Hva slags Tory er egentlig David Cameron? Han insisterer ikke på å kutte skattene, men er svært opptatt av global oppvarming og velferd. Er “Cameronismen” en ny utgave av One Nation Conservatism, og vil det hjelpe Toriene til makten?
“I cannot sit here and promise we’re going to cut the cost of living and make everything easier for Britain’s families. But what we can do is say we will stop making it worse.”
“We believe in binding annual targets on carbon emissions with an independent Carbon Audit Office to ensure they are met. We want to increase taxes on those things that cause pollution, like aviation but reduce taxes on those things that help society, like families.”
Under David Cameron har de britiske Toryene tilsynelatende beveget seg mot sentrum, og ligger tett inntil New Labour på en rekke områder. Han har kjempet flere slag mot høyresiden av sitt eget parti noe som har gjort ham omstridt, men på den annen side har ikke de konservative stått så sterkt på meningsmålingene siden slutten av 80-tallet. Partiet ligger an til å knuse Labour i lokalvalgene i begynnelsen av mai. ”The Nasty Party”
I 1997 tapte John Major makten til Tony Blair, og de konservative gjorde sitt dårligste valg siden nederlaget i 1945. Toryenes parlamentsgruppe ble redusert til 165 medlemmer. Det som fulgte valgnederlaget var en åtteårig ørkenvandring, der de konservative kjempet seg i mellom og stadig skiftet ledere. Toryene gikk til valg på mye av de samme temaene som de hadde gått til valg på under Major og Thatcher, altså skatteletter og ”Europaskepsis”. I valgkampene i 2001 og 2005 spilte også innvandring og lov og orden viktige roller i valgmanifestene.
Denne oppskriften hadde fungert bra mot gammelsosialistene som ledet Labour frem til 1994, men mot valgkampmaskinen til Tony Blair og Alistair Campbell var den håpløst utdatert. Med en skjebnens ironi var partiet blitt like lite ”valgbart” som Labour hadde vært gjennom 80-tallet. Efter tapet i 2005-valget var en betydelig del av partiet overbevist om at de konservative måtte prøve en ny fremgangsmåte, og kanskje til og med en ny politikk. Man hadde spilt ut alle de velbrukte kortene (innvandring, lov og orden, Europaskepsis og skatteletter) mot en upopulær statsminister, og likevel tapt. Det var behov for fornyelse.
Før det konservative landsmøtet i 2005 hadde Michael Howard annonsert at han ikke ville søke gjenvalg. Han hadde vært deres statsministerkandidat i valget samme år, men var ”belemret” med mye bagasje fra Thatcher-årene, og hadde vært Home Secretary (innenriksminister) under John Major. Michael Howard og mange andre prominente partimedlemmer var bevisste på behovet for forandring.
Blant disse var Boris Johnson, Theresa May og Michael Howard selv. De satte sin tyngde bak den nye kandidaten, nemlig David Cameron, en ikke veldig kjent skikkelse i partiet, som hadde ikke blitt valgt inn i parlamentet før 2001. Han tilhørte partiets politiske sentrum, og var kjent som en begavet taler.
På partiets landsmøte var det tre motkandidater, Liam Fox, David Davis og Kenneth Clark (som egentlig aldri hadde en sjanse til å vinne, grunnet hans sympati for EU). David Cameron var en uventet vinner, da samtlige av motkandidatene hadde langt mer politisk erfaring. Hans seier kom av at krefter innad i partiet ønsket nytt blod i partiledelsen, og at han hadde holdt en del gode taler (ikke ulikt Barack Obama).
Partiets høyreside kunne også si seg fornøyd med ham, eftersom han lovet å trekke Tory-partiet ut av EPP innen kort tid (noe han forøvrig ikke har gjort til dags dato).
”The Heir to Blair”
Den nye partilederen hadde selv ikke vært en overbevist reformator før det 3.valgnederlaget, i 2005. Før det hadde han vært en ganske typisk Tory. Nå omtalte han seg selv som ”The Heir to Blair”, ved minst to anledninger. Selv om David Cameron ikke vil si det offentlig, så tyder mye på at han på sett og vis ønsker å være en slags konservativ Tony Blair, med Gordon Brown i rollen som den uheldige John Major.
Straks efter at David Cameron ble partileder utkjempet han flere kamper mot Thatcher-fløyen. Dette minner om hvordan Tony Blair gikk frem efter at han ble valgt som Labour-leder i 1994. Han skapte publisitet rundt seg selv ved stadig å definere seg selv i kontrast til sitt eget parti. Han aksepterte tilsynelatende det meste av Thatcherismen, og forkastet Klausul IV i Labours stiftelsesmanifest (Klausul IV stadfestet at Labour ønsket omfattende sosialisering av næringslivet). Da Tony Blair ble leder hadde de fleste i Labour sluttet å tro på dette som en nyttig (eller ønskelig) økonomisk politikk, men mange ønsket å beholde den, som et nostalgisk minne om Labours sosialistiske røtter.
David Cameron hadde ingen slik klausul han kunne forkaste, så han måtte gjøre det på en annen måte. Han gjorde det ved å bryte andre konservative dogmer. Han argumenterte for mer forståelse for unge kriminelle (den berømte ”hug-a-hoodie”-talen), han reiste til Norge for å lære om global oppvarming, og uttalte at han ikke prioriterte byggingen av Grammar Schools høyt.
På samme måte som Tony Blair hadde sine medhjelpere i form av Peter Mandelson, Gordon Brown og Alistair Campbell, har David Cameron medhjelpere i det som omtales som ”Notting Hill – klikken”. Det er en gruppe unge konservative parlamentsmedlemmer, økonomisk og sosialt liberale, som gjerne bor i Notting Hill i London. I denne kretsen anså man konfrontasjonen med Thatcher-fløyen som en nødvendig del av ”dekontaminasjonsprosessen”, altså å dekontaminere ”Tory-merket”, for å vise at dagens konservative parti kan bry seg om mer enn bare EU, skattelettelser og innvandring.
”The Broken Society”
Bråket rundt akademisk seleksjon (Grammar Schools) sommeren 2007 ble nesten slutten på David Camerons politiske liv, men nå er dekontaminasjonsprosessen over. Mye tyder dessuten på at prosessen har vært vellykket, i den forstand at Toryene ikke lenger blir ansett som ”The Nasty Party”. De er selvsagt godt hjulpet av en stadig mer upopulær Labour-regjering.
Siden sommeren 2007 har David Cameron fokusert på enn annen sfære av politikken, knyttet til kriminalitet, familien, lokalsamfunn og utdannelse. Grunnlaget har vært det avisene omtaler som ”The Broken Society”. Det er Storbritannias omfattende sosiale problemer, spesielt i de lavere samfunnslagene. Det handler om omfattende kriminalitet, rekordmange tenåringsgraviditeter, kronisk velferdsavhengighet, alkoholisme, dårlige skoler og ødelagte hjem.
De konservative har snakket om dette før, men da har det ikke hatt like mye troverdighet. Det har blitt aktualisert i den senere tid. Først i form av en måling som anslo at Storbritannia er det verste stedet i den vestlige verden for å oppdra barn, senere i form av flere brutale barnedrap rundt omkring i England. Det siste er statistikk som viser at halvparten av barna som vokser opp i Londons indre bydeler lever i fattigdom, og at sjansen for å bli ranet eller drept er større i London enn i New York.
Dette utgjør en konfliktlinje mellom Labour og de konservative, på samme måte som økonomien var den viktigste konfliktlinjen gjennom 80-tallet. Labour er naturligvis bevisste på Storbritannias sosiale problemer, men vil aldri erkjenne at Storbritannia er et verre sted enn det var i 1997. For Toryene skaper det en mulighet til å produsere konservativ politikk, uten at det assosieres for mye med 80-tallets Thatcherisme.
En viktig del av den nye politikken er Toryenes foreslåtte velferdsreform. Den minner om konseptet ”Workfare”, fra USA og Australia.
-Enslige forsørgere må søke minimum 20-timers deltidsarbeid i uken så fort deres barn når skolealder.
-De uføretrygdede skal regelmessig evalueres av leger for å anslå om de kan jobbe.
-Arbeidsledighetstrygdede som avslår jobbtilbud vil få sin stønad redusert. Arbeidsledighetstrygdede som ikke finner jobb skal bli tilbudt betalt samfunnstjeneste.
-Efter modell fra Australia skal offentlig sektor og privat sektor samarbeide om få langtidstrygdede over i arbeid.
De konservative ser lokalsamfunnene og familien som de viktigste delene av kampen mot ”The Broken Society”. Det er kanskje på dette området Toryene viser seg på sitt mest provinsielle og gammeldagse. De legger vekt på følgende punkter:
-Hjelpe de lokale småbutikkene ved å kutte skattene. Under Labour har skattenivået økt drastisk, også for små forretninger.
-Sørge for mer synlig politi i gatene.
-Urban renovering (i regi av de lokale myndighetene), for å sørge for at handlegatene er steder man ønsker å oppholde seg.
-Betale eller subsidiere mødre som ønsker å være hjemme med sine barn, opp til en viss alder.
Det aller mest radikale ved dagens Toryparti er antagelig skolereformen partiet ønsker å gjennomføre. Arkitektene er Michael Gove og David Cameron (begge fra Notting Hill-klikken), men modellen er hentet fra de skolepolitiske reformene gjennomført av Carl Bildts regjering på begynnelsen av 90-tallet. I korte trekk handler reformen om at nesten hvem som helst skal kunne åpne en skole, som finansieres av det offentlige (6000 pund per elev), men drives uavhengig av det offentlige skoleverket. Pengene følger eleven. De konservative håper at dette skal kunne utløse en revolusjon i tilbudssiden av utdannelse, der man har alt fra religiøse friskoler til skoler som Montessori, Steiner Waldorf og Reggio Emilia. Takhøyden skal være veldig høy. Det diskuteres hvorvidt det skal være lov å ta ut overskudd fra disse skolene.
De konservative ønsker dessuten at lærerne skal få mer autoritet i klasserommet, for å bedre kunne opprettholde ro og orden. Det skal gjøres ved at lærerne for eksempel får mulighet til å vise bråkete elever ut av klasserommet. I dagens britiske offentlige skole har ikke klasseforstanderen lov til å ta den beslutningen på egenhånd.
Mange ser all denne nye politikken som bevis for at David Cameron er en såkalt ”One Nation”-konservativ, som tidligere har vært kjennetegnet av ønsket om å forbedre vilkårene for samfunnets underprivilegerte og fattige. Dersom David Cameron faktisk er en ”One Nation”-Tory så utgjør det en reell forandring fra det konservative partiet man har sett de siste tre tiårene.
One Nation-konservatisme
Det er meningsløst å skulle benytte seg av begrepet, uten en redegjørelse om hva One Nation-konservatismen handler om. Selve begrepet kan spores tilbake til Benjamin Disraeli (1804-1881), som var en fremstående Tory-politiker siste halvdel av 1800-tallet. De
n konservative statsministeren utvidet stemmeretten, innførte sosiale reformer og fabrikklover, og håpet på denne måten å forhindre en sosialistisk radikalisering av arbeiderklassen, som ville kunne ødelegge samfunnet.
n konservative statsministeren utvidet stemmeretten, innførte sosiale reformer og fabrikklover, og håpet på denne måten å forhindre en sosialistisk radikalisering av arbeiderklassen, som ville kunne ødelegge samfunnet.Filosofien fikk navnet ”One Nation”, et paternalistisk program basert på tanken om interesseharmoni i stedet for klassekamp. Arbeiderklassen skulle få sine reformer, og hele folket skulle føle seg som borgere i Storbritannia.
Selv om tanken og begrepet stammer fra Disraeli har One Nation-konservatismen hatt mange inkarnasjoner i det 20.århundre. Disse har vært Harold Macmillan (statsminister fra 1957-63), Ted Heath (statsminister fra 1970-74) og Rab Butler (finansminister på 1950-tallet).
Det var denne typen konservative som dominerte helt frem til 1975, da Margaret Thatcher ble valgt som partileder. På det tidspunktet var One Nation-konservatismen så diskreditert at partiet, og Storbritannia, var klare for noe nytt. One nation-fløyen eksisterte gjennom Thatcher-årene, men da som en indre opposisjon, som tidvis var ganske avskydd. Nå har man sett at pendelen har svingt tilbake. Nå er det Thatcherismen som er diskreditert.
Hva nå?
Hittil har denne ”nye” One Nation-konservatismen vært en valgmessig suksess, selv om den viktigste prøven gjenstår, nemlig å møte Gordon Browns New Labour i parlamentsvalget, som antagelig ikke vil avholdes før om ett eller to år.
Menge mener det var riktig av David Cameron å velge ”The Broken Society” som området der torypartiet skal konfrontere New Labour. Gordon Brown vil ikke kunne erkjenne at Storbritannia er dårligere stilt sosialt i dag enn det var i 1997. Kampen om markedsliberalisme og kapitalisme er over. Den ble vunnet av Margaret Thatcher, og avsluttet av Tony Blair. Den nye konfliktlinjen handler om hvordan man skal forholde seg til Storbritannias sosiale forfall.
Selv om One Nation-konservatismen har mye godt for seg er det viktig at toryene ikke lar den degenerere til ”konsensus- konservatismen” som gjorde Tory-regjeringen av 1970-74 til slik en fiasko. Hvis ikke kan David Cameron bli vår tids Ted Heath.
- Mats Hennum er student og aktiv i Unge Høyre
Nå har jo “workfare” i USA den bieffekten at mange ufaglærte jobber for luselønn i drittjobber og mange faller helt utenfor. Her er det jo en viktig forskjell mellom USA og Canada, Australia og New Zealand. I de sistnevnte landene mister man aldri sosialtrygden, men man må jobbe for den etter en viss tid om man er under en viss alder. I USA derimot mister man all støtte etter en viss tid, også “arbeid for trygd”. Både dette med at man ikke mister all støtte og alderskravene er det som forhindrer “amerikanske tilstander” i de andre anglolandene. Slik sett er det veldig store forskjeller på ulike typer av “workfare”.
Ja PeeWee, en hel del personer innad i Tory-partiet har rettet den samme kritikken mot den amerikanske varianten av “Workfare”, blandt annet David Willetts.
Jeg regner med at mesteparten av inspirasjonen er hentet fra Australia, da de britiske Konservative ofte har hentet inspirasjon fra John Howards Liberals.