Lille Norge har frembragt flere dramatikere som raskt har fått anerkjennelse i utlandet. En av dem er Finn Iunker.
The Answering Machine
Finn Iunker
Black Box Teater
27. februar – 16. mars
*The Answering Machine
Finn Iunker
Kolon Forlag
2008
Mitt første møte med Finn Iunker (1969-) var i 2005 gjennom litteraturstudier ved Universitetet i Oslo. Skuespillet Play Alter Native fra 1999 var pensum i et emne om moderne norsk dramatikk. Jeg ble raskt fascinert av absurditeten, av blandingen av alvor og humor som jeg fant i stykket. Ikke minst satte jeg pris på Iunkers evne til å utfordre mine forestillinger om hva et drama egentlig er. Da Iunker var gjest på Studentersamfunnets forfatteraften i 2006 dro jeg for å høre ham presentere sin andre bok Fortellinger. Også denne satte jeg stor pris på. Dengang var Finn Iunker et forholdsvis ukjent navn i Norge, men mye har skjedd de siste par årene.
Søndag 16.mars 2008 gikk siste forestilling av Iunkers skuespill The Answering Machine på Black Box Teater i Oslo; stykket er nå publisert i originalversjon av Kolon Forlag.
The Answering Machine var Iunkers første skuespill, og ble skrevet under et studieopphold i Amsterdam i 1994. Stykket er blitt hyllet av en rekke utenlandske teaterkompanier; kult-regissøren John Jesurun var en av dem som satte opp The Answering Machine allerede samme år som det ble skrevet.
Men det har tatt tid for Iunker å vinne oppmerksomheten til de norske teaterscenene – slik det har for flere av våre dramatikere. Da det norske radioteateret sendte hans Ifigeneia som søndagshørespill i 2006, var det allerede gått ti år siden han hadde skrevet stykket. Og på tross av at det nå er fjorten år siden The Answering Machine hadde premiere i utlandet, er oppsetningen av stykket på Black Box Teater den første som er gjennomført av et norsk teaterkompani. Flere avisintervju med Iunker fokuserer på hvor lang tid det har tatt for ham å få gjennomslag i Norge. I 2003 skrev han selv en artikkel i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, hvor han hevdet at han i realiteten har yrkesforbud i eget land.
Finn Iunkers historie kan kanskje tjene som eksempel på den situasjonen unge, norske dramatikere befinner seg i, og jeg var derfor interessert i å finne ut mer om hva Iunker tenker i dag – om sin egen situasjon som dramatiker, men også om betingelsene for det moderne dramaet i Norge i 2008. Er den norske teaterinstitusjonen for dårlig til å gripe tak i egne talenter? Og hva kommer det av at en så liten nasjon som Norge tross alt har klart å frembringe flere internasjonalt anerkjente dramatikere?
Utradisjonelt
”They must have been foreigners. Strangers. They talked about peace. That’s right. About peace. They wanted peace. Because they were tired of war. That’s. What they said. And then. They just repeated it. Yes. That’s right. We want peace. Because we are tired of war. They spoke. Of nothing else. Foreigners. Strangers. But all this is of course. Only examples.”
Sitatet er hentet fra åpningsscenen av The Answering Machine. Stykket er kort – det utgjør bare tjueåtte sider i min engelske miniversjon. Den dramatiske teksten består utelukkende av korte setninger eller ord med punktum etter, slik som i dette tekstutdraget. Stykket er definitivt ikke noe tradisjonelt oppbygd drama: I en kommentar til The Answering Machine skriver Iunker at The Answering Machine er ”et stykke som ikke presenterer noen enhetlig handling, ikke opererer med dramatiske personer, ikke skriver inn en eneste sceneanvisning og til en viss grad også unngår enhver bruk av replikker.” Det er vanskelig å skulle si noe om hva The Answering Machine egentlig handler om, om hvor vi befinner oss og hvem som snakker. Er teksten ment som en monolog eller er det flere stemmer? Er karakteren eller karakterene fastlåst et sted eller på vei? Gjennom språket kan man kanskje finne veien til en mulig tolkning:
Oversatt til norsk kan tittelen The Answering Machine lett bli til ”telefonsvareren”. Men leser man den mer bokstavelig får tittelen betydningen ”den svarende boksen”. Og med sitt oppstykkede språk bærer teksten preg av noe mekanisk. Begge oversettelsene av tittelen antyder uansett at stykket tar utgangspunkt i en slags enveiskommunikasjon. Dette poenget kan bidra til en forståelse av dramaet: Som leser av The Answering Machine blir man i likhet med mottakeren av en telefonsvarbeskjed presentert for en mengde opplysninger og observasjoner. Dessverre finnes det ikke rom for leseren til å stille spørsmål, og siden The Answering Machine ikke gir enkle og entydige svar blir man nødt til å samle og tolke opplysningene for å danne seg ”answers”. Slik kan det oppleves å leve også – vi får få svar rett i fanget.
Muligens er kompleksiteten i form og innhold en av grunnene til at vi ikke har fått noen oppsetning av The Answering Machine tidligere. Men det at teksten – gjennom språket – åpner for et stort spektrum av mulige tolkninger er noe av det som fascinerer meg mest ved dette stykket.
Den norske iscenesettelsen av The Answering Machine er det kompaniet Verk som står for. Jeg spurte Iunker hva han synes om deres oppsetning:
– Jeg er godt fornøyd med Verks arbeid. Det er vanskelig å vurdere det arbeidet som andre gjør med den teksten man selv har skrevet, men jeg synes Verk har klart å gi seg i kast med teksten på en original måte – det vil si tilføre teksten egne elementer, tolkninger og kommentarer, uten å gi slipp på tekstens egenart. La teksten være i fred samtidig som den forvandles. Det er denne dobbeltheten som jeg alltid ser etter.
Revansj
Oppsetningen av The Answering Machine har fått strålende kritikker i norske aviser. Blant annet skriver Dagsavisen i sin anmeldelse at ”kompaniets Iunker-trilogi har potensial i seg til å bli stående som et merkepunkt i norsk samtidsteater.” Jeg innbiller meg at en slik tilbakemelding må oppleves som en liten revansj for en dramatiker som har ventet såpass lenge for å få stykket sitt satt opp i eget hjemland. Jeg spør ham hvordan han stiller seg til omtalen, og om de norske kritikernes bedømmelse er viktigere for ham enn de utenlandske:
– Jeg synes kritikkene har vært veldig sjenerøse, og det setter jeg selvfølgelig pris på. Jeg tror ikke norske kritikeres bedømmelse er viktigere for meg enn andres: det er vel heller sånn at de norske kritikkene rett og slett er mer hjemlige, og at de dermed er lettere å plassere, i et kulturelt landskap man har litt bedre oversikt over.
For meg fremstår det som overraskende at det har tatt så lang tid for The Answering Machine å nå en norsk scene – overraskende og skremmende. Og urettferdig – både overfor ham som dramatiker og meg som Iunker-fan og teaterentusiast. Selv fokuserer Iunker på den positive siden av saken: Han ser det som et tegn på tekstens overlevelsesevne at den kan oppfattes som relevant fjorten år etter at den ble skrevet.
Gjenkjennelige talenter?
Jeg er enig med Iunker i at stykket fortsatt er relevant. Men det er vanskelig å overse den gjentatte påstanden om at den norske teaterinstitusjonen ikke evner å gripe tak i nye talenter. Iunker har vært med på å diskutere denne problemstillingen innad i miljøet. I artikkelen fra 2003 skriver han at han ”er født og oppvokst i et land der teater, om vi skal være strenge, vel neppe kan sies å eksistere som selvstendig kunstform.”
Det er vanskelig å være uenig med ham i dette, og jeg forstår godt hans frustrasjon: På nesten alle Oslos teaterscener – selv på Nationaltheaterets scene på Torshov – spilles det for tiden utenlandske musikaler og lett underholdene kabareter. Og for all del, disse showene er veldig populære blant folk flest – flere er utsolgt helt fram til sommeren. Heldigvis har man også et teater som Black Box, et alternativ for oss som ikke er så store fan av dansende katter og damer i strutsefjær.
Det er selvfølgelig flere årsaker til hvorfor den norske teaterkunsten befinner seg i den posisjonen den gjør i dag, og det hjelper nok lite å sutre. Men én ting er sikkert: Dersom vi ikke plukker opp og tar vare på de talentene vi faktisk har, så mister vi en av de viktigste kildene til nytenkning og nyskapning. Og er ikke dette to av de viktigste ingrediensene i enhver kunstform?
Jeg spurte Iunker om han synes den norske teaterinstitusjonen er blitt flinkere til å fange opp de riktige folkene. – Mitt inntrykk er at Norge er mest interessert i å finne de gjenkjennelige talentene, i å finne og dyrke frem dem som alle kan enes om er fine talenter – og som dermed kanskje er det. Men man kan alltid bli bedre på å ivareta talentene. La dem få utvikle sin egenart. Ta vare på – heller enn å styre – det i dem som gjør dem til genuine talenter.
Motbakke
Iunker har tidligere uttalt at ”Den Nationale Scene i Bergen er en slags dårlig kopi av Nationaltheatret i Oslo, Nationaltheatret en dårlig kopi av Dramaten i Stockholm og Det kongelige danske, som igjen blir en god kopi av det som skjer i Berlin.” Likevel har den lille nasjonen Norge klart å frambringe en del gode dramatikere. På pensumlisten min i moderne norsk dramatikk i 2005 stod i tillegg til Iunker også navn som Jon Fosse, Cecilie Løveid og Arne Lygre. Alle disse dramatikerne har etter hvert blitt anerkjent i både inn- og utland.
Og hvem vet? Kanskje er det fordi norske dramatikere må jobbe i motbakke at vi får så utholdende forfattere som Finn Iunker og så overlevelsesdyktige skuespill som The Answering Machine. Heldigvis har Iunker hatt tålmodighet med sitt norske publikum. Opplever han seg selv nå som en anerkjent, norsk dramatiker?
– Jeg opplever ikke meg selv som anerkjent, og tviler på om jeg noen gang vil gjøre det. Man håper jo at det man lager skal kunne bety noe for noen, og sånn sett har mine tekster et større publikum i dag enn de hadde for fjorten år siden. Og det er jo bra. Samtidig er de viktigste arbeidene de manuskriptene jeg holder på med akkurat nå, og som jeg prøver å bli ferdige med. Og jeg kan ikke annet enn å håpe på at disse arbeidene en gang vil kommunisere med noen. ”For us there is only the trying,” som T.S. Eliot skriver et sted: ”the rest is not our business”.
Happy ending?
I 2006 ble Iunker tildelt den prestisjetunge Ibsenprisen sammen med en annen viktig, norsk dramatiker – Liv Heløe. I begrunnelsen står det at de to ”skildrer de sosiale, men også personlige oppbruddsituasjoner som oppstår i kjølvannet av globale politiske og økonomiske prosesser”. Iunker er med andre ord ingen litterær lettvekter. Hans dramatikk et seriøst tilskudd til samfunnsdebatten. Videre i begrunnelsen står det – som jeg også har prøvd å formidle – at ”de begge to fortjener å bli spilt på teatre både hjemme og i fremmed språkdrakt i utlandet”.
Samme år, i 2006, satte Verk opp Iunkers stykke Ifigeneia som ble nominert til Hedda-pris i klassen ”Årets teaterprosjekt”. Høsten 2008 kommer Verk med Helena – oppfølgeren til Ifigeneia. I tillegg er det nå mulig å kjøpe skuespillet The Answering Machine – Kolon forlag har trykket opp stykket i den originale, engelske versjon i forbindelse med oppsetningen. Mye kan skje på tre år. Og om ikke Iunker opplever seg selv som anerkjent, er det i hvert fall sikkert at han er godt i gang med å sette et tydelig avtrykk på det norske teaterlivet. Jeg håper fremtidens norske talenter slipper å være like tålmodige som ham.
- Karen Thue studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og er medlem av Minervas Kulturessayråd.
*Stykket er utgitt av Kolon Forlag i samarbeid med Black Box og Nettverk for scenekunst. Mer informasjon her: www.blackbox.no
