I en ny bok bekrefter den polske forfatteren Andrzej Stasiuk alle fordommer tyskere har mot polakker, og omvendt. Det er på sin plass.
DojczlandAndrzej Stasiuk
Czarne 2007, 112 sider
Forholdet mellom Tyskland og Polen er fremdeles anstrengt, selv om de som ønsker normalisering kunne trekke et lettelsens pust etter at den mer liberale og pro-vestlige Donald Tusk tok over som statsminister etter den konservative Jarosùaw Kaczyñski i fjor høst. Derfor er bøker om naboskapet noe som møtes med stor interesse blant intelligensiaen i begge landene. Siste skudd på stammen er Andrzej Stasiuks Dojczland, en kort skildring av den respekterte, polske forfatterens flerårige reiseaktivitet i nabolandet.
Boken har fått god mottakelse i Polen. Den blir berømmet for sin spissfindige ironi og de nøye tilmålte sarkastiske skildringene av tyske og polske fordommer og stereotyper i likt monn. Men den har også fått kritikk – hovedsaklig fra høyresiden i polsk presse – for å på den ene siden ignorere eller forminske spørsmålene om tysk skyld under andre verdenskrig og, på den andre siden, for å portrettere polakker som et folkeferd villig til å kaste refleksjoner om sin nasjons historiske skjebne på båten i bytte mot en kjøretur i en nyvasket Mercedes.
Stasiuk har lenge vært hoggestabbe for den nasjonalistiske høyresiden, som i regjeringsposisjon har gjort flere (heldigvis for det meste mislykkede) forsøk på framstøt mot ikke-patriotisk kunst enn det som kan regnes som god europeisk tone. Det er altså ingen overraskelse at boken ikke applauderes i disse kretsene. Når det er sagt, finnes det sikkert også andre som kunne tenkt seg en alvorlig og forstandig bok om forholdet Polen-Tyskland. Det har de ikke fått med Dojczland. Den er så godt som kjemisk renset for refleksjoner av mer lærd og ettertenksom karakter. Betraktninger av typen “jeg liker ikke å drikke vodka om morgenen sammen med andre mennesker” er vanligere enn uttrykk for noen særlig politisk eller sosiologisk innsikt.
The past is never dead…
Men den såre historien de to landene deler er en vedvarende klangbunn i Stasiuks bok, og den kommer noen ganger til overflaten. Süddeutsche Zeitungs anmelder peker for eksempel på det han oppfatter som en nøkkelscene: Når Stasiuk befinner seg på flyplassen i Stuttgart og merker at han er den eneste som fatter den minste interesse for det som utspiller seg på en tv-skjerm i terminalbygningen. Det er dekningen av Pave Johannes Pauls besøk i Auschwitz.
Forsøket på å forstå forholdet mellom Polen og Tyskland har utviklet seg til noe som ligner en selvstendig akademisk disiplin. Artikkeltilfanget er stort, og det holdes konferanser om emnet på begge sider av Atlanteren. Ett av åtte kapitler i Habermas’ ganske nye (2004) verk om geopolitiske hovedtrekk i vår tid, Der gespaltene Westen (“Det splittede Vesten”), handler om forholdet mellom de to landene. Grunnen til den akademiske interessen er ikke bare det symbolsk og historisk viktige poenget at den andre verdenskrig brøt ut mellom disse to naboene. Vel så viktig er det at man oppfatter polsk-tyske forhold som symptomatisk for alle de viktigste spørsmålene i europeisk politikk etter andre verdenskrig. Marcin Zaborowski fra Aston University bygger sin PhD-avhandling fra 2002 på dette poenget:
“German-Polish relations have often proved to be Europe’s political barometer. Whenever there has been a major development in Polish-German relations it has had resonance beyond the boundaries of the two states.”
En annen motivasjon for den sterke interessen er at forholdet mellom Polen og Tyskland på en strålende måte eksemplifiserer den sosiale og folkelige mekanikken som er virksom når vi konstruerer nasjonale myter og myter om den Andre. I en antologi som tar sikte på å avlese effektene av utvidelsen og reetableringen av den europeiske identiteten etter den kalde krigens slutt, Collective Memory and European identity, skriver Oliver Schmidtke at forholdet mellom de to landene er
“an astonishing example of the persistence of collective memories and their relation to national identities. Primarily due to the political constellation after the Second World War, traditional, negative images of Germany’s East European neighbour have been reproduced and, throughout much of the 20th century, served as a cultural template to justify the demarcation of Poland and Eastern Europe more generally.”
…it’s not even past
At tyskere skuler på polakker, og omvendt, er ikke noe nytt. Andre verdenskrig er ikke utgangspunktet for det såre naboskapet, selv om krigen selvfølgelig la en stein til byrden. Motsetningen mellom Tyskland og Polen, og vestlige og østlige deler av Europa generelt, er en forestilling som har minst tusen år gamle røtter. Øst-Europa var også lenge før den industrielle revolusjon fattigere og mindre utviklet enn Vest-Europa. Skjebnen til landene i øst etter 1945 er, påpeker Perry Anderson i artikkelen “Depicting Europe”, “not an unhappy exception in their history, but – catastrophically speaking – par for the course”. Fordommene mot polakker i Tyskland bygger på den tradisjonelle økonomiske ubalansen som alltid har vibrert ved elven Oder.
Historien om de store europeiske krigene og folkevandringene, lenge før vår egen tid, er en annen del av bakgrunnen for den vedvarende mistroen. Det holder å se på historiske kart over polske områder for å forstå hvor omskiftelig og turbulent forholdet mellom Tyskland og Polen har vært. På 1100-tallet gikk det første stor-polske riket i oppløsning og de vestlige delene av det som i dag er Polen ble offer for tyske invasjoner. Deretter gjenerobret det såkalte Jagellonske riket, en koalisjon mellom polsk og litausik kongemakt, deler av de nå germanske regionene, før polakkene igjen mistet terreng som de ikke ble tilkjent på nytt før den kontroversielle delingen i 1945.
Bevisstheten om en ubalanse og en gjensidige skepsis er altså dypt rotfestet felleseie i begge landene. Så lenge det overhodet har vært mulig å snakke om et naboskap mellom noe vi kan kalle tyskere og polakker, har forholdet vært preget av fiendeskap og fordommer – selv om de styrende og tenkende klassene stadig har argumentert for forbrødring og eksistensen av et sentraleuropeisk interessefellesskap.
Smaken av amerikansk Whiskey i seksti tyske byer
Mot denne bakgrunnen sitter Andrzej Stasiuk i hovedsak på et eller annet hotellrom og drikker Jim Beam – en drikk som nevnes så ofte i boka at det minner om produktplassering:
“Jeg har drukket meg full i mange tyske byer og i mange tyske bygder. Jeg har vært full i Berlin, i Hamburg, i München, i Frankfurt am Main, i Dresden, i Leipzig, i Nürnberg, i Köln, i Bonn, i Aachen, i Düsseldorf, i Heidelburg, i Koblenz, i Mainz, i Bremen eller i Wilhelmshaven og i Bremerhaven, i Kassel og i Göttingen – for å bare nevne de største byene. Jeg har vært edru i Hannover, i Magdeburg og antakeligvis i Darmstadt. Jeg kan ikke huske hvor jeg har vært fullest. Antakeligvis i Berlin eller Hamburg. Det er mine favorittbyer.”
Det han oppsøker i nabolandet er verken den mytiske, kulturelle storheten, representert ved for eksempel Goethe og Thomas Mann (selv om Stasiuk husker at han en gang i en taxi “tenker litt på Thomas Mann”, siden en litterat på reise i Tyskland må tenke litt på Thomas Mann), eller spor etter Tysklands nye selvbilde som regional stormakt og selvutnevnt forsvarer av europeisk etikk og kultur. Han oppsøker i stedet byenes skyggesider – lar seg fascinere av ansiktstrekkene til byenes løse fugler, eller forteller i langdrag om besøk på jernbanestasjoner tidlig om morgenen.
I tillegg virker han aldri sikker på hvor det er han har vært på sine reiser til litterære evenementer. Besøkene glir over i hverandre og han lengter stadig et annet sted, østover, mot det som ikke er fullt så ordnet og metallisk. Det han liker best ved landet han besøker er tilsynelatende “det øyeblikket da Tyskland dempet tonen litt”, det som nå virker som en historisk parentes: DDR. Dermed tangerer den holdningen Stasiuk leker med i boka fenomenet ostalgie, som oppsto i Tyskland etter at man innså at gjenforeningen ikke utelukkende brakte med seg gull og grønne skoger. Kjedsomheten og apatien i Øst-Europa er liksom mer organisk og autentisk enn den absurde, kapitalistiske og industrielle kjedsomheten i Vest-Tyskland, ifølge Stasiuks whiskeydrikkende alter ego i Dojczland.
Stasiuk ignorerer betraktninger rundt alle de utfordringene og mulighetene som utvidelsen av EU har ført med seg for både Tyskland og Polen. Han nevner ikke de vedvarende konfliktene om krigsoppgjøret og krigshistorien, han kommer ikke inn på maktkampen i EU, han har ikke begrep om kontroversene knyttet til russiske gassleveranser til Tyskland, han tar ikke med jerntang i spørsmål om den nye økonomiske dynamikken mellom de to landene, og han drøfter ikke forskjellene på polsk og tysk mentalitet når det gjelder USA eller krigen i Irak.
Europeisk kjedsomhet
Han oppholder seg utelukkende ved de gamle fordommene som fremdeles preger folk flest både på den ene og den andre siden av Oder. Det halvironiske bildet han tegner opp av seg selv er et bilde av nettopp den forfyllede polakken som tyskerne alltid har ledd av – eller låst bilene sine ekstra nøye for å beskytte seg mot. Leken med fordommer er helt på sin plass. Den tusen år gamle tradisjonen for svenskevitser i fjerde potens som finnes i forholdet mellom Polen og Tyskland vil antakelig også i fremtiden være en bærebjelke i forholdet mellom landene. Ethvert forsøk på forbrødring må antakeligvis bygge på disse fordommene – om arkitektene for byggverket som kalles europeisk forening vil det eller ei.
Forfatteren får også med seg noe helt essensielt ved det nye Europa som Polen er en viktig del av: Den kjedsomheten, apatien og realismen som øst-europeiske gjestearbeidere i de rikere landene i vest føler når de reiser rundt fra arbeidsplass til arbeidsplass, jobber tolvtimersdager og drikker medbrakt Ýywiec fra bokser oppbevart bakerst i halvstore, hvite varebiler. Det er i så henseende et fullstendig ærlig uttrykk for det nye Europa fra et polsk perspektiv.
Folk flest ignorerer jo, som Stasiuk i Dojczland, enhver tanke om europeisering, om forening av Europas to halvdeler, eller om samling rundt de vakkert markedsførte “europeiske verdiene”. Polske arbeidere flest snakker om fotball eller marihuana om de skulle få anledning til å veksle noen ord med en tysker på en kneipe i Köln. Andrzej Stasiuks konklusjoner er i så måte riktig så treffende. Det er for det meste ganske kjedelig i Europa, også i Polen og i Tyskland. Strengt tatt går få rundt i gatene og nynner på “Freude, schöner Götterfunken”.
- Espen Røsbak er medlem av Minervas Kulturessayråd.
