Regjeringen kommer til å gi etter for LO i kampen om AFP, og Høyre kommer til å gi etter for regjeringen.
Aftenposten og NTB skriver i dag at regjeringen har bedt opposisjonslederne være i beredskap under lønnsforhandlingene, slik at de kan konsulteres, og at ”opposisjonen har satt døren på gløtt”.
Vi vet godt hvordan det pleier å gå når Stoltenberg presses av LO. Bak et lite fikenblad som kan fremstilles som kompromiss, gir Stoltenberg etter.
Vi vet godt hvordan det går når de småborgerlige skal forhandle om pensjon – det ender med kapitulasjon. Først er det KrF som gir etter – eller de er vel egentlig mest enig med Ap i utgangspunktet, og er fornøyd bare de får kastet til seg noen privilegier for hjemmearbeidende kvinner. Så følger Venstre og Høyre etter.
Pensjonsforliket fra 2005 er i realiteten et kompromiss mellom AP og LO, underskrevet av Høyre, som ikke fikk noen ting i forhandlingene. Jeg har tidligere hevdet at Høyre trolig hadde fått mer gjennomslag dersom partiet på det tidspunktet hadde vært i opposisjon. Etter nederlaget endret Høyre sitt eget partiprogram for å få det bedre i samsvar med diktatet fra AP/LO. (Gikk bort fra å erstatte folketrygdens tilleggspensjoner med obligatoriske private ordninger).
Minerva har på lederplass gjentatt brorparten av denne kritikken. Det eneste Høyre har fått gjennomslag for i etterkant, er en gjeninnføring av skattefradrag for private pensjonsordninger, som innenfor det nåværende systemet er økonomisk ufornuftig og en gavepakke til lobbyistene i finansnæringen med gode forbindelser til Høyre.
Regjeringen vil etter alle solemerker la seg presse av sine overordnede i LO til å utvanne den viktigste gjenværende biten av pensjonsreformen, nemlig en endring av AFP slik at det skal lønne seg mer å jobbe. Dette ville vært en utmerket anledning for Høyre å komme seg ut av et pensjonsforlik som partiet aldri skulle ha inngått og som kunne ha hentet overskriften fra den gamle Jokke-låta – ”nederlag på nederlag”.
Det er ingen grunn til å tro at det vil skje. Høyre mangler en ledelse med overbevisningens kraft.
Og hva med Venstre, som advarer mot en korporativt samfunn og vil gjenreise folkestyret? Her har Stortinget etter lange forhandlinger og utredninger, og med betydelig innflytelse fra fagbevegelsen, kommet frem til et pensjonsforlik. Men så skal det reforhandles og endres under trussel om streik. Hva annet er dette enn at folkestyret må vike for organisasjonsveldet?
Min Civita-utredning om en skikkelig pensjonsreform ligger her.
Oppdatert 3. april:
Min analyse av Høyres posisjon etter lønnsoppgjøret finner du hos E24.
Jeg blir stadig mer overbevist om at den neste borgerlige regjeringen vil være en ren Høyre-regjering. Som Jan Arild Snoen skriver så er det ingen ideell situasjon, men ingen kan innbille seg at en flertallsregjering med Høyre, FrP, Venstre og KrF ville vært spesielt stabil heller.
Jeg tror en slik regjering ville minnet om Prodis mislykkede ministerium. Et ustabilt virvar av partier som slepte seg fra krise til krise, under vekten av sine egne indre motsetninger og problemer.
I den finansielle politikken ville Høyre kunne samarbeide med Venstre, FrP og til dels Arbeiderpartiet. I utenrikspolitikken kunne regjeringen bygd videre på det konsensus som eksisterer mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, KrF og SP (og i noen tilfeller FrP). Man ville altså ikke trengt å ta SVs venstreside med i beregningen, slik den nåværende regjeringen er nødt til.