med statlig styring av utdanning, ikke statskirke, osv osv. Jeg kan ikke se at norske konservative i debatt eller naar de har makt har klart annet enn aa pynte paa sosialdemokratiet.
Buckley hadde et tv-shop paa PBS. Konservative i USA hater PBS. Det kaller jeg en stor selvmotsigelse, men Buckley var nok mere opptatt av aa komme paa tv en prinsipper. Paa samme maate som de fleste amerikanske konservative har ingen problemer med aa gaa til krig, men vil ikke gaa i griden selv eller sende sine barn.
“Paa samme maate som de fleste amerikanske konservative har ingen problemer med aa gaa til krig, men vil ikke gaa i griden selv eller sende sine barn.”
Dette er tull!
Andreas
Det amerikanske militaeret trenger nye rekrutter, og da saerlig unge, smarte og velutdannede. Dessverre saa er ikke unge konservative en gruppe som vil kjempe for sitt land. De vil heller vaere “staying at home” soldater som Cheney. Se hva som skjedde naar Max Blumenthal ville rekruttere hos College Republicans, den er nesten litt patetisk
http://www.huffingtonpost.com/max-blumenthal/generation-chickenhawk-t_b_56676.html