For en uke siden var jeg i Yad Vashem, Holocaust-museet i Jerusalem. Hovedutstillingen er akkurat så voldsom som man kan forvente, og den er stor. Her kan man bruke hele dagen, men det er kanskje ikke å anbefale. Mens jeg gikk rundt, ble jeg etter hvert fanget av de snakkende videoskjermene som ledsaget de fleste installasjonene – alle vitnesbyrd fra overlevende jøder.
De som er gamle nok, har kanskje vært borti Claude Lanzmanns 9 timer lange film Shoah fra 1985, der han har samlet nettopp slike vitnesbyrd. Jeg har ikke sett den senere, og disse korte historiene fra den lille flokken som overlevde var den sterkeste opplevelsen blant mange.
Spesielt en sitter fast – mannen som var den ene av tre jødiske overlevende fra en av de større dødsleirene. Han fortalte om livet i leiren og sin arbeidsoppgave. Tyskerne så på de døde jødene som en ressurs, og tok alt som var av klær og sko. Men også håret ble utnyttet, og naturligvis gullet i tennene. Mannen var annen-linjen i dette arbeidet. Vaktene røsket lovende tenner ut av munnen på de døde, og han forklarte at de ikke var så nøye på det, så det fulgte ofte med biter med kjøtt og stinket forferdelig. Fra disse råvarene plukket han ut gullplombene. Til slutt spørsmålet: ”Hvor gammel var du?” – 13 år. Jeg tenkte på min egen datter på snart 12, som jeg tidligere på dagen hadde besluttet fremdeles var for ung til å se denne utstillingen.
Vi hører ofte palestinske ledere, når de ikke regelrett benekter Holocaust, som sammenligner palestinernes ydmykelser og tap etter 1948 med Holocaust. Yassir Arafat gjorde dette ofte. Noen av dem burde ta seg en tur. Hamas kan vi glemme. Det er de som lærer barna sine å drepe dansker fordi de tegner Muhammed, og som i sitt stiftelsesdokument viser til “Sions Vises Protokoller”.
I området rundt hovedmuseet er det flere utstillinger og installasjoner. Jeg kom over en gjeng unge gutter, etter utseende å dømme jøder og ikke palestinere, som hadde det moro med å løpe mot ”kjøreretningen” i en rulletrapp, til høylydt jubel. Jeg var ikke akkurat ”in the mood” for den slags, og det slo meg at jeg kanskje skulle be dem gå å leke seg et mer passende sted, men jeg lot det være. Kanskje bør det være plass til “utagerende” livsglede også et slikt sted.
Jeg traff også en stor gruppe israelske soldater på vei ut fra utstillingen – et besøk her er en del av deres utdanning. De vrangvillige vil kanskje kalle dette indoktrinering, men det er et syn som preges av at nordmenn knapt har opplevd krig, og selv krigstrusselen begynner å bli et svakt minne. Som en jødisk venn av meg med familie i Israel sa før jeg reiste: Det å våkne hver morgen i et land du ikke vet om eksisterer ved dagens slutt gjør noe med deg. Israelske soldater vet hvorfor de trengs.
Da jeg var ferdig, var det mørkt, og taxiene kom ikke inn på området. Det gikk en shuttlebuss den drøye kilometeren til hovedveien, der drosjene var, men den hadde nettopp gått. Så jeg trasket i vei – delvis på uopplyst vei. Det er trygt i Jerusalem – det føles trygt i Jerusalem, selv med Holocaust på netthinnen – i hvert fall for besøkende som ikke lever med den eksistensielle trusselen. Hamas sine ”vi håper vi treffer en eller annen jøde en gang i blandt-raketter” når ikke byen, og terrorangrepene i landet er drastisk redusert etter byggingen av muren.
I morgen legger jeg ut en liten sak om et hyggelig møte med noen palestinere.
Hyggelig med litt Israel-stoff på minerva. Bra!