Bakken gjør alle like
Arbeiderpartimannen og presten Knut S. Bakken gjentar i Aften 25. mars det tradisjonelle argumentet for søndagsstengte butikker under overskriften ”Søndagsåpent gjør alle dager like”. Han skriver at ”vi trenger en dag som er annerledes – en dag vi kan hvile ut og samle krefter”. Bakken gjør seg til talsmann for Det Store Vi, en konform masse med samme ønsker og behov. Den finnes ikke lenger.
Det står enhver fritt til å bruke søndagen på den måten Bakken mener den bør brukes. (Det er ingen grunn til å tro at det ikke skulle være mulig å skaffe nødvendig bemanning på frivillig vis.)
Men det politiske flertallet som støtter Bakken nøyer seg ikke med det. Det er ikke nok at man selv kan ligge på sofaen, lese en bok, gå i kirken eller turer i Marka. Nei, den ekte gleden består i å tvinge andre til å gjøre det samme – til deres eget beste, selvsagt.
Bakken og det politiske flertallet stopper dem som ville ha foretrukket å handle på søndag, slik at de må gjøre dette på kveldene eller lørdager: Mer tid til Bakkens foretrukne aktiviteter på søndager, mindre på andre dager. Hvordan vet Bakken at det er bra for oss? Hvordan vet Bakken at han, Kirken og Sylvia Brustad er bedre i stand til å disponere vår tid enn det vi selv er?
Bakken sukker over at markedskreftene nok vil seire i denne saken. Hvem er disse markedskreftene? Det er du og jeg og naboen som ønsker å kunne ta andre valg enn de Bakken mener er best for oss. Jeg er redd han tar feil. Om kirkens makt er svekket, står formyndertanken fremdeles sterkt i Norge.
Dette er en klassisk diskusjon mellom liberalisme og konservatisme. For oss konservative er TRADISJON et viktig begrep som også kan brukes her.
Vi tror at vaner og institusjoner skal beskyttes nettopp fordi de har overlevd historiens krav. Tradisjon er viktig for menneskene og følelse av tilhørlighet. Burke har beskrevet samfunnet som et partnerskap mellom de som lever nå, de som er døde, og de som skal bli født.
Så er det, selv for en ikke-troende, faktisk ganske allright at ikke alle dager er like.
Men når vet en konservativ at tradisjoner ikke lenger bør bevares – at historien har gått videre? For mange er svaret dessverre ALDRI, og det blir derfor opp til liberalere å stå for endringen, mens konservative inntar rollen som bremsekloss – “bevare for å bevare”, som det egentlig burde hete.
Som livsholdning er dette greit for meg. Politisk er det imidlertid ugreit, fordi det betyr at konservative vil forby oss andre å leve våre liv slik vi ønsker.