Valget i 2005 var partiets beste riksvalg noen gang, mens valget i 2007 var det beste lokalvalget noen gang. Meningsmålingene viser at FrP for tiden kniver med Ap om å være landets største parti. Hva er hovedårsakene til FrPs sterke framgang?
FrPs frammarsj er av bred interesse for alle politisk interesserte. Det har da også rent på med FrP-bøker i det siste. Samlet gir de et visst bidrag til forståelse av partiets oppsiktsvekkende sterke posisjon for tiden. Eli Hagens mye omtalte bok ”Gift med Carl” ga noen friske personkarakteristikker. Men den ga faktisk også en smule innsikt i hvor gode FrP er til å lytte og fange opp velgerstemninger.
VG-journalisten Elisabeth Skarsbø Moen ga sitt bidrag gjennom en langt bedre, definitivt uautorisert, men tidvis ujevn bok kalt ”Profet i eget land – Historien om Carl I Hagen”. Her ble det påvist at partiets politisk linje, over tid, er mindre konsistent, for å si det pent. Liberalistene i partiet (som Tor Mikkel Wara og Pål Atle Skjervengen) har blitt feid ut når liberalismen har stått for sterkt, mens råpopulistene (som Jan Simonsen og Vidar Kleppe) renskes ut når populismen har blitt altfor dominerende.
Ikke Carl eller Siv det kommer an på
Tilbake står alltid ”partieieren” Carl I. Hagen. Partiformannen gjennom smått utrolige 28 år, leverte en mursteinsbiografi i fjor. En biografi som ga et verdifullt innblikk i hvordan Norges største politisk dyr kan bygge opp et parti fra grunnen av. Mens forfatter og styremedlem i Manifest, Magnus Marsdal, ga et fint bidrag til forståelse av hvorfor FrP-appellen blant arbeidere er så stor. I kortform: Ap er i ferd med å bli et eliteparti, mens FrP er et parti for ”vanlige arbeidsfolk”.
Ikke nok med det, også ex-redaktør av det tidligere SV-magasinet Ny Tid, Martine Aurdal, ga i sitt overraskende ukritiske og snille portrett av Siv Jensen, et bilde på at formannsskiftet i partiet slett ikke har lagt noen demper på FrP-bølgen, slik enkelte i mange år har hevdet ville komme til å skje. Snarere tvert i mot. For Siv gjør seg jo faktisk enda bedre på TV enn Carl. Særlig etter at hun lærte å tøyle temperamentet sitt noe, og dermed ikke alltid ser og høres så eitrendes sint ut lenger.
Innvandring
Men den massive FrP-fremgangen handler ikke først og fremst om personer. Den handler om politikk. Jeg tror det er såpass enkelt som at hundretusener av norske velgere liker den politikken som FrP forfekter. Dette er hele ”FrP-koden”. En rekke velgere liker bl.a. å høre om en mer restriktiv innvandringspolitikk. FrP maktet tidlig å fange de dype understrømningene i velgermassen i denne saken.
Vippeposisjonen som FrP, med sine skarve to mandater, fikk mellom blokkene i 1985, brukte partiet året etter til å felle Willoch-regjeringen på kabinettspørsmålet om økning i bensinavgiften. Oppmerksomheten partiet her fikk, paret med innvandringssaken, reddet på mange måter FrP fra en mulig død på 80-tallet. Lokalvalget i 1987 ble partiets endelige gjennombrudd. Over 20 år senere er mye av partiets posisjon fortsatt tuftet på innvandringspolitikken.
Frihet og hjertevarme
Velgerne liker også å høre om skatte- og avgiftslettelser i mangemilliardklassen paret med en sjenerøs velferdspolitikk. FrP ønsker å gi velgerne både frihet fra høyre og hjertevarme fra venstre i skjønn forening. Dermed beiter FrP frimodig på velgermarkeder som tidligere var forbeholdt Ap og Høyre. FrP plukker det beste fra begge partier, og setter dette sammen i en miks som mange velgere åpenbart finner svært forlokkende.
I tillegg har partiet i de senere årene også fått en klar appell blant mange av KrFs tidligere velgere. Dels pga. FrPs markerte pro-Israelske og anti-islamske holdninger. Men også fordi KrF, i mange lavkirkelige og karismatiske miljøer, framstår som altfor vasne og uklare.
Penga finnes!
Ikke minst liker velgerne å høre at Norge bør bruke mer av det raskt økende Oljefondet på uløste offentlige oppgaver. FrP framstår som rause, mens de andre partiene framstår som gnukne og gnieraktige. De andre partiene har en håpløs pedagogisk oppgave foran seg når de prøver å forklare hvorfor handlingsregelen og en forsiktig pengebruk skal utgjøre fundamentet i politikken. For mange velgere ser de uløste oppgavene, og så ser de den esende oljepengebingen ved siden av. Samfunnsøkonomiske innvendinger mot økt oljepengebruk av typen ”fare for renteøkninger, inflasjonspress, solidaritet til kommende generasjoner osv” er ikke i nærheten av å legitimere dette synlige gapet mellom rikdom og forfall for mange velgere.
FrP ønsker særlig å bruke mer penger på helse- og eldreomsorg. Et felt som i valgkamp etter valgkamp går igjen som ett av de desidert viktigste områdene for velgerne. Valgundersøkelse etter valgundersøkelse dokumenterer at det er denne enkeltsaken, sammen med innvandringen, som FrP scorer klart høyest på blant velgerne. Dette er FrPs to viktigste vinnersaker. FrP har her bykset forbi og parkert Høyre fullstendig som Aps hovedopponent. Det bør absolutt være noe å gruble over for vårt nest eldste parti.
RV hadde i sin tid et slagord som lød ”penga finnes”. Det slagordet har FrP på mange måter adoptert. Fordi det faktum at pengene faktisk finnes, gjør at FrP-politikken henger bedre sammen enn hva den ville ha gjort uten den økonomiske honningkrukken som Norge har ramlet opp i. Det sorte gullet gjør at Siv Jensen og co, med en viss grad av troverdighet, kan si ”vi har råd til både skattelettelser og mer offentlig velferd”.
Uprøvd og systemkritisk
SV har i snart tre år sittet i regjering. FrP er dermed, av våre sju relevante partier, det siste uprøvde alternativet i norsk politikk. Det uprøvde er spennende og tiltrekkende. FrP er også det eneste partiet som framstår som en smule systemkritisk. Det gjelder, som nevnt, i synet på økonomisk politikk. Men det gjelder ikke minst i miljøpolitikken hvor partiet tør å innta en holdning som bryter med det politisk korrekte og konsensusorienterte.
I mange politiske saker går de sentrale skillelinjene mellom FrP på den ene siden, og alle de andre partiene på den annen side. Pensjonsforliket er et slikt eksempel. Velgermessig er dette en vesentlig større fordel for FrP enn for de andre partiene. Fordi FrP dermed kan være ubundet og komme i angrepsposisjon.
Protestpartiet
Mange av oss selvstendighets- og annerledeselskende nordmenn, har en iboende skepsis til eliten og establishment. Vi har forakt for autoriteter. Mange velgere ønsker også å protestere og vise sin misnøye via stemmeseddelen. Vise misnøye med avgiftsnivået, med helsevesenet, veiene, bomringene, alkoholprisene, kjøttprisene, knuslete fengselsstraffer og et uforståelig og tungvint byråkrati. Vise misnøye med politikerne. Både frustrerte fruer og enda flere frustrerte menn, finner derfor husrom hos rause FrP.
Partiets gamle slagord ”Mobb en politiker – stem FrP”, er fortsatt av en viss gyldighet. Selv om også FrP, i takt med utbygningen av et imponerende stort organisasjonsapparat, etter hvert har begynt å ligne noe mer på et vanlig parti. I den grad vanlige partier finnes. FrP har gjennom sin 35 år lange historie maktet å innta posisjonen som det permanente protestpartiet i norsk politikk. Det er godt gjort.
Tabloidiseringen
I mange politiske saker går de sentrale skillelinjene mellom FrP på den ene siden, og alle de andre partiene på den annen side. Pensjonsforliket er et slikt eksempel. Velgermessig er dette en vesentlig større fordel for FrP enn for de andre partiene. Fordi FrP dermed kan være ubundet og komme i angrepsposisjon.
Protestpartiet
Mange av oss selvstendighets- og annerledeselskende nordmenn, har en iboende skepsis til eliten og establishment. Vi har forakt for autoriteter. Mange velgere ønsker også å protestere og vise sin misnøye via stemmeseddelen. Vise misnøye med avgiftsnivået, med helsevesenet, veiene, bomringene, alkoholprisene, kjøttprisene, knuslete fengselsstraffer og et uforståelig og tungvint byråkrati. Vise misnøye med politikerne. Både frustrerte fruer og enda flere frustrerte menn, finner derfor husrom hos rause FrP.
Partiets gamle slagord ”Mobb en politiker – stem FrP”, er fortsatt av en viss gyldighet. Selv om også FrP, i takt med utbygningen av et imponerende stort organisasjonsapparat, etter hvert har begynt å ligne noe mer på et vanlig parti. I den grad vanlige partier finnes. FrP har gjennom sin 35 år lange historie maktet å innta posisjonen som det permanente protestpartiet i norsk politikk. Det er godt gjort.
Tabloidiseringen
Medietrenden de siste årene har klart gått i retning av mer personifisering, mer konfliktfokusering, kortere taletid og spissere formuleringer. Også den politiske dekningen preges av et mer og mer dominerende underholdningsaspekt. Ikke minst på TV. Parallelt har det gått en utvikling der TV-mediet, særlig i forbindelse med valgkampene, betyr mer fordi velgerne er vesentlig mer volatile og påvirkelige enn før og bestemmer seg senere og senere for hvilken partiliste de skal legge i stemmeurnene. For FrP passer tabloidiseringen helt utmerket, fordi partiet har standpunkter som i mange saker er som skapt for å gi TV-debattene den ønskede temperaturen. Jeg påstår derfor at tabloidiseringen i media generelt, og TV spesielt, har bidratt til å berede grunnen for FrPs solide velgersuksess de siste årene.
Derfor gjør det ikke så mye at bare tre prosent av norske journalister og skarve to prosent av redaktørene stemmer på FrP. Fordi metodene og de FrP-vennlige journalismekriteriene som det jobbes ut i fra, kanskje er viktigere enn journalistenes eget ståsted. Samtidig som det er grunn til å understerke at ståsted nok har vesentlig mer betydning enn mediefolk liker å gi inntrykk av. I så måte kan en jo bare spekulere i hvor stort FrP ville ha vært hvis 46 prosent av redaktørene hadde stemt på FrP i stedet for Ap…
FrPs dilemma
Det ligger til rette for et brakvalg for FrP ved stortingsvalget neste år. Særlig hvis partiet kan gi blaffen i regjeringsalternativer, spille en helt fri rolle og fritt fronte egne særstandpunkter inn mot valgkampen om et drøyt år.
FrP har rett og slett kommet for å bli. Og forbli stort. Men partiet får aldri rent flertall. Skal det komme i regjeringsposisjon, så må det samarbeide med Høyre. Minst. Enkelte tror at Høyre og FrP kan få rent flertall. Jeg tror at det er helt urealistisk. Enten KrF eller Venstre må nok også være med. Antagelig begge to.
Skal regjeringsmakt noen gang bli mulig for FrP, så innebærer det derfor at partiet må flytte seg på en rekke områder. Det gjelder i synet på bruken av oljepengene. Det gjelder i miljøpolitikken. Og det gjelder i innvandringspolitikken. For å nevne tre av hovedområdene. Det betyr at partiet må selge en del av sjelen sin for å innta regjeringskontorene. Slik SV har gjort, uten særlig grad av hell. FrP må rett og slett kompromisse bort noen av hovedårsakene til at partiet er blitt stort. Det er FrPs dilemma.
Er FrP villig til det? Hvis ja, så kan en massiv velgerflukt neppe unngås. Hvis nei, så blir FrP for alltid et opposisjonsparti. Derfor kan det hevdes, med et betydelig innslag av substans, at jo nærmere FrP kommer sitt maksimale potensial på ca 30-35 prosent, jo lenger unna vil partiet være utøvende makt.
Paradoksalt eller hva?
Derfor gjør det ikke så mye at bare tre prosent av norske journalister og skarve to prosent av redaktørene stemmer på FrP. Fordi metodene og de FrP-vennlige journalismekriteriene som det jobbes ut i fra, kanskje er viktigere enn journalistenes eget ståsted. Samtidig som det er grunn til å understerke at ståsted nok har vesentlig mer betydning enn mediefolk liker å gi inntrykk av. I så måte kan en jo bare spekulere i hvor stort FrP ville ha vært hvis 46 prosent av redaktørene hadde stemt på FrP i stedet for Ap…
FrPs dilemma
Det ligger til rette for et brakvalg for FrP ved stortingsvalget neste år. Særlig hvis partiet kan gi blaffen i regjeringsalternativer, spille en helt fri rolle og fritt fronte egne særstandpunkter inn mot valgkampen om et drøyt år.
FrP har rett og slett kommet for å bli. Og forbli stort. Men partiet får aldri rent flertall. Skal det komme i regjeringsposisjon, så må det samarbeide med Høyre. Minst. Enkelte tror at Høyre og FrP kan få rent flertall. Jeg tror at det er helt urealistisk. Enten KrF eller Venstre må nok også være med. Antagelig begge to.
Skal regjeringsmakt noen gang bli mulig for FrP, så innebærer det derfor at partiet må flytte seg på en rekke områder. Det gjelder i synet på bruken av oljepengene. Det gjelder i miljøpolitikken. Og det gjelder i innvandringspolitikken. For å nevne tre av hovedområdene. Det betyr at partiet må selge en del av sjelen sin for å innta regjeringskontorene. Slik SV har gjort, uten særlig grad av hell. FrP må rett og slett kompromisse bort noen av hovedårsakene til at partiet er blitt stort. Det er FrPs dilemma.
Er FrP villig til det? Hvis ja, så kan en massiv velgerflukt neppe unngås. Hvis nei, så blir FrP for alltid et opposisjonsparti. Derfor kan det hevdes, med et betydelig innslag av substans, at jo nærmere FrP kommer sitt maksimale potensial på ca 30-35 prosent, jo lenger unna vil partiet være utøvende makt.
Paradoksalt eller hva?
- Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent
FrP tar svært mange velgere som aldri ville stemt på det liberale elitepartiet Høyre som med rette har fått merkelappen kalkulatorpartiet. FrP står for folkelig konservativ motstand. Jeg mener man godt kan sammenligne FrP sine velgere med amerikanske konservative og de andre partiene, inkludert Høyre, med amerikanske liberals.
For en gangs skyld en god analyse av fenomenet Frp. Partiet har helt riktig som forfatteren skriver vokst seg stort på å bløffe folk til å tro at de kan “have their cake and eat it too” som de sier i utlandet. Noe som, igjen helt riktig, kun er mulig på grunn den tabloide journalistikkens utrolige overfladiskhet.
“Er FrP villig til det? Hvis ja, så kan en massiv velgerflukt neppe unngås. Hvis nei, så blir FrP for alltid et opposisjonsparti.”
Hvis FrP er så gale at de forlater sin innvandringspolitikk, ja da har de skutt seg selv i foten. Da er det bedre å forbli i opposisjon og vente på at saken modner enda mer. Imotsetning til hva samtlige norske politiske kommentatorer tar inn over, så er jeg (og Frp?)bevisst på at flertallet av den norske befolkning vil ha en innstramning i asyl- og innvandringspolitikken. Er det da urimelig å forvente at de øvrige partiene før eller siden vil ta dette inn over seg? Eller skal de fortsette med sin hyperbole elitisme på dette området? (Har man virkelig ikke fått med seg hva som skjer rundt omkring i Europa. Tror man at dette ikke kommer hit???? Nitwits!!!)
“Derfor kan det hevdes, med et betydelig innslag av substans, at jo nærmere FrP kommer sitt maksimale potensial på ca 30-35 prosent, jo lenger unna vil partiet være utøvende makt.”
For en påstand! Man tror altså at hvis Frp og H får flertall tilsammen, så ville det ikke blitt en regjering mellom disse to! (At liberaleren Rød Isaksen ikke vil dette, er vel ingen bombe, men da er det han som er på kollisjonskurs med flertallet av velgere i begge partier.)
Selvsagt vil H søke sammen med Frp. Tanken på hva en flertallsregjering kan få til vil overvinne deres skepsis.
Hvis norske journalister og mediesynsere hadde vært like Frp-vennlige som de idag er venstre-happy, da hadde partiet bytte plass med Ap som landets største.
Ingen “forlangte” av SV at de skulle skrinlegge sin NATO-politikk FØR valget i 2009 men det var heller ingen sensasjon at partiets politikk på det området ble lite synlig i Soria-Moria erklæringen, for å ta et “marginalt” parti som eksempel.
Arbeiderpartiets EU-standpunkt i den påfølgende stortingsperioden ble heller ikke avkrevd likvidert før valget, men kom som et resultat av Soria-Moria forhandlingene og her snakker vi om et parti med stor “gjennomslagskraft”.
Jeg trodde det var slik for en flerpartiregjeromg at først fortalte velgerne hvilket partis program de var mest enig i, og så gikk partiene sammen for å finne en felles platform basert på styrkeforholdet partiene hadde fått av velgerne? Er det ikke umåtelig arrogant av Høyre som lillebrorparti å kreve tyngdepunktet allerede før valget?
Jeg synes forøvrig ikke det har særlig for seg å sammenligne det største borgerlige partiet Frp og det marginale partiet SV, når det gjelder forventet/sannsynlig gjennomslagskraft i en sammarbeidsregjering.
En av de bedre FRP-kode vurderingene jeg har lest. Frp har åpenbart tatt mange velgere fra både AP, Krf og H. Hva bør Høyre gjøre for å få tilbake “sine” gamle velgere ? Med et Høyre som i 2009 blir større enn Frp vil mulighetene for en alternativ borgerlig regjering være vesentlig bedre.
God analyse, men forfatteren går i samme fella som de øvrige “borgerlige” partiene når de krever avbikt fra FRP, men ikke i fra de andre partiene. M.a.o. så skal vi nok en gang oppleve en valgkamp der KrF, V og ikke minst H skal få lov til å gå ut i valgkamp med sine kjernesaker uten at de blir avkrevd å gå på akkord med dem, mens det fra FRP forlanges at de skal avstå å fronte sine kjernesaker før valgkampen i det hele tatt har kommet i gang!
Slik retorisk gymnastikk gjør velgere forbannet og enda flere vil strømme til FRP.
Den vanlige velger ber simpelthen at alle partier synliggjør i forkant av valget sine saker og så overlates arenaen til velgernes stemmesedler. Deretter er det partienes og politikernes fordømte plikt å sette seg ned å finne ut av det med hverandre på bakgrunn av valgresultatet. Demokrati i et nøtteskall! Er det for meget forlangt?
“Men den massive FrP-fremgangen handler ikke først og fremst om personer. Den handler om politikk. Jeg tror det er såpass enkelt som at hundretusener av norske velgere liker den politikken som FrP forfekter”.
-skriver Marthinsen, og har tydeligvis skjønt det som Martin kodeknekker og knektene hans har jobbet med å forstå i årevis og som fremdeles går over hodet på dem.
Helt utrolig at slike selvfølgeligheter egentlig trenger å analyseres.
Hilsen gammel FrP-velger
Man kan i det hele tatt spørre seg hvorfor det er så viktig for FrP å skulle komme seg i regjering. Jeg tror det utelukkende er på grunn av et markeringsbehov. Rent politisk vil jeg tro FrP kan oppnå mer ved å utgjøre et parlamentarisk støtteparti for en sentrum-høyre-regjering (Venstre, KrF og Høyre).
Det beste eksempelet er kanskje Dansk Folkeparti. Partiet er langt mindre enn FrP, men oppnår vesentlig mye mer politisk ved at partiet spiller kortene sine skikkelig.
Interessante kommentarer. Kunne ha lyst til å kommentere opptil flere ting her, men nøyer meg med følgende:
Til A.: Hvis ikke FrP innser at de må flytte seg kraftig på innvandring, miljø og økonomi, så kommer de aldri i regjering. Det er sikkert irriterende både for FrP og partiets velgere, men slik er det (ut i fra mine analystiske vurderinger).
Til Nero: Også selvfølgeligheter bør (av og til) sies! Slik at vi ikke glemmer det selvsagte, for det kan tidvis være fort gjort…
Til Bante: Jeg tror at et flertall av H+FrP er helt urealistisk. Selv om FrP skulle få 30-35 prosent. For da ville H måtte nøye seg med max 10 prosent.
Og selv om det urealistiske skulle inntreffe, så tviler jeg på om H er særlig sugen på å inngå som en juniorpartner i en H+FrP-regjering.
Jeg synes dette var en relativt oppegående analyse, og nærmest selvfølgelig. FrP vil ikke bli mindre før det opplever regjeringsslitasje, det er vel temmelig sikkert.
Et rent flertall av H+FrP er ikke langt unna, som meningsmålingen i forrige uke vitnet om. 4 mandater fra Ap eller KrF til FrP kan skje raskt. Hvis Høyre (som jo modifiserer sine uttalelser vedr. regjeringsalternativer annenhver dag) står på sine “krav” til FrP, så vil en slik parlamentarisk situasjon sette partiet i en svært alvorlig klemme – det blir fossroing som vanlig. Og dette kan innebære at FrP faktisk ikke trenger å endre så mye på sin politikk – gudene skal vite hvordan noe slikt kan se ut i praksis.
Du har rett i at det er likheter mellom en del amerikanske Conservatives og FrP. Min viktigste innvending er at den amerikanske konservative bevegelsen er såpass stor at det er vanskelig å si noe generelt. For eksempel refererer både Ron Paul og Pat Buchanan til seg selv som Conservatives, selv om de står for svært forskjellige ting. Det eneste de har til felles er at begge er pro-life.
Det samme problemet oppstår med amerikanske Liberals, det kan være alt fra John Edwards til Bill Clinton. Jeg kan definitivt se en likhet mellom det norske Høyre og Bill Clintons type liberalisme, men John Edwards liberalisme blir noe veldig annet.
Og dessverre er det John Edwards aggressive og klassebaserte liberalisme som per nå ser ut til å dominere i det demokratiske partiet.
For å svare litt mer seriøst så snakket jeg om konservative vs liberals ikke democrats vs republicans. Jeg synes man kan se igjen mye av den samme innstillingen til politikk hos FrPere, Høyre sine velgere er kanskje mer østkyst repubs, dans rundt gullkalven profitt.
Jøss, du klarte å finne forskjeller. Og jeg som mente det var en perfect match mellom de to.
Ja det var jo en rekke interessante overforenklinger Thomas, samt en hel del ønsketenkning. Hvordan er de amerikanske konservatives “small-government”-tankegang forenlig med FrPs ønske om generøse velferdstilbud til alt og alle(forutsatt at mottagerne ikke er innvandrere da)?
Og hvordan er demokratenes proteksjonisme forenlig med Høyres idè om åpne markeder?
Det er helt klart at man finner meningsmålinger der FrP og Høyre har rent flertall sammen, og en del flere der partiene bare er noen få mandater unna. Da kan man lett bli fristet til slike ideer som at ”Bare Høyre svelger sine fordommer og går i allianse med FrP, så er valget i boks”.
Men da overser man det faktum at den største sannsynligheten er at en borgerlig regjering vil trenge støtten til KrF og Venstre.
Det later til at FrPs ledelse (kanskje først og fremst Siv Jensen) ikke ønsker å ta dette inn over seg. Siv Jensens utsagn om at FrP bare vil støtte en regjering der FrP er med, og at en slik regjering må føre FrP-politikk er et godt eksempel. Det vil være umulig for KrF og Venstre å støtte en slik regjering.
Forøvrig skal det sies at jeg ikke misliker FrP. Jeg liker partiet langt bedre enn f.eks Arbeiderpartiet, SV og SP. FrP tilfører mye positivt til borgerlig side. Det er derfor det er så bedrøvelig at Siv Jensens bidrag til det borgerlige samarbeidet er så dårlig.
FrP’s strategi gjør også at de kan la være å ta hensyn til KrF og Venstre. Tipper de kommer til å kjøre rimelig uforsonlig gjennom hele valgkampen, og med det sikre seg godt opp på 20-tallet.
Kunne man ikke gjort Venstre irrelevant ved å plassere dem i skvis mellom to klare alternativer? Jeg tror deres velgere hadde gått til AP og Høyre med hovedvekt hos Høyre.
Fjern Venstre fra tinget!
Hennum:
“Man kan i det hele tatt spørre seg hvorfor det er så viktig for FrP å skulle komme seg i regjering. Jeg tror det utelukkende er på grunn av et markeringsbehov.”
Det er åpenbart at Hennum ikke liker Frp, men sterke antipatier er uheldig hvis man tar mål av seg å forstå verden.
Man kunne ha snudd på det: hvorfor er det så viktig for Høyre å komme i regjering? Er det bare uttrykk for et markeringsbehov?
Svein Tore:
“Jeg tror at et flertall av H+FrP er helt urealistisk. Selv om FrP skulle få 30-35 prosent. For da ville H måtte nøye seg med max 10 prosent.”
Igjen, en merkverdighet. Ved siste meningsmåling fikk de to 47%. Har man fått med seg det? Jeg skjønner ikke hvor du tar det fra at H med ned for at Frp skal opp. Høyre har aldri hatt 47 % på noen måling etter krigen. Det er både mange passive velgere og AP-velgere med Frp-sympati der ute som Frp kan sette tennene i. At mye skal klaffe for at Frp skal klare 30 % kan vi enes om, men i disse terrortider skal man ikke forbauses om kraftige overraskelser eksploderer i vår midte.
Tenk nå etter. Trodde du på noe tindspunkt på 80-90 tallet at Frp skulle bli Norges neststørste parti, ja tom større enn Ap i noen målinger?
“Og selv om det urealistiske skulle inntreffe, så tviler jeg på om H er særlig sugen på å inngå som en juniorpartner i en H+FrP-regjering.”
Vel, hva er alternativet? Å si nei? Hva vil Høyre-velgere si til det? At man er en hårsbredd fra å kunne forme landet med svære doser H-politikk, men at man lar vane og fordommer (?) stå i veien.
Men jeg må si at det som jeg synes er mest avklarende, er å få innsikt i hvor ulite folk rundt Minerva ønsker en flertallsregjering mellom H og Frp. Ja, man sier vel like ut at man helst ikke vil ha noe slikt, selv om den skulle ha flertall.
“Med et Høyre som i 2009 blir større enn Frp vil mulighetene for en alternativ borgerlig regjering være vesentlig bedre.”
Nå er det mer sannsynlig at Frp skal bli større en AP enn at H skal bli større enn Frp, bare så det er sagt. Men i seg selv er det ikke noe poeng med en V+Krf+H regering. Sist de hadde makta førte de unntaksvis en konservativ politikk. Da heller mer Ap+SV+SP, i håp om at folket til slutt gjør opprør i vrede. En ting er sikkert, Venstre må for enhver pris holdes vekke skal man håpe på noe som ligner på konservatisme.
Hvorfor er det så stort behov for å “analysere” frp’s suksess, og forstå”frp-koden”.
Ser aldri noen som forsøker å analysere grunnen til at Ap er så store!
En god analyse!
Meningsløst når en del trot at Frp vil klare å holde på oppslutningen i det øyeblikk de får reell makt. I dag samler Frp oppslutning fra ekstremt ulike grupper (de som vil ha fri flyt av alko og israelekstremistene, de som vil ha mer privat og de som vil ha mer velferdsstat, de som er opptatt av privat eierskap og de som synes staten godt kan eie mer, etc, etc).
Faktum er at Frp ikke vil tåle ansvaret det spor bedre enn SV, fordi regjeringsansvar både krever vilje til å ta ubehagelige og upopulære beslutninger, og fordi regjeringsansvar ikke gjør det mulig å love alt til alle.
Overgangen fra Carl til Siv har godt veldig bra, men overgangen fra ansvarsfri opposisjonstilværelse til ansvarlig posisjon vil gå langt dårligere.
“Det later til at FrPs ledelse (kanskje først og fremst Siv Jensen) ikke ønsker å ta dette inn over seg. Siv Jensens utsagn om at FrP bare vil støtte en regjering der FrP er med, og at en slik regjering må føre FrP-politikk er et godt eksempel. Det vil være umulig for KrF og Venstre å støtte en slik regjering.”
Jeg har en følelse av at mine argumenter ikke når inn….
Ingen av de fire borgerlige partiene vil i utgangspunktet støtte en regjering de selv ikke er med i. Når selv ikke lille V eller lille Krf gjør det, hvorfor i all verden skulle store Frp? Med mindre du legger til grunn at Frp bør ofre seg og være takknemlige for å få være i evig opposisjon?
Jeg kan forresten forestille meg at Frp ville kunne støtte en mindretallsregjering av H (som en takk for at de har en positiv innstilling til Frp), men aldri en hvor de arrogante små inngår. Men tror du at V og Krf ville gjort det samme?
Bare til dette “demokratiske” poenget med at størrelse i seg selv skal være avgjørende for politisk innflytelse. Jeg bare nevner at Ap hadde en oppslutning på om lag 40 % under den borgerlige Borten-regjeringen fra 1965. Allikevel hadde de liten eller ingen innflytelse.
Det er altså ikke som det slitte utrykket “størrelsen det kommer an på” men snarere posisjonering og samarbeidsevne.
1. KrF og Venstre har gjort det klart at de ikke vil støtte en regjering der FrP inngår. Såvidt jeg vet har de ikke avvist å støtte en mindretallsregjering fra Høyre.
2. FrP trenger slettes ikke å være noe evig opposisjonsparti. I så fall vil det være et bevisst valg fra FrPs ledelse. Men FrP må skjønne at de må moderere seg på et par områder, som f.eks bruk av oljepenger. Mange FrP finner det siste veldig indignerende (da FrP for tiden er det største partiet på høyresiden), men slik må det bli hvis vi skal etablere et formelt samarbeid.
Bra analyse, MEN… det er kun en ting jeg ikke er enig i. Hvorfor du tenker at et parti må endre eller “flytte” seg på “en rekke områder” for å kunne komme i posisjon forstår jeg ikke. Hele poenget er jo at FRP fremstår som det ANDRE alternativet til de øvrige partiene. Hvis de beveger seg mot en høyre-politikk, hvorfor skal velgerne fortsette å stemme på dem?
Jeg er veldig i mot handlingsregelen og har derfor stikk motsatt syn av hva høyre har. Høyre mener økonomien vil krasje med økt pengebruk, FRP mener at med en liten omstrukturering på offentlig konsum så kan man fort bruke mer penger uten renteøkninger og annen form for hysteriske scenarioer.
Hvis FRP vokser mot 30-35%, ved valg, så betyr det at de er størst. Dette er jo ikke helt utenkelig allerede neste år… Skal ikke da de danne en regjering? Som du indirekte antyder, så er vel FRP det nye arbeiderpartiet på mange måter, og må etter hvert bli mer akseptert av både politkere og velgerne nettopp pga størrelsen. Og for å være helt ærlig (kanskje en smule partisk) så kan jeg se FRP som et av ytterst få partier som vil beholde velgerne etter en regjeringsperiode. Forutsatt at de ikke samarbeider med Krf og V.
Hvem elsker sin tyv ? En av årsakene til at Frp ofte blir holdt utenfor er kanskje at de over tid har stjålet mange velgere fra Ap, Krf og Høyre, ja til og med bidratt til å felle en Høyreregjering. Man blir ikke æresgjest i det borgerlige selskap av slikt. I praktisk politikk i Stortinget har alle de borgerlige partiene stemt likt i mange saker, selv om retorikken tyder på annet.
Etter landsmøtet nå i helgen er det imidlertid interessant å registrere at partiformannen ikke vil svare på hvilken regjering Norge bør ha hvis ikke Frp får delta. Dette kan derfor gi visse håp til en borgerlig mindretallsregjering selv uten Frp’s positive støtte. Jeg tror nemlig at det ligger langt inne før Siv Jensen legger inn et mistillitsforslag mot en slik regjering, noe som i praksis vil bety å velge Jens Stoltenberg.
Uansett kan det synes som om Stortingspresidenten får en spennende utfordring etter valget i 2009 hvis de rødgrønne mister flertallet.
FrPist
1. Utfra den tankegangen ville alle flerpartiregjeringer vært umulige. Når et parti er i koalisjon med andre partier kan det ikke regne med å få all sin politikk gjennomført. Så får man heller forklare dette til velgerne ved neste korsvei.
2. Forholdet til handlingsregelen er et godt eksempel på FrP-politikk som må settes på hyllen for å delta i en hvilken som helst regjering. Det er konsensus fra SV til Høyre om å beholde handlingsregelen. Der har FrP stilt seg utenfor.
3. Jeg tror ikke vi vil se et FrP på 30-35%. Selv tror jeg taket i praksis er nådd på 25%. Men selv hvis FrP får 35% er det ingen automatikk i at de skal forme regjering, da det fortsatt er 65% som ikke stemte på FrP. En ren FrP-regjering vil nok først og fremst kunne dannes dersom det ikke er noen alternativer, og FrP faktisk er størst. Et annet alternativ er at FrP har vunnet tilliten til Høyre, KrF og Venstre, og kan støtte en FrP-regjering. Det siste scenariet er fortsatt ganske urealistisk, eftersom Venstre og KrF ikke vil støtte en slik regjering. Selv tror jeg FrP tjener på å ikke komme i posisjon, og at partiet vil lekke som en sil dersom det faktisk gjør det. FrP er nok ikke det nye Arbeiderpartiet.
Gunnar skriver:
“til og med bidratt til å felle en Høyreregjering. Man blir ikke æresgjest i det borgerlige selskap av slikt.”
Det er nok en viktig grunn til motsetningene mellom Høyre og FrP. Men for å forstå dette må man gå lenger tilbake.
Høyre hadde fra tidlig på 60-tallet en regjeringsstrategi som gikk ut på å oppnå regjeringsamarbeid med SP. Tanken var at hvis ikke Høyre fikk til et samarbeid med Sp, så ville Sp samarbeide mot Høyre.
På begynnelsen av 1980-tallet hadde det vært et begynnende samarbeid mellom FrP og Høyre. Man hadde noen felles debatter og litt møtevirksomhet.
Så lanserer imidlertid FrP sin kritikk av distriktspolitikken. FrP argumenterer for at landbrukspolitikk er en svært lite effektiv distriktspolitikk. Bla. med henvisning til at en arbeidsplass i Nord-Norsk industri da ble subsidieres med kroner 7000,- i året, mens en arbeidsplass i landbruket ble subsidiert med kroner 107 000,-.
Willoch mente da at FrP var “politiske villmenn”. Med det mente han at FrP ikke tok hensyn til de mer grunnleggende politiske realiteter. Tanken var vel fortsatt at uten at Sp var ikke en borgerlig regjering liv laga.
FrP mente på sin side at en borgerlig politikk ikke var mulig med subsidie-partiet Sp. Forskjellen var at FrP hadde større ambisjoner med hva man ville oppnå av kursendring.
Det var jo grunnen til at “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep” var opprettet. Skuffelsen over den borgerlige regjeringen. For mens butikker var “stengt på grunn av glede” etter valgnatten i 1965, så hadde den “borgerlige” regjeringen økt skattene, avgiftene og de offentlige inngrepene. Det var den borgerlige regjeringen som bla hadde innført momsen.
Et annet problem var at Kåre Willoch som hadde en svært sterkt posisjon og autoritet i Høyre, også fungerte som partiets partistrateg.
Willoch hadde to strategier overfor FrP. Han betraket FrP som et rent fløyparti som kunne tvinges inn i en rolle som stemmekveg for en borgerlig regjering. Willoch ville bruke FrPs folkevalgte sitt mandat for sin regjering.
Men så hadde han en annen strategi. Og den gikk på at FrP var et “døgnflueparti” som Høyre kunne avlive ved rett og slett å isolere FrP, og ikke på noen måte medvirke til at FrP fikk innflytelse. Slik gikk det da at Høyre ikke deltok i debatter med FrP, ikke lenger hadde noen møter med FrP, ikke stemte for noen av deres forslag i stortinget, selv om forslagene var direkte avskrift av Høyres program.
I Willochs regjering fra 1985 ble det raskt så ille at en av statsrådene demonstrativt gikk ut i pressen og erklærte at hun ikke engang ville lese brev fra FrPs stortingsgruppe.
Og det var helt i overenstemmelse med Willochs FrP-strategi. FrPs velgere skulle få det lærestykket at det ikke var noen vits i å stemme på FrP for FrP fikk jo ingen innflytelse likevel. De kunne derfor likegodt stemme på Høyre.
Problemet var at disse to strategiene regjeringsstrategiene der FrPs folkevalgtes mandat skulle presses til å støtte regjeringen, samtidig som FrPs velgere skulle få dette lærestykket.
Og det måtte før eller senere gå som det gikk.
Men det ulykksalige var at Høyre ikke var villig til å ta noen kritikk på bruddet med FrP. Og det skapte et forklaringsproblem blandt de velgerne i Høyre som ønsket et samarbeid med FrP.
Det var da Thorbjørn Jagland kom Høyre til hjelp med sin kampanje i valgkampen etter med sin kampanje under slagordet “FrP må tas”. Det var en kampanje basert på rassing og nazzing, som Høyre kunne bruke for å forklare sine velger hvorfor det ikke kunne samarbeide med FrP.
Og ennå har Høyre problemer med å ta selvkritikk på den dualistiske strategien det kjørte overfor FrP. At det på den ene siden krevde FrPs støtte, og samtidig ville slå “døgnfluen” i samme smekk.
Og siden har det bare ballet på seg med fiendtlige fortolkninger fra Høyre mot FrP.
Det har blitt en verkebyll, der Willochs ufeilbarlighet har ligget som et gnagende sår på relasjonen mellom FrP og Høyre.
“VG-journalisten Elisabeth Skarsbø Moen ga sitt bidrag gjennom en langt bedre, definitivt uautorisert, men tidvis ujevn bok kalt ”Profet i eget land – Historien om Carl I Hagen”. Her ble det påvist at partiets politisk linje, over tid, er mindre konsistent, for å si det pent.”
Dette tror jeg er feil. Det har riktignok blitt hamret og hamret på dette budskapet, etter at Willoch forklarte sine feilslåtte forutsigelser om hvordan FrP ville opptre i 1986, med at FrP var uforutsigbart.
En undersøkelse som ble referert i NRK under Stortingesvalget i 2001, over hvor konsistent partiene var i sin stemmegivning i samme saker over tid i Stortinget, viste at FrP tvertimot utmerket seg som spesielt konsistent i sin stemmegivning.
Hennum:
“Men FrP må skjønne at de må moderere seg på et par områder, som f.eks bruk av oljepenger. Mange FrP finner det siste veldig indignerende (da FrP for tiden er det største partiet på høyresiden), men slik må det bli hvis vi skal etablere et formelt samarbeid.”
Og det skjønner FrP at de må. Men da som en del av en gjensidig forpliktende avtale. For ingen forventer vel at FrP skal gi opp deler av sin politikk uten at de får noe tilbake? Og hva er Høyre villig til å gi tilbake? Se det skulle jeg likt å vite. Men det får vi ikke vite før etter at man setter seg ned og diskuterer. Sånn fungerer det.
Peer sin påpekning av Willocks arrogante holdning ovenfor FrP er viktig å ha i mente for å forstå sakskomplekset. Denne allergien ovenfor partiet hadde H helt frem til etter Soria Moria (etter det jeg kan se). Nå har heldigvis H skjønt hvor landet ligger, og de oppfører seg forekommende ovenfor Frp. Hadde bare de konservative i Krf tatt styringen, kunne vi ha håpet på at de kom med på ferden. Venstre ville da bli satt i et herlig skvis. Dette vil ikke skje før 2009, men meget mulig før 2013.
Det var ikke så veldig imponerende. For de aller fleste fremstår Norge som de tapte muligheters land. Med så mye gryn, kunne alle skatter på import, inntekt, SMBs, formue, arv og bensin värt borte. Det er kanksje tom en nödvendighet for å holde kostnadsnivået i paritet med utlandet. Bare luksusforbruk og store uinvesterte bedriftsvinster burde beskattes enkelt og flatt. Store grunnavdrag for stell av foreldre kan langt på vei löse den komemnde eldrebölgen.
Landet er til de grader vanskjött. Mye av FrPs forhåpentligvise framtidige suksess ligger i ren og skjär bogartistisk omorganisering og effektivisering. I en overgangsperiode kan en koset på seg litt for å mildre omstillinger. En redimensjonering av Norge etter passende klassisk liberale prinsipper kan bli smertefull i det at en mengde byråkrater må sparkes vekk og tvinges til vettig, manuell virksomhet. Med vettig menes feks håndverk, Forsvar, pleie.
Höyrefolk har aldri skjönt hvorfor FrP tok over deres rolle. Mye ligger nok i Bärumsfaktoren der Norges elite finnes og der det aldri er bekymringer med for mange innvandrere eller husholdningsbudsjett. Ikke noe vondt om Vestkanten – MEN VI VIL HA DET SLIK I HELE NORGE.
Vi mistenker dere i H for å ikke ta ökonomien på alvor. I et parti av blåruss burde det komme unisone skrik på en klassisk liberal ökonomisk politikk som motvekt til oljedusjen. Dette skjedde ikke og H-folk kan alltid betale for bankkrisa Syse klare å få til.
De andre partiene har stivnet helt i sine klientroller. Bare Ap har en noenlunde forklarlig skjebne som statsbärende nomenklatura med uungåelig nepotisme. Det er bare et tidsspörsmål för Ap revner totalt av egen tyngdekraft. De andre dvergene kan ikke overgi sine klienter uten samme skjebne. H har abdisert fra skole, forsvar, frihandel og kjerkegang og er bare en opprettholder av sosial rang. KrF, Sp og SV holder på sine menigheter og har ettertrykkelig bevist hvorfor en sperregrense på 10% evt forbud mot offentlig partier/partistötte og parlamentarisme/proporsjonalistetsprinsipp/flermansskretser er meningsfulle konstitusjonelle virkemidler for å opprettholde demokratiet i et lite land.
Når FrP kritiseres for vingling, så får jeg morrakaffen i halsen.
FrP fremstår som Ap naturlige arvtaker når kjöttvekta fra to generasjoner Stoltenbergs & cohortes undermålighet gjöres opp og finnes for lett. H hadde sjansen med Kåre til å forlate sin golfklubbsposisjon og bli et folkeparti. Kåre klarte ikke å sörge for at dugelige arvtakere som det ikke var mange av dem : Bernander lot seg finte bort til fienden og Clemet gikk i libertinerfella.
Calle hadde vettet til å sörge for nye ledere, justere budskapet og luke bort libertinere og andre rabiate. H sitter nå med fanget fullt av uvalgbare personligheter med marginale etiketter. Söviknes kommer til å eksluderes. H bögmafia har dog sörga for at partiet lukter tilstrekkelig vondt når det treffer vifta i valget.
V burde ha en sjanse med et klassisk liberalt budksap. Men med sauebönder og klimaortodoksi på bekostning av en moderne industripolitikk og tillit til vitenskapen er de andre et klientparti som alle andre.
Problemet med kompromiss mellom 4 partier er at det blir like handlingslammet som dagens regjering og veldig mange andre tidligere regjeringer. Hvis du fortsetter den regla med gi og ta vil vi ende opp med en ubrukelig politikk som kun beveger oss litt til høyre for dagens regjering. FrP med handlingsregelen blir svakere, likeså uten innvandringspolitikken. Nå har jeg problemer med å forstå hvorfor Høyre-velgere ikke flykter til Frp. Dere kan da umulig være nærmere sentrumspartiene som ikke står for noen verdens ting. Stem nå Frp slik at det blir større enn de andre 3 til sammen. Er jo nesten mer sannsynlig det enn at Høyre passerer 20%.
Jeg er helt enig i det første. Høyre må også godta en del FrP-politikk i tilfelle av en slik regjering. Selv kunne jeg forestilt meg en situasjon der FrP godtok Høyres pengepolitikk, hvilket implisitt betyr at regjeringen følger handlingsregelen. Til gjengjeld kunne jeg sett at Høyre godtok en del av FrPs politikk med hensyn til asyl, familiegjenforening og lignende. Men FrP må også innse at sentrumspartiene må tas i beregning. Det betyr at u-hjelpen ikke kan kuttes, for det vil ikke KrF kunne gå med på. Samtidig må en del konsesjoner innvilges til Venstre i form av miljøpolitikk (hvilket også vil tilfredsstille Høyres venstreside).
Angående det andre punktet, med ”arrogansen” man angivelig finner i KrF, Venstre og Høyre. Det er helt riktig at man finner en nedlatende holdning til FrP i en del miljøer knyttet til KrF, Høyre og Venstre, men den samme overlegenheten finner man hos mange FrPere (jevnfør Elling Disen).
Jeg tror ikke det er noen reell arroganse mot FrP i ledelsen av Høyre, Venstre og KrF. Jeg tror nok det er mer aktuelt å snakke om et slags mindreverdighetskompleks i mye av FrPs ledelse.
Et godt eksempel er Per Sandbergs nye artikkel i VG.
Der postulerte han at Venstre er maktelitens parti, og at Venstre har en slags forpliktelse til å samarbeide med FrP, rett og slett fordi FrP er større parti.
Kort sagt er FrPs mindreverdighetskompleks et større problem enn noen ”arroganse” blant de øvrige borgerlige lederne.
Ganske bra innlegg synes jeg. Det er jo helt riktig også slik jeg forstår det, mange, MANGE nordmenn liker det de hører fra FrP. Hvis man aldri må stå til ansvar for noe er det jo lett å være sjokkert. Vel, jeg håper så inderlig du har rett Tore Mathisen at FrP ALDRI, under NOEN omstendigehetr kommer til makten. Jeg gjør mitt, stem Venstre.
Hilsen ex-høyre medlem
Det er bare å la den flerkulturelle utviklingen gå litt lenger, da avgjøres striden mellom Frp og sentrum. Når vi får nok vold, ildebrann og terror av de nyankomne (slik vi ser i Danmark, England og Frankrike) , blir multikulturalistene i Venstre marginalisert av nasjonalistene i Frp (som fremfor alt vil stjele mye fra AP og skyve “sentrum” over til venstresiden relativt sett). Den som ler sist, ler best.
FrPer: På mange måter ligger Høyre nærmere KrF og Venstre (spesielt Venstre) enn FrP. Aktuelle områder er pengepolitikk, miljøpolitikk og utenrikspolitikk. Kompromiss vil alltid være nødvendig, fordi FrP aldri vil få flertall alene. Sannsynligvis ikke med Høyre heller. Da er det implisert at KrF og Venstre må tas med i beregningen. Selv hvis FrP skulle klare å bli større enn de tre andre partiene tilsammen, så vil dere trenge vår støtte. Forutsatt at dere ikke vil gå til Arbeiderpartiet da.
Liberal: Selv tror jeg ikke det vil være et problem å ha FrP i regjering. FrP vil være avhengig av støtte fra Høyre, Venstre og KrF, hvilket vil skape naturlige begrensninger for hva partiet kan gjøre på egenhånd. Det vil også ansvarliggjøre partiet. Partiets velgere vil også se at det er reelle begrensninger på hva FrP kan utrette. Da vil nok partiets oppslutning stabilisere seg på noe rundt 15%.
C: Bør ikke du holde deg til VG.no?
Joa, jeg bør nok holde meg til vg.no. Her ser jeg nemlig at man diskuterer bl.a styrkeforholdet mellom partier uten å ta hensyn til helt vesentlige faktorer. At visse partier har tatt et oppgjør med flerkultur og innvandringsliberalisme har bidratt, til dels avgjørende, i valg i Frankrike, Danmark og Sveits. Labours katastrofevalg er sannsynligvis også godt påvirket av partiets innvandingspolitikk og holdning til flerkultur, selv om Toriene ikke på noen måte er i diametral opposisjon til dem på det området. Det skulle være rart om Norge var et unntak, særlig med tanke på at disse problemstillingene angår fler og fler velgere i årene som kommer.
I USA og over hele Europa forlater arbeiderklassen nå sosialistene primært pga innvandring (og alt det medfører av kriminalitet, fremmedgjøring og sosialekostnader), i tillegg til at de reagerer på elitisme og detaljstyring.
Det er en bevegelse for de som ønsker et trygt og fritt samfunn, med plass til den lille mann. Høyre har til sammenligning alltid vært et parti for de velstående og har aldri klart å nå de samme gruppene som FrP nå tar.