Det er ikke til å tro, men er sant allikevel: Silvio Berlusconi blir nå Italias statsminister for tredje gang, på tross av hans skrekkinngytende blanding av personlige og statlige interesser, på tross av at hans økonomiske politikk har vist seg å være lite effektiv, og på tross av at han er domfelt for flere forhold.
Han gikk seirende ut av valgkampen på tross av å ha nektet å møte hovedmotstander Walter Veltroni i TV-duell (de to har ikke møttes ansikt mot ansikt i valgduell én eneste gang) og på tross av at hans strategi har vært å demonsiere motstanderne og nedverdige dem ved å kalle dem idioter (slik han kalte Romas stjernespiller Francesco Totti – en mann som er kjent for sitt sosiale engasjement, og som har gått ut offentlig og støttet Veltroni), og å mane frem et bilde man skulle tro selv Italia var kommet over – bildet av det kommunistiske spøkelset som har sin klamme hånd over alt og alle. Selv presidenten, som nyter relativt høy anseelse blant italienere flest, ble av Berlusconi anklaget for å være en del av en kommunistisk konspirasjon som har tatt makten over alle italienske institusjoner. Og enda mer utrolig – Berlusconi vant på tross av at en av hans tillitsvalgte i Lazio – Giuseppe Ciarrapico, en mann som nå blir senator – midt i valgkampen gikk ut og sa at han aldri har tatt avstand fra fascismen.
Det er ikke til å tro. Men så er det sant allikevel.
Et høyrevridd land – og en sterk fremtidsfrykt
For å forstå dette, kan vi kan forsøke med en generell analyse av de politiske forhold. Italia er et land som heller naturlig mot høyresiden. Handelstradisjonen, den katolske kirken, og et historisk sett sterkt kommunistpartiet (det er derfor Berlusconi fremdeles klarer å male kommunistfanden på veggen) – gjør at mange instinktivt ser etter et høyrealternativ. Den økonomiske situasjonen er vanskelig, men denne gang lovte ikke Silvio Berlusconi å gjøre mirakler. Denne gang fremstilte han seg bare som en entrepenør som vet at det ligger vanskelige tider foran seg, men som vil brette opp ermene og bruke sitt entrepenørtalent (som er udiskutabelt) til å lede Italia gjennom vanskelighetene og mot en lysere fremtid.
I tillegg spiller de tendenser vi ser i andre land – frykt for globaliseringen, for arbeidsplasser, for kriminalitet, for terrorisme, for Irans potensielle atombomber – også en rolle i Italia. Slike tendenser kommer gjerne populistiske og proteksjonistiske partier til gode. Berlusconi er i praksis, selv om han hevder noe annet, både populistisk og proteksjonistisk. Men han vant ikke alene. Seierspallen, og kanskje en ministerpost eller to, må han dele med Umberto Bossi, lederen av Lega Nord.
Lega Nord oppnådde over åtte prosent på landsbasis – en prestasjon for et parti som bare stilte til valg i enkelte nordlige regioner. Velgerbasen er arbeiderklassen i Lombardia, og appellen bygger på en klar anti-Roma, anti-innvandring og anti-alt holdning. Det politiske programmet går i korte trekk ut på å anklage Roma for tyveri av nordboernes skattepenger og innvandrere for tyveri av deres arbeidsplasser. De minner litt om et utbrytersk Fremskrittsparti – de har maktet å profilere seg som det partiet som beskytter arbeiderklassen i det industrialiserte nord, en posisjon de har overtatt fra et langt rødere alternativ.
Nedgangstider rammer sittende regjering
Dessuten rammer nedgangstider som regel den sittende regjering, også i Italia. Det er ikke som for to år siden, da Prodi med nød og neppe klarte å stable på bena en ekstremt vaklende koalisjon bare fordi anti-Berlusconi klimaet var så sterkt at selv ikke dennes mediemonopol klarte å forhindre venstresiden fra å fravriste ham makten. I tillegg fikk han den gang støtte fra det ekstreme venstre, fra partier som nå (og dette er et lite jordskjelv i italiensk sammenheng), har falt helt ut av nasjonalforsamlingen. Dette valget har avslørt det mange ante – en relativt sterk polarisering av italiensk politikk. Og da veier rett og slett høyrepolen tyngre.
Kommentatorer her spør i dag om det var Prodi eller Walter Veltroni som tapte. Prodi har bevisst, og sikkert klokelig, holdt seg helt borte fra alt som heter valgkamp. Og Walter Veltroni, statsministerkandidat for sentrum-venstre, har kjempet hardt. Men selv ikke støtte fra så vidt forskjellige personligheter som Spanias statsminister Zapatero, Dario Fo og George Clooney (!) klarte å hente hjem seieren til det relativt nye Partito Democratico. Det holdt ikke for Veltroni å bli sammenliknet med Barak Obama, og å bli berømmet for å være en mann som får ’folk til å drømme’. Det holdt bare ikke, selv om hans unionspartner er Antonio di Pietro, som ble nasjonalhelt (han har siden sin inntreden i politikken falt noe i anseelse) etter å ha hatt en sentral rolle i Mani Pulite prosessen – en juridisk masseopprydning som snudde opp ned på hele det italienske politiske liv.
Venstresiden er like kompromittert som alle andre
Det holdt ikke fordi venstresiden ikke slipper unna kastebegrepet som brukes for å karakterisere den italienske politikerklassen. De oppfattes som like korrupte som alle andre. (og med en mann som Mastella som justisminister er det jammen ikke rart). Videre er det vanskelig å fremstille seg som troverdige reformister. Prodis koalisjon har hatt to år ved makten, men de har forandret fint lite. Napoli renner over av søppel. En nasjonal stolthet – bøffelmozarellaen, spiser man ikke lenger fordi man er redd for dioksininnholdet i osten etter at bøflene gresser på sletter der camorraen dumper giftig avfall. De byråkratiske prosessene er fortsatt like vanskelige. Det juridiske systemet klarer fremdeles å tillate utroligheter, som da sønnen til en kjent mafiaboss, holdt i arrest under mistanke om (overraskende nok) mafiavirksomhet, ble satt fri på grunn av sommel (i juridisk sammenheng kaller de det foreldelse) tidligere i år. Så det er ikke godt å si om det var Veltroni eller Prodi som tapte. De tapte vel på sett og vis begge to. Men de tapte ikke uforskyldt, de er ingen uskyldige ofre for Berlusconis propagandamaskin.
Grillo-effekten som forsvant
Det har vel heller ikke hjulpet Veltroni og kompani at Beppe Grillo anklager alt og alle for å være konspiratoriske og korrupte krokodiller. Beppe oppfordret sine lesere til ikke å stemme, og mannens popularitet og innflytelse skal man ikke fnyse av. Mye av spenningen før valget knyttet seg derfor til hvor mange som ville følge hans råd og la være å stemme – og hvem som ville tape på det. Italia har alltid hatt en av Europas laveste abstensjonsrater. Selv om valgdeltakelsen denne gang gikk ned med rundt tre prosent, holdt den seg fortsatt høy i europeisk sammenheng – til sammen åtti prosent av italienerne fant veien til urnene søndag og mandag. Beppe Grillo ble med andre ord ingen vinner, og Grillo-effekten langt fra så stor som ventet. Dagen derpå hetses han av sine egne, og bloggen hans flommer over av bitre ’takk for å ha hjulpet Berlusconi til makten’ kommentarer. Aner vi konturen av en fallende stjerne?
Beppe Grillo oppfordret til politisk boikott. Han gjorde det fordi italiensk politikk ikke hører noensteds hjemme. Over 100 medlemmer av den fratredende nasjonalforsamlingen var domfelt. Fremdeles kjøpes stemmer for løfter om beskyttelse, fremdeles gjøres politiske avtaler på mørke bakrom som nok ikke tåler hverken offentlighetens eller andres lys. En måte å protestere på kunne være å ikke stemme. Men boikott fungerer i svært få, om noen, sammenhenger. Hva ville skjedd dersom flere hadde hørt på Beppe Grillo? Et skille ville vokst frem mellom dem som deltar og dem som ikke deltar i den demokratiske tvekampen. Og de som ikke deltar ville være dem som tror på en åpen og ærlig politikk. Det ville ganske effektivt lagt makten helt og holdent i hendene på dem som vet å spille det italienske politiske spill uten skrupler. Hva skulle de resterende gjort for å tvinge frem en endring? Revolusjon? Det demokratiske systemet har mange lyter, men det har en styrke. Det kan bare forandres innenfra, for når det først er på plass, er det svært få som vil gå inn for å velte det – og takk og lov for det.
Legitimisering av det illegitime
Da demokratiet tok tyranniets plass ble alle Webers kilder til legitim autoritetsutøvelse en gang for alle erstattet med stemmeseddelen. De som ønsker å endre Italia, må vinne frem med demokratiske midler. Dessverre har de nå fått et sterkt tilbakeslag. Italienerne valgte – med vitende og vilje – det verste av to onder. Med vitende og vilje har man nå gitt demokratisk legimititet til en mann som etter alle demokratiske spilleregler burde vært gitt det røde kortet for lengst – for å bruke et uttrykk som italienere flest forstår seg på. Det som skjer i Italia er alvorlig sett med en hver demokrats øyne, fordi det rokker med hva man i alle fungerende demokratier oppfatter som legitimt. Man har legitimisert det illegitime.
Det er ikke til å tro. Men så er det sant allikevel.
Derfor, for å forstå at Berlusconi seiret igjen, holder ikke den generelle og tradisjonelle politiske analysen jeg har servert overfor. Dette valget har bevist at i en italiensk kontekst er konkurransereglene endret, og italienerne valgte derfor den som er best i å spille det italienske spillet. Man må følgelig prøve å forstå at Silvio Berlusconi vant valget på grunn av, ikke på tross av, at han blander politiske og personlige interesser. Han vant på grunn av at han er en økonomisk proteksjonist, en erkepopulist og en kriminell. Han gikk seirende ut av valgkampen på grunn av at han nektet å møte Walter Veltroni i tv-duell. Han vant på grunn av at han makter å fremstille sine motstandere som tåpelige kommunistsympatisører, (skjønt i Roma by tapte han – kanskje fordi han gikk til angrep på det ene ikon man ikke kan harsellere med – hele byens yndling Francesco Totti – en fotballspiller). Han vant på grunn av at Ciarrapico åpent bekjenner seg til fascismen (kanskje godt hjulpet av at den samme Ciarrapico er eier av de største Lazio-avisene, derfor er det vel nyttig å ha ham godt plassert på en valgliste – fascist eller ei). Forstå det den som kan.
Betydning utenfor Italias grenser?
Berlusconis seier er et tap for Italia og for Europa. Berlusconis seier er også et tap for alle som bekjenner seg til en politisk høyreside. Berlusconis høyre har ingenting med hverken en liberal eller konservativ høyreside å gjøre. Nok en gang er det blå blitt brunt i kantene, nok en gang blir høyre som politisk begrep smusset til av mennesker som på uærlig vis utnytter de muligheter som “liberalismen” gir, som fronter dem, ikke fordi de tror på dem, men fordi de selv ligger femten hestehoder foran alle andre og derfor vil nyte godt av fri konkurranse – valgmessig så vel som økonomisk – vel vitende om at det ikke finnes noen sentralmakt sterk nok til å stanse dem på deres vei mot fullstendig monopol. Og høyrepatrioter – ikke tro at vi ikke settes i samme bås, ikke tro at vi ikke skjæres over samme kam! For hver gang et “høyreparti” eller en “høyrepolitiker”, selv om han heter Silvio Berlusconi, avsløres for å utnytte sin posisjon i det systemet de er forkjempere for, økes bevisbyrden for dem av oss, uansett hvor vi er i verden, som ønsker det beste for alle, og ikke bare for oss selv.
Det er ikke til å tro. Men så er det sant allikevel. Derfor bør ingen ekte høyresympatisører juble over Silvio Berlusconis valgseier.
- Eva Kristin Urestad Pedersen Studerer internasjonale relasjoner (MA), er tidligere leder i DKSF og arbeider for tiden i FNs Matvareprogram (WFP) i Roma
Men er det egentlig sikkert at Veltroni ville utgjort et så mye bedre alternativ?
Jeg sier ikke at Berlusconi er noen fremragende statslederemne, men den siste sentrum-venstre regjeringen var heller ingen suksess (som du selv skriver). På hvilken måte er det egentlig Walter Veltroni ville styrt annerledes enn hans meningsfeller under Prodi?
Jeg er ikke ekspert i Italien, men er det ikke positivt, at Fini nu er nr. 2 i Italien?
Jaja, jeg jubler likevel. Stabilitet er fine greier.
Berlusconi er jo ikke alene om å mene at Totti er nettopp det han ble beskyldt for å være. Men selvironi har jo mannen.
http://fotball.aftenposten.no/vm/article60160.ece?service=print
Tolker Berlusconis seier som et tegn på at italierne vil ha mer stabilitet og at de mener politikken Berlusconis forrige regjering sto for er å foretrekke fremfor alternativet. At Silvio Berlusconi ikke er likt av utlendinger taler bare til hans fordel internt…
På grunn av press fra Lega Nord vil Berlusconi komme til å ta innvandringsproblemet seriøst.
http://www.adnkronos.com/AKI/English/Politics/?id=1.0.2078770221
Berlusconi’s said on Tuesday that Italy would close its borders to illegal immigrants.
“One of the first things to do is to close the frontiers and set up more camps to identify foreign citizens who don’t have jobs and are forced into a life of crime,” Berlusconi stated.
He said he would cooperate with Italy’s neighbours in “deporting non-EU citizens who are here and do not have work or a home and are forced into a life of crime.”
“No country is less fit than Italy to be given over to government by its people, as the Italians lack the first precondition for the existence of such a government; they have neither the character, nor the gravity nor the conduct necessary for it”
- Metternich, 1833
Sånn går det når man ikke tar folks bekymringer over kriminalitet, innvandring og hjemmeavlet jihad på alvor. Da stemmer mannen i gata gladelig på blåbrune fascister og halvkriminelle populister. For eliten på høyresiden som sitter langt unna problemer globalisering, multikultur og innvandring skaper, er dette såklart uforståelig og forkastelig. For de som derimot bor midt oppi de negative utslagene av denne politikken, er reaksjonen derimot ikke så bisarr. Folk er mer opptatt av problemer i hverdagen enn abstrakte ting som toleranse, menneskerettigheter,
“demokrati” og elitistiske overnasjonale (les udekonkratiske) konvensjoner og direktiver som FN, EU og eliten gladelig spyr ut.
Jeg må si jeg undres litt over evnenivået til bl.a høyreeliten, som ser ut til å ha usedvanlig tungt for å forstå denne dynamikken.
“…If Italy is indeed in the political avant-garde, there is surely no thinker whose work has had greater political influence in the post-war politics of Europe than the great Italian Marxist, Antonio Gramsci. Like many Marxists an excruciatingly boring writer, Gramsci famously formulated the idea that the Left should grasp and consolidate its power by establishing cultural hegemony. Whereas Marx and Engels thought that the revolution would come about as a result of impersonal and inevitable historical processes, and whereas Lenin argued that instead the revolution needed to be directed by a highly disciplined, centralised and violent revolutionary party, Gramsci argued that the Left should wield power not only by means of violence and coercion but also by infiltrating the cultural institutions of the state in order to be able to dictate the very terms of reference of the political debate itself.”
http://www.brusselsjournal.com/node/3221
http://en.wikipedia.org/wiki/Antonio_Gramsci
[...] fascismen selv, er helt begravet, kan det derimot være nyttig å peke på i ny og ne. Jeg har tidligere skrevet om en listetopp i Lazio i PdL – Berlusconis parti som under sist valgkamp erklærte at han aldri [...]
[...] Berlusconi seirer igjen… [...]