Aftenpostens Knut Olav Åmås har kommet i skade for å forsterke et par utsagn jeg kom med på seminaret til Antirasitisk senter i går. Han skriver at jeg ikke vil kjøpe bruktbil fra en rom, eller gir penger til rumenske tiggere fordi jeg VET at det ikke er lurt eller at de tilhører et kriminelt miljø. Mitt poeng var ikke at jeg vet dette, men at sannsynligheten er stor. Det er vanskelig for meg å identifisere unntakene fra en i disse tilfellene etter min mening velbegrunnet stereotypi. Derfor vil jeg som regel handle i samsvar med en slik sannsynlighetsoppfatning, selv om akkurat det individet jeg møter kan være unntaket. Dersom vi kaller dette rasisme, gjøres svært mange til rasister.
Hva skal du med bruktbil når du ikke har lappen?
Snoens syn på “begrunnede fordommer” er forståelig, men ikke uproblematisk. Det kan for så vidt være subjektivt rasjonelt å erstatte individuelle vurderinger med (statistisk betingede) sannsynligheter innenfor etnisk definerte grupper; men som Snoen også sier, kan individet man møter, være unntaket.
Er dette rasisme? Ikke i den klassiske forstand. Det er rasebaserte for- og etterdommer. Problemet er imidlertid at dersom en slik handlingregel almengjøres, er man avhengig av at alle har en rimelig oppfatning av hva som er “korrekte” fordommer. “Sigøynere har tvilsom forretningsmoral.” True enough – det har vært noen tilfeller av snusk i det norske romfolket. “Jøder er grådige, derfor lønner det seg ikke å handle med dem,” kunne en tysker si i 1930. Forsiktig rasjonalitet eller illiberal rasisme? “Negere er voldelig, og bør ha egne plasser på bussen,” var en vanlig tankemåte i Jim Crow’s “separate but equal” Sørstater frem til 1965. You get the general drift.
For alle de individer som urettferdig rammes av at de blir klassifisert som en del av en statistisk lite attraktiv gruppe, er resultatet at livets dører lukker seg. Frustrasjon, polarisering, fremmedgjøring er naturlige konsekvenser. Av og til blir også fordommer en selvoppfyllende profeti. Og dette er når fordommene er korrekte. Og vi bør kanskje ikke alltid være så skråsikre på våre egne dommer og fordommer.
Rasebaserte fordommer kan være statistisk riktige og det kan være subjektivt fornuftig å følge dem. Grensen til det xenofobe og barbariske er imidlertid tynn. En konsekvent insistering på at alle mennesker har den samme rett til å gis en sjanse, også når både fordommer, hudfarge og statistikk er i mot dem, kan gi noen ubehagelig opplevelser, og man risikerer en og annen bruktbil med ødelagt forgasser – men kanskje er det også en viktig bestanddel i et liberalt og humant samfunn?
For all del – mennesker må lage seg heuristikker for å kunne interagere. Tillit til individer samples fra tilliten vi har til grupper og fellesskap, foreldre, bekjente, venner, etnistitet og religion. Det er naturlig, forståelig, og trenger slett ikke ha rasistiske overtoner. Men kunne man kanskje be Snoen om at en så intelligent og normalt prinsipiell liberaler som han selv kunne supplere sine utsagn i Aftenposten med flere vurderingskriterier for fordommer enn hvordan de kan være nyttige elementer i en subjektiv risikoanalyse?