Høringsrunden for Stjernøutvalgets innstilling om den fremtidige organisering av høyere utdannelse i Norge er over. De uttalelsene som hittil har kommet inn, har vært overveiende negative til utvalgets forslag, og utvalgsformann Steinar Stjernø har uttalt at han selv anser utvalgets forslag som grunnstøtt.
Stjernøutvalget er den tredje store utredning av norsk høyere utdannelse gjennom tyve år – efter Hernesutvalget (1988) og Mjøsutvalget (2001). Alle tre utredninger har måttet ta stilling til hvordan forholdet skulle være mellom universiteter og høyskoler. De foreslo hver sin modell. Hernesutvalget ønsket å opprettholde et skarpt skille mellom universiteter og høyskoler på lavere nivå. Bare universiteter skulle ha anledning til å drive forskerutdannelse og kreere doktorer. Samtidig skulle høyskolene slås sammen til større enheter og bygges inn i en kompetansemessig utveksling på tvers av institusjonsgrensene.
Da Mjøsutvalget ble nedsatt, var skillet mellom universitet og høyskole allerede undergravet, og Mjøsutvalget så ingen prinsipiell forskjell på en høyskole og et universitet. Alle skulle kunne tilby samme type utdannelse på alle nivåer, og det ble åpnet for en fri konkurranse der alle høyskoler efterhvert skulle kunne oppnå status som universiteter, dersom de kunne dokumentere vitenskapelig kvalitet.
Sammenslåelser
Stjernøutvalget har ingen tro på at fri konkurranse løser problemet, og går i stedet inn for at alle høyskoler skal innlemmes i ett av ni store regionale universiteter.
Konklusjonen i Stjernøutvalget er at høyskolenes marsj mot å bli universiteter ikke lar seg stoppe. Hernesutvalget prøvde, men mislyktes. For ikke å få ”et universitet på hvert nes”, foreslår derfor Stjernøutvalget å slå sammen alle lærestedene, gjennom en prosess med ”mild tvang”. Resultatet vil bli at høyskolene vil opphøre å eksistere. De vil nå bare bli filialer av store universitetsorganisasjoner, med mange tusen studenter hver.
Den som i Stjernøutvalgets innstilling venter å finne en forklaring på hva denne bevegelsen fra høyskole til universitet – ofte omtalt som ”academic drift” -bunner i, vil bli skuffet. Utvalget legger frem en innstilling med vidtrekkende konklusjoner på grunnlag av en forestilling om at vi her står overfor krefter som ikke lar seg stoppe. Det kan synes lite tilfredsstillende at disse kreftene ikke blir nærmere analysert og forklart. Er det en ny naturlov som er oppdaget, som har sin forklaring i seg selv, som tyngdekraften eller magnetismen?
Stjernøutvalget baserer ikke sin argumentasjon på innsikt i de dypereliggende samfunnsmessige krefter som virker i denne retningen, men på en pragmatisk tilpasning til at ”slik er det” og ”slik blir det”. Utvalgets kompetansefortrinn er at det kjenner fremtiden. Utvalgets medlemmer vet hvilken vei utviklingen vil gå.
Utvalget observerer at i andre land – Danmark som et nærliggende eksempel – er prosessen med fusjoner til større universitetsenheter i full gang. I Finland er alle høyskoler for lengst gitt navn av universitet. Men det skorter på dypere analyser av hva som har drevet dette fremover.
Utvalgets mandat var rett nok å foreslå organisatoriske endringer og ikke utføre et forskningsprosjekt. Men likevel er det tankevekkende at et så uklart begrep som ”academic drift” er noe vi skal slå oss til ro med.
Det nærmeste utvalget kommer en forklaring finner det i de politiske myndigheters atferd: ”Skiftende Storting og regjeringer har steg for steg fattet vedtak som reduserer de historiske forskjellene mellom universitetene og høyskolene”. Dette har vært et ”langsiktig og stabilt trekk” i Stortingets og regjeringens politikk på feltet. Samtidig har det vært opprettholdt et skille mellom høyskole og universitet på det retoriske plan, som etter utvalgets mening har forsterket høyskolenes ønske om å bli universiteter.
Overfladisk
Utvalgets forklaring bygger på observert atferd: Det er slik våre politikere av ulike partifarver oppfører seg. Utvalget ser hvor det bærer hen og foreslår noen korreksjoner, slik at den samme atferden ikke skal få altfor uheldige konsekvenser. Det er uunngåelig at skillet mellom universiteter og høyskoler blir utvisket, men vi kan komme utviklingen i forkjøpet ved å tilby politikerne en løsning i overensstemmelse med det de sikkert kommer til å gjøre i alle fall. Utvalget har sett i krystallkulen hva politikerne vil finne på i fremtiden.
Det er kanskje ikke til å undres over at denne argumentasjonen har hatt begrenset gjennomslagskraft. Det synes også som Stjernøutvalget har oversett et annet stabilt trekk ved norske politikeres atferd: De støtter gjerne distriktene i deres kamp mot sentralisering. Stjernø har selv presentert som en av fordelene ved sin modell at små høyskoler som ikke har ”livets rett” kan bli lagt ned, – og at dette er noe av hovedsaken i prosessen, nemlig å sørge for at de enkelte studiesteders fremtid skal bestemmes av universitetene og dermed tas ut av politikernes hender. Ikke rart at Nesna og Rena stritter imot og mobiliserer sine støttespillere mens de fortsatt kan.
Det synes også som utvalget har oversett et stabilt trekk i universitetenes atferd: disse har historisk vist liten vilje til å inkorporere utdannelser med et annet og mindre akademisk opphav. Det kan se ut som de nyslåtte universitetene her slår følge med de gamle. Når en høyskole endelig er opphøyet til universitet, hvilken grunn skulle den da ha til å invitere andre høyskoler inn?
Det er synd at Stjernøutvalget har nøyd seg med å bevege seg på overflaten. Det er efter mening gode grunner til å gjennomføre flere av de reformer utvalget foreslår, men disse er andre grunner enn dem utvalget selv bygger sine forslag på.
Forfenglighet og status
”Academic drift” – når det blir stående uforklart som Stjernøutvalget gjør – har menneskelig forfengelighet, statusjag og – muligens – makelighet som sine underliggende drivkrefter. Lærere ved høyskoler vil ikke stå tilbake for sine egne lærere ved universitetet og vil ikke ha dårligere arbeidsvilkår enn dem – det vil si mer tid til forskning og lavere undervisningsbyrde, som er universitetets historiske kjennemerke. Høyskolelærerne vil drive teoretisk og ikke praktisk rettet undervisning, – slik deres egne lærere ved universitetet gjorde. Og lokale folkevalgte og lokalt næringsliv ønsker å sole seg i glansen av et ”universitet”. Selv om innholdet skulle være det samme som i en høyskole, er det dog det utvendige navnet som i lengden er det viktigste.
I en tid hvor vi uten videre godtar ”the economic man” og hans ønske om å bli rik som den viktigste – og mest positive – drivkraft i historien, kan teorien om den forfengelige ”academic man” som driver utdannelsessystemet fremover selvsagt synes å være like god. Og den har sikkert noe – og kanskje mye – sant i seg. Om dette er en naturkraft som ikke kan stoppes, kan kanskje være mer tvilsomt. Og om denne kraften er noe vi må forholde oss til som et nøytralt faktum – noe som hverken er godt eller ondt – på linje med ”markedskreftene”, kan være enda mer tvilsomt.
Men hvis vi snur spørsmålet rundt og i stedet spør oss hva slags høyere utdannelse som vi tror vil trenges i fremtiden, ville vi da se oss tjent med å opprettholde skillet mellom universitet og høyskole?
For en generasjon eller to siden var det opplagt at det skulle være et slikt skille. Ingeniører, lærere og sykepleiere skulle utdannes ved egne skoler. For førti år siden var de ikke en gang høyskoler. Sivilingeniører, lektorer og leger skulle derimot utdannes ved universiteter eller likestilte ”vitenskapelige høyskoler”.
Utdanningsrevolusjonen
Hvorfor var dette skillet der? En meget kort forklaring ville være denne: Universitetsutdannelse var for en fåtallig elite. Denne eliten var betrodd oppgaver av stor samfunnsmessig betydning. For å være denne tilliten verdig krevdes kvalifikasjoner som man fikk gjennom lang skolegang og senere studier ved universitetet. Lenge var disse kvalifikasjonene ikke så mye sakkunnskap som dannelse, dømmekraft og ansvarsbevissthet. Senere kom det til krav om solid og grundig innsikt i de saksområder som elitens medlemmer skulle beherske som samfunnets eksperter: som leger, som jurister, som (sivil)ingeniører. Ved utgangen av 1800-tallet var det klart at ekspertisen måtte være vitenskapsbasert. Professorene som underviste denne eliten måtte selv være forskere for å kunne beherske et fagfelt i stadig utvikling, og for å sikre at en kritiske vitenskapelige metode lå til grunn for all undervisning og ble overført til studenter og ferdige kandidater. Vitenskapelig innsikt og vitenskapelig holdning hos ekspertene ble grunnleggende forutsetninger for at samfunnet kunne ha tiltro til dem. Ekspertene måtte være i stand til å ta inn ny kunnskap efterhvert som vitenskapen gjorde nyvinninger, også efter avsluttet eksamen. Og ekspertene måtte møte sine oppgaver i samfunnet med en vitenskapelig holdning: åpen, kritisk, fordomsfri og med en sterk ansvarsfølelse.
Til underordnede funksjoner i samfunnet – som skolelærere, sykepleiere, teknikere – mente man at det kunne holde med kortere utdannelse. Siden universitetsutdannelse var dyr og for de få, ville det bli utdannet altfor få til å fylle slike stillinger hvis alle skulle ha universitetsgrader. Og det ville stenge altfor mange ute fra muligheten til å søke utdannelse og på den måten forbedre sin stilling i samfunnet. En lærer eller en sykesøster eller en tekniker skulle i hovedsak utføre rutineoppgaver – og oppgaver som overordnede hadde bestemt for dem og som de selv ikke hadde noen forpliktelse til å ta selvstendig stilling til.
Slik var tankegangen – realitetene var nok ofte annerledes.
Fra 1960-tallet endret dette bildet seg fullstendig. Universitetene tilbød ikke lenger bare utdannelse for en fåtallig elite. Studenter i tusentall søkte til universitetene i Norge som i andre land, drevet av mange ulike motiver. Om det var tilbud eller efterspørsel som var de avgjørende krefter, var resultatet av dette i alle fall både et helt nytt arbeidsmarked og et helt nytt arbeidsliv. Samfunnet som helhet ble ”akademisert” – den kunnskap som universitetene forvaltet ble allemannseie. Og den ble en selvfølgelig del av hverdagens arbeidssituasjon, ikke bare for de få, men for svært mange. I dagens sykehus har ikke sykepleierne lenger rutinejobber, men må hele tiden ta selvstendig stilling til uforutsigbare situasjoner, og må være i stand til å holde sine faglige kvalifikasjoner ved like. Skillet mellom en ingeniør og en sivilingeniør er knapt merkbart, i hvert fall ikke i ”high-tech”-bedrifter hvor det gjelder å holde seg på høyden med alt det nye som kommer, og hvor det nytter lite å hvile på gammel kunnskap. Og slik kan vi gå gjennom sektor for sektor.
Det er denne fundamentale endringen som ligger i begrepet ”kunnskapssamfunnet”. I dagens arbeidsliv vil det for svært mange oppgaver kreves kvalifikasjoner – og en holdning – som i tidligere tider bare et fåtall var forventet å sitte inne med efter å ha gjennomgått langvarige universitetsstudier.
Sosiologene trekker ofte frem at ulike profesjoner gjerne ønsker seg ”akademisering” av utdannelsen for å oppnå høyere status og lønn. Sykepleierne er ofte nevnt som eksempel. Men da må det tilføyes at dette er en strategi som går ut på å vise seg den nye statusen verdig – gjennom å kunne påta seg oppgaver som krever slike høyere kvalifikasjoner. Det har vært økende efterspørsel efter utdannelse på høyskolenivå som har i seg elementer av teoretisk refleksjon som forberedelse til en yrkesutøvelse som ikke baserer seg på rutiniserte oppgaver eller ordre fra sjefen, men som krever selvstendig stillingtagen. I vår tid betyr dette å innta en vitenskapelig holdning til sitt fag og sitt yrke. Dette har vært en viktig drivkraft for ”academic drift”.
Akademisk nivå?
Ut fra et slikt perspektiv vil ikke utfordringen være å forsvare universitetene mot å bli pådyttet ansvaret for en rekke høyskoler, men den motsatte: Hvordan sikre at høyskolene skal kunne bli i stand til å holde et tilstrekkelig akademisk nivå til å tilby utdannelser tilstrekkelig preget av vitenskapelig holdning.
Kan vi være tilfreds med at lærere til dagens grunnskole utdannes ved høyskoler som ikke gir dem en tilstrekkelig innsikt til selvstendig å vurdere den ustoppelige strøm av nye metoder, i forhold til utfordringene med å møte elevene i skolehverdagen? ”Gjennom folkeskolelærernes isolasjon fra den under stadig internasjonal påvirkning stående akademiske stand følger folkets isolasjon fra de store ledende kulturstrømme”, skrev Vilhelm Bjerknes, den gang Norges ubestridt ledende naturvitenskapsmann, i 1928. Bjerknes ivret for at skolelærerne skulle tilbys i det minste videreutdannelse ved universitetet.
I dagens samfunn er det knapt noe kunnskapsfelt som kan stå igjen som ”øyer” uten kontakt med vitenskapen som kunnskapsbase i stadig forandring, som arbeidsform og som holdning – når vi unntar en helt annen form for kunnskap som er den man tilegner seg med hendene i et håndverk.
Utfordringen i å holde ved like et stort antall høyskoler på et nivå som kan gi god nok utdannelse for Norge i kunnskapssamfunnet og som kan være et godt tilbud til alle som søker høyere utdannelse, er en stor utfordring. Jeg synes det er en god idé som Stjernøutvalget foreslår, å gi universitetene ansvar for dette. Og det er et ansvar som jeg synes universitetene burde ta på seg. De burde ligge godt an til å klare det.
Det er ikke min mening at utdannelsen skal bli lik for alle. Universitetene kan godt utdanne både grunnskolelærere og forskere. Universitetet gjør det faktisk allerede. Jeg tror at fusjoner som dem Stjernøutvalget foreslår, vil gjøre det tydeligere at universitetene for lengst er blitt ”multiuniversiteter” som har tatt på seg vidt forskjellige oppgaver. Fusjonene vil kunne tvinge frem en tydeliggjøring av forskjellene innad i universitetene og åpne for en mer realistisk håndtering av forskjelligheten. Dette kan være både positivt og nødvendig. Som en følge av ”kvalitetsreformen” har universitetene forsøkt å utvikle yrkesrettede tilbud som ved nærmere eftersyn fremstår mest som skuebrød eller i beste fall som halvhjertede satsinger. Det vil kunne bety et fremskritt om universitetene nå må være seg bevisst at de faktisk også skal tilby for eksempel lærerutdannelse gjennom en egen høyskole – en utdannelse som nødvendigvis må ha en yrkesinnretting som det i dagens universitet er vanskelig å få til.
Jeg tror det vil være et fremskritt for høyskolelærere å få ansettelse ved et universitet. Det kan åpne for større fleksibilitet og flere karrieremuligheter enn ved en høyskole. Ikke alle vil kunne ha like stor anledning til forskning hele tiden. Men det er noe annet å ta på seg for eksempel en fem-års stilling med mye undervisning, når dette er første steg på en karriere mot et professorat ved et universitet, enn å gå inn i en lektorstilling ved en liten høyskole hvor den eneste veien til forbedring ligger i å prioritere undervisning så lavt som mulig for å kunne få tid til å skrive avhandling eller vitenskapelige artikler og så søke seg derifra.
Universitetet i Oslo
Jeg er uenig med Stjernøutvalget når det holder Universitetet i Oslo utenfor fusjonsforslagene. Hvis det er et universitet som kunne være i stand til å ta ansvar for større utdanningsoppgaver, måtte det være nettopp hovedstadens universitet med sin bredde og sine faglige kvalifikasjoner. Og det er et universitet som i høy grad vil trenge nye organisatoriske modeller. Dagens fakultetsmodell har vist seg uegnet til å håndtere de forskjelligartede oppgavene Universitetet i Oslo har i dag, og som det i dag er for lett å gjemme unna. Det ville være klargjørende om Universitetet i Oslo også måtte drive en høyskole eller to. Det er ikke noe nytt. Universitetet i Oslo driver allerede utdannelse på alle nivåer, og det har ansvar for svære museer og mye annen forskjelligartet virksomhet. Institusjonen synes å leve i den illusjon at dette mangfoldet i oppgaver ikke krever mangfold i organisasjon. Dette er en illusjon Universitetet i Oslo bør rives ut av.
I stedet synes det som Universitetet i Oslo har valgt en strategi for å profilere seg som ”forskningsuniversitet”. Det kan se ut som dette går ut på å redusere universitets betydning som utdanningsinstitusjon. Det fortoner seg som en risikabel strategi. Universitetene har gjennom alle faser av historien vært viktige utdanningsinstitusjoner. Det har gitt dem deres status og deres inntekter, men også deres utvilsomme dynamikk og overlevelsesevne.
Finansiering
Innenfor et system som det vi nå har i Norge, hvor universitetene finansieres ut fra hvor mange studenter de uteksaminerer, synes det mer enn risikabelt å redusere undervisningsinnsatsen. Hvor skal pengene ellers komme fra til å holde virksomheten oppe og til å utvide den?
Rett nok foreslår Stjernøutvalget å gjøre universitetenes økonomi mindre avhengig av ”kandidatproduksjon”, og dette er det nok mange som vil være enige i. Man gikk for langt i å gjøre universitetene avhengig av resultatfinansiering. Det var tross alt et for stort ansvar å legge på 19-åringer at de ikke bare selv skulle velge seg et studium for en uforutsigbar fremtid, men at de også gjennom sine valg skulle ta ansvar for hvilke forskningsfelter som skulle opprettholdes og hvilke som skulle legges ned ved de norske universitetene.
Stjernøutvalget foreslår i stedet å gjøre større deler av universitetets økonomi avhengig av ”strategiske forskningsmidler” – tildelt efter kontrakt mellom departement og universitet. Igjen har utvalget sett i krystallkulen. Dette er ”noe som kommer”. Men hvis vi skal gjøre som utvalget ellers har gjort og observere politikernes forventede atferd, må det være tillatt å advare. Her flyttes tildeling av forskningsmidler vekk fra vurderinger av kvalitet til vurdering av (politisk) nytte og relevans. Hva vet vi om politikeres forventede atferd i slike tilfeller? Vi kan trygt si at det vi vet, ikke gir grunnlag for å spå at dette blir midler som vil gi grunnlag for konsentrasjon om faglig sterke forskningsmiljøer. Det er langt større grunn til å forvente at midlene deles ut til distrikter hvor det både er høyrøstede talsmenn med gode forbindelser og utsatte sistemandater.
Ikke alt bør være til salgs
Stjernøutvalget fremmer forslag om at universitetene skal ha ansatte og ikke valgte rektorer. Dette er en ”omkamp” om et spørsmål som Stortinget nylig tok stilling til. Det er kanskje mest et symbolsk spørsmål – men ikke noe uviktig symbol. Universitetenes tradisjonelle selvstyre (som aldri har gått særlig langt) og deres valg av ledere i egen rekke er uttrykk for at universitetene er bærere av en særlig forpliktelse, nemlig den at det til grunn for hele institusjonens virke skal ligge en vitenskapelig holdning. Universitetet er et fellesskap av lærere og studenter som er forpliktet av vitenskapens idealer. Jeg tror ikke dette er mindre viktig i dag enn før. Å hente inn eksterne ledere er noe man gjerne tyr til for å øke salgsinntektene for en bedrift. Fortsatt valgt leder kan være et viktig signal om at det er noe som ikke er til salgs og som ikke bør være det.
- John Peter Collett er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og prosjektleder ved Forum for universitetshistorie.
