Beppe Grillo har trukket italienere til teateret i en mannsalder. Fredag 25. april trakk han femti tusen mennesker til Piazza San Carlo i Torino, for sin V2-day. Tema for dagen var frihet fra det han kaller fascismo dell’informazione, eller rett og slett pressefrihet.
Han presenterte tre lovforslag som han ba folk om å signere. Samtidig ble liknende arrangement arrangert over hele Italia og i en del byer i utlandet av grupperinger 
som kaller seg ’Grillos venner’. Det hele er i hovedsak organisert via en nettside. Grillos egen blogg er Italias klart mest populære, og er også godt besøkt på verdensbasis.
som kaller seg ’Grillos venner’. Det hele er i hovedsak organisert via en nettside. Grillos egen blogg er Italias klart mest populære, og er også godt besøkt på verdensbasis. Beppe Grillo er underholdningsartist og han kan det å trekke folk. Det er andre gang han arrangerer sin V-day. Første gang var 8 september i fjor. Interessen for Grillo har selvsagt økt siden det nylig var valg i Italia. Man funderte i forkant av valgdagen på hvor stor abstensjonsraten, eller ’Grillostemmene’ ville bli siden han åpent oppfordret folk til ikke å stemme på noen av kandidatene, delvis fordi han mener ingen av dem er representative og delvis fordi han mener valgloven er ukonstitusjonell. Og dersom man teller abstensjonsraten og blanke stemmer, er det en ganske stor del av den italienske befolkning som er enig med Beppe. Som han selv sier: – Vi er Italias tredje største parti.
Populisme?
Er dette populisme? Er Beppe Grillo simpelthen en internett-basert selvdyrkende populist? Grillo er motstander av alt som har vært så nærme som et steinkast de nasjonale instistusjoner. Han minner litt om prinsesse Villikke, han sier på en måte bare nei til alt og alle, uten å lete etter lyspunkt, uten å unnta noen. Han har også sin egen agenda. Han sier at det var 120 000 på Piazza San Carlo i Torino på fredag. De lokale myndighetene sier det var 50 000. Selv tror jeg tallet ligger nærmere 50 000 enn det dobbelte. En del kom nok bare for underholdningens del, men mange var der også fordi de deler Beppes synespunkt. I Italia har komikere en helt spesiell posisjon, delvis på grunn av den sterke posisjon både TV og filmlerret nyter i italiensk kultur, og delvis fordi de er de eneste som ustraffet kan kristisere makten. Beppe Grillo er elsket av mange italienere, og han vet hvilken posisjon han har. Kan hende er dette en skamløs utnyttelse av den beundring han vet han nyter. Kan hende han gjør han dette for å tjene penger, for å dyrke sitt eget ego, for å vise nese til politikerne.
Det lukter litt vondt av en som i Mussolini-stil roper sitt politiske budskap til hordene fra en scene tung av populistisk propaganda. Men så er det bare det mannen har et poeng og to. Det er noe som er riv ruskende galt med det italienske mediepolitiske establishment – utover det at alt er eid av Berlusconi. Medienes egen reaksjon på Grillos stunt er forsåvidt nokså betegnende. Man diskuterer fenomenet Beppe Grillo slik jeg nettopp har gjort – hvor mange folk han klarte å samle denne, gang, hvem han fornærmet, om dette er populisme og antipolitikk som ikke fører noe steds hen. Men man diskuterer faktisk sjeldent hvorvidt forslagene hans har noe for seg, hvorvidt mennesker som er domfelt for korrupsjon og mafiavirksomhet faktisk bør sitte som folkevalgte i parlamentet. Man stiller ikke spørsmålet om landets statsminister på samme tid kan være eier av landets største private mediekonsern. For å sno seg unna diskuterer man heller fenomenet Beppe Grillo. Det er nettopp den kulturen den samme Grillo protesterte mot på fredag, og debatten om hvorvidt han er populist eller ikke tilslører på en måte det største problemet – at det er “something wrong in the state of Italy.”
Lovforslagene
Dagen dreide seg altså om pressefrihet – om å ta mediemakten ut av de politiske partienes hender. Tre lovforslag ble presentert. Det første lovforslaget er å kansellere pressestøtten (Italia gir som Norge statsstøtte til avisene), det andre er å oppløse ’journalistordenen’- en journalistforening startet av ingen ringere enn Mussolini i 1925. Det tredje forslaget er å kaste Gasparriloven på skraphaugen. Gasparriloven er den berømte loven laget under Berlusconis første regjering som i korte trekk er skrevet for å legalisere Berlusconis dominerende eierskap i italiensk medieverden ved å definere en total ’mediesum’ som alle medieinntrykk den moderne borger har mulighet til å ta inn over seg. I en slik kontekst eier Berlusconi selvfølgelig bare en liten brøkdel. Det er som Chris Hanretty skriver, som å definere Coca Colas markedsander etter hvor mye flytende veske som finner på planeten jorden.
I seks timer holdt Grillo folket i ånde. Helt hvor mange mennesker som utgjorde ’folket’ skjønte jeg ikke før jeg prøvde å bane meg vei ut av piazzaen. Ingen skal komme å fortelle meg at alle disse menneskene stod i seks timer i solstek bare fordi de ikke trengte å betale inngangspenger, slik kritiske stemmer har hevdet. Og på landsbasis samlet man 1,300 000 underskrifter – alle i støtte for de nevnte lovforslagene. Fra Al-Jazeera til asfalthodet – seks timer politisk diskurs
Hvordan holder man femti tusen mennesker i ånde med politisk diskurs i seks timer? Ved å engasjere dem og ved å få dem til å le – og det klarer han, Beppe. Det første han gjorde var å ønske velkommen til utenlandske TV-stasjoner som var kommet for å dekke begivenheten.– Dere tror vel ikke at dette kan være sant, sa han til dem. – Dere tror vel ikke det kan være riktig at slike tilstander som det jeg har beskrevet er virkelighet i et land som Italia? Takk for at dere er kommet, Al-Jazeera! Og så fortsatte han med å vitse på omtrent alle italienske politikeres bekostning. Ingen slipper unna, ikke en gang presidenten. Han skyter like mye til venstre som til høyre, men flest skudd tar nok like vel Berlusconi – eller ’asfalthodet’ som Grillo kaller ham – denne gang med litt fler hår enn sist gang han vant et valg. Og til tross for at ’kampsaken’ denne gang er retten til fri presse, tar han opp mange av sine yndlingstemaer, han serverte blant annet enn liste over de nylig valgte folkevalgte som har en dom over seg, samt hva de er dømt for og hvilket parti de tilhører. Pipekonserten var ganske konstant hele veien, men den nådde nye høyder i det navnet Umberto Bossi ble lest opp. Bossi leder Lega Nord, Berlusconis samarbeidsparti, og som ønsker å erklære Padania (et område i det nordøstre Italia) for uavhengig fra Italia. Til tross for at Lega Nord økte sin stemmeandel i Torino ganske kraftig sist valg, var det ikke særlig tvil om hva tilhørerne mente om Umberto Bossi og hans padanske drøm.
Nasjonal samling?
Det er en tydelig nasjonalistisk ånd over Grillos prosjekt. (Og igjen bringes tankene til Mussolini.) Grillos eksempler og klagesanger kommer like mye fra sør som fra nord, og på en merkelig måte tror jeg denne bevegelsen hans, eller de følelsene den utløser, tjener til å knytte nasjonen Italia sammen. Grillo er en mester i italienernes yndlingssport nest etter fotball, nemlig klaging. De sier at fotballen bringer Italia sammen, at landslaget er et av de få samlende nasjonalsymbolene. Vel, klaging over tingenes tilstand er et annet. Og akkurat det er ganske trist – et demokratisk land som knyttes sammen ved å klage over mangelen på demokrati i det samme landet.
Modererende stemmer
Om Grillo selv kan skyte nokså vilt om seg, så ble kjernen i budskapet tydeliggjort ved hjelp av andre, mer moderate stemmer. Folkemengden jublet da en av landets mest applauderte journalister (de finnes!) Marco Travaglio, som er fra Torino, entret scenen. Han var flink, Travaglio, han presiserte at det finnes mange flinke journalister i Italia, journalister som gjør sitt arbeid, men som ikke alltid slipper til når informasjonen de kommer med er for kritisk. Derfor, som han sa, er det systemet og ikke journalistene, man må til livs. Kampen for fri informasjon bør heller ikke forveksles med en kamp mot Berlusconi. Det handler om et helt system som er grunnleggende udemokratisk – i den grad fri presse er en integrert del av et velfungerende demokrati – fordi alt styres av de politiske partier eller den politiske kaste om du vil. En gruppe som stort sett ansees for å være korrupt. Så det er ikke Berlusconi-bashing man driver med, det er anklager som rammer et helt system.
Piazzapolitikk
Jeg vet ikke om jeg kan forestille meg, jeg, at en journalist blir tiljublet av femti tusen mennesker på en offentlig plass i Norge. Ville vi kunne fylle Stortorget i Oslo eller Tresse i Kristiansand med mennesker, i seks timer, for å høre en dommer snakke til oss over skype? I Italia er det absolutt mulig. Med Beppe Grillo gjør 
italienere det de alltid har gjort, de trekker til piazzaen. Alle italienske byer kretser rundt en eller flere piazzaer. I de store byene har hver bydel sin egen. De er markedplasser i helgene, og møteplasser ellers. Livet kretser rundt disse piazzaene som de kretser rundt bensinstasjoner i norske bygder. Men piazzaen har det bensinstasjonen ikke har – en betydning utover det å være en møteplass. Italiensk språk har bevart et trekk som jeg har påpekt før, og som jeg ikke kan la være å påpeke igjen – når man bruker piazzaen med politiske formål er man ikke lenger på piazzaen, men i den. Og 25. april var italienerne i sine piazzaer for å lage et politisk manifest.
italienere det de alltid har gjort, de trekker til piazzaen. Alle italienske byer kretser rundt en eller flere piazzaer. I de store byene har hver bydel sin egen. De er markedplasser i helgene, og møteplasser ellers. Livet kretser rundt disse piazzaene som de kretser rundt bensinstasjoner i norske bygder. Men piazzaen har det bensinstasjonen ikke har – en betydning utover det å være en møteplass. Italiensk språk har bevart et trekk som jeg har påpekt før, og som jeg ikke kan la være å påpeke igjen – når man bruker piazzaen med politiske formål er man ikke lenger på piazzaen, men i den. Og 25. april var italienerne i sine piazzaer for å lage et politisk manifest. Beppe Grillo selv kaller det antipolitikk, men er det sant? I motsetning til hestehandling i gangene på Stortinget finnes det, til tross for de mange ulike motiver folk måtte ha for å møte opp, et slags felles ønske blant dem som var på Piazza San Carlo på fredag om å bruke de midler man har for å endre republikkens tilstand. Hva er det, om ikke politikk?
Problemet er, og det er kjernen i problemet og fenomenet Beppe Grillo, at det er en grunn til at bensinstasjoner ikke har noen politisk funksjon, det er en grunn til at politisk hestehandling foregår på Stortinget, og ikke i gatene. Den grunnen kalles institusjoner. Institusjonene er fundamentet i et demokrati, og de kan bare forandres gjennom riktig bruk av dem. Beppe har rett i at italienske institusjoner ikke fungerer etter hensikten, han har rett i at de politiske partiene er korrupte enten man ser til høyre eller til venstre, men å hengi seg til populisme er nettopp det han sier – det er antipolitikk. Og det er ikke mer antipolitikk Italia har bruk for.
Like før kvelden var omme, entret en spesiell person scenen. Maria Moro, datteren til Aldo Moro, en av etterkrigstidens viktigste politiske personligheter. Han var mannen bak ’det historiske kompromiss’ ved hvilket høyre og venstresiden fant en slags maktbalanse. 
Aldo Moro ble drept av de Røde Brigader i 1978 etter over en måned i fangenskap. Hverkan han eller datteren er ukontroversielle figurer – ingen som har deltatt i det politiske liv er ukontroversiell i dette landet. Men Maria Moro stod på podiet, ganske liten og ganske alene. Hun snakket om nødvendigheten av å ha politikere som gjør nettopp det faren hennes av mange huskes for å ha gjort – tjene folket og ikke seg selv. Og uansett hva hun ellers måtte mene og om det er sant eller ikke, har hun rett i akkurat det. Men om det er det Beppe Grillo gjør, tror jeg ikke.
Aldo Moro ble drept av de Røde Brigader i 1978 etter over en måned i fangenskap. Hverkan han eller datteren er ukontroversielle figurer – ingen som har deltatt i det politiske liv er ukontroversiell i dette landet. Men Maria Moro stod på podiet, ganske liten og ganske alene. Hun snakket om nødvendigheten av å ha politikere som gjør nettopp det faren hennes av mange huskes for å ha gjort – tjene folket og ikke seg selv. Og uansett hva hun ellers måtte mene og om det er sant eller ikke, har hun rett i akkurat det. Men om det er det Beppe Grillo gjør, tror jeg ikke. En historisk betinget kontekst
Doris Lessing har sagt at litteratur ikke har verdi uten en kulturell og politisk kontekst. Ingen tekst snakker til oss fra et vakuum. Heller ikke V2-dagen kan forstås uten å se den i sin rette kontekst. For det er ikke en en hvilken som helst dag, eller en hvilken som helst italiensk by Beppe Grillo valgte for sin demonstrasjon. 25. april feirer italienerne frigjøringen fra det de kaller den nazifascistiske okkupasjon. Det er langt fra en samlende dag. I Italia er La Liberazione sterkt knyttet til minnet om partisanene, mange av dem kommunister, som etter fascismens fall kjempet både mot den hjemlige fascismen og mot tysk okkupasjon. Nettopp Torino regnes for å være en av de byene der partisanene stod sterkest, og det var definitivt en av de byene som led mest under sterke bombardement under hele krigen. Da Italia byttet side etter Mussolinis fall, ble italienere tvunget til å velge side – med eller mot det systemet de var vokst opp i og opplært til å beundre, kjempe og dø for. Mange følte seg nok også presset fra begge sider, uten å være fascist, men også uten vilje til å slåss side om side med kommunister. De som i ettertiden er blitt stående som helter er de sterkt kommunistisk-influerte partisangrupperingene.
Beppe Grillo ble sterkt kritisert av mange, spesielt venstresiden, for å ha valgt nettopp 25. april for sin manifestasjon. To hundre meter unna arrangerte PD (Partito Democratico – sentrumvenstre parti ledet av Walter Veltroni) Torinos offisielle 25. april-feiring. Der snakket man, som på museet, om hvordan partisanene vant friheten. Det er ikke fritt for at aviser og TV forsøkte å sette de to arrangementene opp mot hverandre. Beppe selv hevdet at det ikke handlet om hvilken piazza man valgte, det handlet om å velge å delta. Likevel valgte han selv ikke dag og by uten grunn. Hans valg var et budskap til venstresiden om at heller ikke de er uskyldige i å ha mishandlet den friheten man vant en kort stund i de siste krigsdagene. Hans valg var en protest mot the establishment, det også. Og etter menneskemengden å dømme var det tydelig hvem folket var mest enig med. Mot de femti tusen Beppe Grillo mobiliserte, virket den offisielle feiringen nesten folketom.
Sannhetskommisjon for Italia?
Tilbake til historien. De politiske skillelinjer fra krigstiden er fremdeles aktuelle. En rekke politiske personligheter på italiensk høyreside deltar ikke i feiringen av 25. april. Og dersom de deltar, risikerer de å dele skjebnen til den avtroppende ordføreren i Milan – da hun for et par år siden vedtok at jo, hun ville delta i det hun mente var en nasjonal festdag ble hun møtt av plystring og buing. I år erklærte Berlusconi stolt at nei, han skulle jobbe, jobbe, jobbe for å få Italia på fote igjen. Samme dag som mottok han på sitt kontor Ciarrapico, mannen som under valgkampen erklærte at han aldri har tatt avstand fra fascismen. Med eller uten overlegg, det var nok et unødvendig saltkar i såret for mange italienere, akkurat den gesten.
For det er et sår det er, denne evige diskursen mellom italiensk høyre og venstreside. Et stort og gapende historisk sår. Man tok aldri et ordentlig oppgjør hverken med kommunismen eller med fascismen. Tvert i mot fortsatte de samme politiske personligheter å ha betydning i italiensk politikk. Folket ble splittet i borgerkrig, og man har aldri forsonet de to sidene. Man fant en slags balanse i etterkrigstiden som ikke tjente noen annen hensikt enn å dekke over tingenes egentlige tilstand. Dette dekket gav grobunn for grupperinger som de Røde Brigader, som på sytti- og åttitallet terroriserte Italia. Og da systemet knakk sammen på nittitallet, kom det verk i såret igjen. Nye partier oppstod, men det var de samme mennesker som stod bak dem. Derfor kan Berlusconi bruke antikommunisme som tema i en valgkamp i et europeisk land i 2008, og derfor er det å anklage noen for å være fascist fremdeles gangbart som politisk argument. Mens vi i Norge beklager oss over mangelen på ideologi i det politiske ordskiftet, var det en kommentar jeg festet meg ved i den italienske valgkampen nå i vår. En politisk kommentator sa at italienerne har behov for ordentlig politikk – politikk med prosjekter og resultater. Den ideologiske diskursen har man fått nok av. Men om man ikke leger dette historiske såret, vil italienerne fortsette å anklage hverandre for å være fascister og kommunister, og man vil fortsette i det samme blindspor som man har fulgt til nå. Kanskje ville Italia være tjent med en sannhetskommisjon?
Italias frigjøringskamp
Dagen etter Beppeshowet besøkte jeg Torinos frigjøringsmuseum. Det minner veldig om norske motstandsmuseer – filmklipp i svart-hvitt, lyden av bomber som 
faller, skrekkhistorier om tortur, og beretninger om et amputert dagligliv under okkupasjon og bombardement. Et hovedtema er naturlig nok frigjøring fra totalitarianisme. Men det er noe som skurrer. På en side det faktum at Italia var en totalitær stat, og frigjøring fra totalitarianisme betydde frigjøring fra et system Italia selv hadde skapt. På den annen side hadde jeg hendelsene fra dagen før friskt i minne. I museet var det en rekke videointervjuer som dreide seg om demokrati og om den første stemmegivningen. Men ordene til disse eldre menneskene som forteller sin historie, får et meget spesielt ekko. For dette er fremdeles landet der hele landsdeler lever på kriminelle organisasjoners nåde. Dette er fremdeles landet mange unge ønsker å utvandre fra fordi de ikke lenger ser noe håp om en bedre fremtid, dette er fremdeles landet som er under internasjonale organisasjoners lupe for manglende ytringsfrihet. Og, som vi har sett, dette er fremdeles landet der folk følger den sterke leder til piazzaen for å vise sin misnøye og for å drive politikk utenom valgurnene fordi man ikke har noen tiltro til det politiske systemet. Beppe Grillo har rett – Italia er semifritt. Landet er låst i en historisk politisk diskurs som vi andre la bak oss da muren falt og før det. Og Beppe Grillo er det beste symbol på, og den beste eksponent for, det semifrie Italia.
faller, skrekkhistorier om tortur, og beretninger om et amputert dagligliv under okkupasjon og bombardement. Et hovedtema er naturlig nok frigjøring fra totalitarianisme. Men det er noe som skurrer. På en side det faktum at Italia var en totalitær stat, og frigjøring fra totalitarianisme betydde frigjøring fra et system Italia selv hadde skapt. På den annen side hadde jeg hendelsene fra dagen før friskt i minne. I museet var det en rekke videointervjuer som dreide seg om demokrati og om den første stemmegivningen. Men ordene til disse eldre menneskene som forteller sin historie, får et meget spesielt ekko. For dette er fremdeles landet der hele landsdeler lever på kriminelle organisasjoners nåde. Dette er fremdeles landet mange unge ønsker å utvandre fra fordi de ikke lenger ser noe håp om en bedre fremtid, dette er fremdeles landet som er under internasjonale organisasjoners lupe for manglende ytringsfrihet. Og, som vi har sett, dette er fremdeles landet der folk følger den sterke leder til piazzaen for å vise sin misnøye og for å drive politikk utenom valgurnene fordi man ikke har noen tiltro til det politiske systemet. Beppe Grillo har rett – Italia er semifritt. Landet er låst i en historisk politisk diskurs som vi andre la bak oss da muren falt og før det. Og Beppe Grillo er det beste symbol på, og den beste eksponent for, det semifrie Italia. 
Oriana Fallaci Square
by Baron Bodissey
With the ascendance of Lega Nord in the recent elections, good news emerges from Italy fairly frequently.
The latest is this story from La Repubblica, kindly translated into English by Gaia:
Oriana Fallaci Square in place of the mosque
Oriana Fallaci
VERONA — Goodbye mosque. In its place, Oriana Fallaci Square.
This decision was taken by the committee of Oppeano (Verona), where yesterday morning a building used by Muslims for prayer was bulldozed. In its place, the Municipality will create a public square named after the writer of The Rage and the Pride, which promoted a bitter campaign against Islam.
http://gatesofvienna.blogspot.com/2008/05/oriana-fallaci-square.html#readfurther
http://en.wikipedia.org/wiki/Oriana_Fallaci
http://www.amazon.co.uk/Force-Reason-Oriana-Fallaci/dp/0847827534
http://www.amazon.co.uk/Rage-Pride-Oriana-Fallaci/dp/084782599X/ref=pd_bxgy_b_text_b