Det er umulig å påvirke Israel uten å forstå historien om Israel.
Israel fyller 60 år om to uker. Med alle sine problemer og feil er likevel Israel et pluralistisk samfunn med en vital økonomi. Det er det eneste mer eller mindre fungerende demokrati i Midtøsten, som har laget et trygt hjem for kulturer Europa gjorde sitt beste for å utrydde i første halvdel av forrige århundre, til tross for at de er omringet av fiender som ofte har en ekstrem ideologi og et voldsomt hat mot Israel.
Israel er også en okkupasjonsmakt, som bygger bosetninger i strid med folkeretten, som underkaster palestinske arabere ydmykelser på sjekkpunkter og andre steder, og som ved sin opprettelse drev hundretusener på flukt.
Det at begge disse setningene er sanne samtidig, gjør at den israelske historien og samtiden kan gis veldig ulike lesninger, og fører til to helt forskjellige bilder på hva Israel er og på politikken de fører.
For et lite land som Norge, som tidvis har ambisjoner om å bidra positivt til konflikten i Midtøsten, er det av stor betydning å ha et svært bevisst forhold til de ulike historiene om Israel. For tyve år siden kjente nordmenn umiddelbart den israelske historien. Man kunne se saken også fra et palestinsk ståsted, men man kunne oversette mellom de to historiene, og vinne israelsk tillit. Dette var forutsetningen for Osloavtalen. Selvfølgelig var det mange andre faktorer i internasjonal politikk som muliggjorde en norsk rolle, og selvfølgelig var diplomatenes rolle skilt fra den bredere norske offentlighet og politikk. Men likevel: Det er vanskelig å se for seg at Norge kunne spilt en betydelig rolle hvis den norske offentlige debatt ikke kunne inkorporere israelsk virkelighet.
Dessverre synes det ikke å være tilfelle idag: I dag går den vanlige norske historien noe slikt som dette: Tyve år etter opprettelsen okkuperte Israel Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza. Siden har de bygget bosetninger der. Okkupasjonen er i strid med folkeretten, og behandlingen av palestinerne bryter på viktige punkter med menneskerettighetene. Israels politikk fører forutsigbart til radikalisering av palestinerne, og selv om vi ikke aksepterer det, kan vi ikke la oss overraske av at mange velger det eneste våpenet de har – selvmordsbomber mot sivile.
Problemet er ikke at dette er galt, eller at man sier det er galt. Problemet er alt man dermed ikke sier, eller ikke forstår. Og når vi ikke forstår israelsk politikk, blir det nesten umulig å påvirke den.
Vi har lett for å tenke at folkeretten beskytter små land som Norge og Israel, representerer den gode moral, og at etterlevelse av den fører til fred og fordragelighet. Den israelske historien har en ganske annen logikk. Det er en logikk der det internasjonale samfunn og dets folkerett aldri har vært noen garantist eller forsvarer av jødisk sikkerhet. Der ikke bare Hitler utryddet den jødiske sivilisasjon i Europa, men der østeuropeiske kristne enten deltok aktivt eller sto taust å så på, som en naturlig forlengelse av pogromene i det halve århundret før krigen. Der de allierte så på jødespørsmålet som et sidespor under krigen, og unnlot å bombe Auschwitz selv da man hadde fått sikker informasjon om hva som foregikk der. Eller der norske regjeringspartier går inn for handelsboikott av Israel, samtidig som de strekker seg langt for ikke å ”provosere” Russland, et land som har ført en blodig krig i Tsjetsjenia uten den minste respekt for elementære rettigheter, som beveger seg mot et illiberalt autokrati, og som for ofte trakasserer naboer fra Østersjøen til Kaspihavet.
I Norge har vi lett for å tenke at antisemittisme er utryddet, og argumenter om at påstander om antisemittisme brukes kynisk av en Israel-lobby som vil hindre kritikk av Israel, finner gjenklang i en hvit, sekulær protestantisk norsk middelklassebefolkning som ser seg som mer post-racial enn Barack Obama. Men førti minutters kjøretur fra Tel Aviv sitter en gruppe ved makten som har som erklært mål å utslette den jødiske staten, på antisemittisk grunnlag. Den politiske antisemittismen står kanskje svakt i Europa i dag – men det er større jødiske befolkninger i Europa bare i Paris og London. I Polen ble jøder massakrert da de vendte tilbake fra Holocaust. Selv i Norge hadde naboer tatt over leiligheter og eiendeler etter deporterte jøder. For lite ble gjort for å hindre deportasjonene. Mange nordmenn tenker at antisemittismen i Norge er utdødd. Men det er ikke akkurat som vi settes på prøve: Vi har omtrent 1000 jøder i landet. 0.02 prosent. Og få av dem går med så mye som en liten kippa. Du må være lommekjent på St. Hanshaugen for i det hele tatt å vite hvordan du skal bedrive antisemittisme.
I Norge har vi lett for å tenke at en presset sikkerhetssituasjon ikke legitimerer brudd på liberale rettsstatsgarantier. Og det er få ting Minerva synes er viktigere enn nettopp det. Men hvis spørsmålet er om det er mulig å forstå at et land som er i kontinuerlig konflikt av og til reagerer annerledes, er svaret dessverre ja. Det kan være verdt å minne om hvordan folk og politikk preges av dramatiske hendelser. ”Aldri mer 9. april” var slagordet for en politikk som satte sikkerhet i høysetet, og aksepterte overvåkningsprogrammer vi siden har fordømt. I rettsoppgjøret etter krigen laget vi lover med tilbakevirkende kraft. Jemini, vi kastrerte tatere for en generasjon siden, fordi de var annerledes enn oss, og barna ikke gikk på skole! Kanskje er vi mer opplyste og tolerante nå. Kanskje kommer vi ikke til å innføre drakoniske regler for muslimer med niqab eller burka, og kanskje kommer vi ikke til å ta barna fra sigøynerne denne gangen, selv etter oppgjøret i Karoli-familien. Men så har vi heller ikke hatt veldig mange selvmordsbombere i Oslos gater.
Det finnes andre historier om Palestina. Det finnes en arabisk historie om europeiske makter som kjøpte seg fri fra århundrer med forfølgelse og gasskamrenes millioner med å skyve jødene ut av Europa, og over til dem. Om fordrivelse, undertrykking og tortur, amerikanske veto og evig krig. Selvfølgelig finnes en slik historie. Selvfølgelig er den også legitim. Også den fortjener å huskes på 60-årsdagen for Israels opprettelse. Men i den norske politiske diskurs later det til at det er den israelske historien som nå er i ferd med å forsvinne. Det har alvorlige konsekvenser for norsk politikk, og for vår mulighet til å spille noen konstruktiv rolle i regionen.
Det går an å være for en tostatsløsning selv om man kjenner den israelske historien. Det går an å være sterk motstander av bosetningene på Vestbredden og separasjonsbarrieren på palestinsk grunn. Det går an å ha en dialog med Hamas, og det går an å kritisere fengselet på Gaza.
Det som ikke går an, er å påvirke Israel på noen av disse punktene uten å forstå den israelske historien. Hvis den norske regjering ønsker å spille en positiv rolle i Midtøsten, kan de gjøre vesentlig mer for å gjøre det norske debattklimaet rikere. Og journalister kan kanskje ha flere spørsmål på blokken enn i hvor sterke ordelag Norge har kritisert Israel for dette eller hint. 60-årsjubileet er en god anledning for norske myndigheter til å starte en slik debatt.
Med ønske om avtalefestet fred før fylte 62 år – gratulerer med dagen, Israel.
“Israel er også en okkupasjonsmakt, som bygger bosetninger i strid med folkeretten, som underkaster palestinske arabere ydmykelser på sjekkpunkter og andre steder, og som ved sin opprettelse drev hundretusener på flukt.”
- Hva med å ta med de hundretusenere av jøder som på samme tid er drevet på flukt fra de despotiske muslimske landene da? Det er omtrent like mange
Er du imot separasjonsbarrieren fordi den delvis står på palestinsk grunn, eller er du motstanderen av den som sådan? og hvorfor?
Er ikke barrieren et eksempel på noe som har fungert fantastisk bra, til tross for alle forsikringer norske journalister har servert oss om det motsatte?
Muren har sikkert fungert bra for apartheidstaten som bygger den. Den er bygget på okkupert palestinsk land og er et overgrep mot det palestinske folk og folkeretten. Muren isolerer palestinske samfunn og ødelegger levegrunnlaget til tusenvis av palestinere. Både menneskerettsdomstolen i Haag og FN har erklært byggingen av muren for å være ulovlig og krev at muren blir revet.
Den muren er faktisk litt morsom. Et samlet norsk journalistkorps og en samlet norsk venstreside hånlo og sa at dette aldri kom til å fungere. Det var UTOPISK å tro at en mur kunne stoppe en selvmordsbomber.
Men så gjorde den det…
Den har faktisk stoppet hauger av dem.
Hører vi en beklagelse fra journalistene eller venstresiden? Hører vi en liten innrømmelse av feilvurdering?
Overhodet ikke. Vi hører en konstant fordømmelse av “nazi-muren”, “apartheid-muren” og alle andre stigmatiserende uttrykk en venstreradikal rabulist klarer å komme opp med.
Personlig vil jeg påstå at antisemittismen lever i beste velgående i dette landet når man med glede vil se jødiske skolebarn bli sprengt til helvete, på prinsippielt grunnlag.
Mustapha: Muren har fungert rimelig bra i forhold til målsettingen om å hindre selvmordsbombere. Innvendingen min her i første rekke siktet i første rekke til hvor den er lagt, altså tidvis langt inne på Vestbredden. Men – og til Nero: Muren er ikke “morsom”. Når man etter å ha okkupert et landområde i over fem og tredve år setter opp en mur som hindrer folk i å komme til jobb og som gjør det vanskelig for familier å besøke hverandre, og som fungerer som en permanent påminnelse om ydmykelse, er “morsom” ikke riktig ord. Det betyr ikke at den ikke kan tjene et formål – men “morsom” er den definitivt ikke. I den grad barrieren bidrar til ytterligere radikalisering på palestinsk side, kan også målet om økt sikkerhet på sikt undergraves.
Tore: Det er selvfølgelig riktig at Domstolen har erklært separasjonsbarrieren folkerettsstridig. Imidlertid var mitt poeng at det argumentet ofte har liten tyngde i Israel isolert sett, fordi den europeiske forståelsen av folkeretten ofte blir sett som en svært svak garanti for israelsk sikkerhet. I norsk debatt er ”folkerettsstridig” et automatisk argument som gir moralsk tyngde. Slik er det ikke overalt, og folkeretten er heller ikke automatisk det samme som ”det moralske” eller ”det rette”. Hvis Europa skal kunne håpe å påvirke Israel på slike punkter, må man forholde seg både til israelske forståelsen av de moralske dimensjonene av spørsmålet og til landets sikkerhetssituasjon.