KrFU, Hareide etc. er nok dessverre et problem siden de ikke ser ut til å være interessert i å arbeide for et mer dyds basert samfunn, men isteden synes å fremme hedonismen akkurat som sosialistene …

“Uansett tror jeg partiet er avhengig av en ny verdibølge, for å nå nye og gamle høyder på meningsmålingene. I England snakker Tory lederen stadig mere om “Well Beeing”. Kanskje ser vi en ny verdibølge i emning, der andre verdier en økonomisk vekst får et større fokus?

Ikke vet jeg hva toryene snakker om for tiden, men de tre punktene du nevner ang krf-politikk, fattigdomsbekjempelse, eldeomsorg og sykehus, er da økonomiske, ikke verdimessige i sin karakter (her ser jeg bort fra at all politikk jo bygger på verdier; også utryddelsen av jødene under Hitler kan kalles verdistyrt).

Alle disse tre er angår omfordeling, og er derfor sosialistisk/sosialdemokratisk i sin natur.

Det jeg instinktivt tenker på som verdipolitikk, er verdikonservatisme som ikke primært er motivert av økonomiske interesser, men av verdimessige overveielser.

Som når KrF er mot abort, så er det det kristne verdisyn som er motiverende, ikke at en abort koster staten noen tusenlapper man gjerne vil spare inn. Likeledes med synet på ekteskapet; det er ikke penger som motiverer en, men en grunnholdning om at noe er å foretrekke, uavhengig av hva som lønner seg.

Apropos lønner seg, kanskje KrF burde funnet tilbake til en verdikonservatisme. I disse relativiserende tider, kan det at mange finner appell i det. Prisen for en sånn politikk er selvsagt at KrF kunne risikert å overta plassen til Frp som det progressive medias hatobjekt nummer en.

Men hva så?

Men jeg synes å ane at KrF har blitt tydeligere i tre saker (utover de klassiske krike og verdispsm): For det første: Fattigdomsbekjempelse (og det er ikke, og bør ikke tolkes som en venstredreining – i så fall er det en falitterklæring for ikke sosialistisk side) For det andre: Eldreomsorg (Høybråtens utspill om bredt forlik ble kåret til lokalvalgkampens beste). For det tredje: Sykehuspolitikken, der både Høybråten og Dåvøy har stor troverdighet og innsikt.

I tillegg har de fått en bredere familiepolitikk, med større fokus på de svakeste barna, og barnevernet. Det tror jeg kler partiet.

Uansett tror jeg partiet er avhengig av en ny verdibølge, for å nå nye og gamle høyder på meningsmålingene. I England snakker Tory lederen stadig mere om “Well Beeing”. Kanskje ser vi en ny verdibølge i emning, der andre verdier en økonomisk vekst får et større fokus?

Roger

Er enig i at KrF er et sentrumsparti på den økonomiske høyre-venstre-aksen. Men langs andre akser, som f.eks den moralsk-religøse, er KrF et fløyparti.

Noen folk i partiet synes vel det er OK å definere seg som borgerlige, mens andre sikkert sverger til ikke-sosialistisk.

KrF hadde gode meningsmålinger på rundt 20 % og fikk 13,7 % ved valget ’97. Nå kan det se ut som om KrF kan få tosifret ved neste valg. 8,3 % idag, en økning på nærmere 2 % fra forrige måned. Høyre fikk ca. 12 % idag. Jeg tror Høyre vil slite med å kapre velgere med mindre de rister av seg FrP. Det er kun Høyre som vil samarbeide med FrP, men også de håper vel å slippe det. Venstre og KrF vil aldri komme Høyre ordentlig i møte med mindre flørtingen med Frp opphører.

http://sondreolsen.no

Når det gjelder dette med personfokusering, er nok dette mer fremtredende etterhvert også i Norge. Selv om kontanststøtten var hovedårsaken til brakvalget i 1997, mener jeg også at den personlige innsatsen til Svartad Haugland var en medvirkende årsak. Hun gjorde det rett og slett godt i TV-debattene.

Krf’s største problem er lekkasjen til Frp, særlig fra de lavkirkelige miljøene. Stikkord som Israel og fremmedfrykt er antakelig dekkende.

Krf’s standpunkt i stat/kirkedebatten var heller ingen innertier når vi ser resultatene fra høringsrunden til menighetene. Miljøer med tradisjonelt mange Krf-velgere.

Endelig er gjennomsnittalderen til partiets velgermasse høy – noe som over tid kan redusere oppslutningen ytterligere. Til tross for en uforholdsmessig innflytelse har derfor partiet store utfordringer i de nærmeste årene. En uklar holdning til regjeringsspørsmålet i 2009 er i alle fall ikke løsningen.

For det første så tror jeg Dagfinn er noe av problemet med KrF. Han er en meget dyktig politiker, men han er trangsynt når det snakkes om å sette “politisk dagsorden”.

Dagfinn fronter kun de såkalte hjertesakene, og ikke de andre sakene som er vel så viktig når man skal drive Norge AS. Det er det store problemet.
For å få innsyn hva slags økonomisk politikk KrF har, så må man nesten sitte på stortinget eller i det minste være et aktivt medlem.
Og det er ikke bare innen økonomisk politikk det gjelder…
Tror mange både innad i partiet og velgerne generelt kan si seg nogenlunde enig med meg i det.

Antall ivrige idealister har også økt i KrF, og de kommer ofte fra ungdomsorganisasjonen KrFU.
KrFU begynner å ligne mer og mer på Sosialistisk Ungdom, både i politikk og opptreden.

Jeg har alltid forbundet KrF med det å søke sannheten i politikken, og handle deretter. Men nå tror jeg partiet snur seg oftere med vinden. Om det skyldes lave målinger eller bare generasjonsskifte vet jeg ikke, men det er ingen tvil om at friske og “opplyste” ungdommer har kommet høyere på rangstigen enn før.

Jeg tror også at KrF har mistet vel så mange velgere til Høyre som til andre partier, og at disse kan gjenvinnes. Men dette skjer nok ikke over natten, og valget i 2009 er nok også litt for tidlig.

Vi savner Bondevik. Han var en skikkelig statsleder. Hadde også håpet på at Børge Brende og Per Kristian Foss kunne få fart på Høyre, og samtidig dra lasset på borgelig side frem mot 2009, men vi får nøye oss med Dagfinn og Erna foreløpig.

Hvem vet, kanskje Sponheim blir statsminister i 2009?