Istedenfor Høyre/AP burde Kristin Clemet ha tenkt høyt om det politiske innholdet i en Høyre/FrP-regjering.
Kristin Clemet tok i Aftenposten 19. mai til ordet for en storkoalisjon mellom Høyre og Arbeiderpartiet for å melde Norge inn i EU. Hun mener denne saken er viktigere enn alt annet. Tiden er inne for time out i norsk politikk.
Clemet mener hun bedriver nytenkning, men hennes kommentar gir grunnlag for å stille seg spørsmålet om dette heller er resignasjon, og viser den alvorlige politiske krisen Høyre i dag befinner seg i. Man kan lese Clemets kommentar som et hjertesukk over at ingenting synes å trekke i samme retning på ikke-sosialistisk side. Clemet gir statsminister Stoltenberg rett i det han har hevdet i hele vår, nemlig at det er rot på borgerlig side, og at høyresiden ikke kan peke på noe klart alternativ til den rødgrønne regjeringen.
Det naturlige for Høyre ville være å gripe tak i mulighetene som byr seg sammen med FrP. På aprilmålingen til Opinion mangler Høyre og Frp kun et par prosentpoeng på rent flertall. Det skal imidlertid godt gjøres at det blir et rent flertall etter valget i 2009, men det er en mulighet. Regjeringsslitasje og hvordan de rødgrønne partiene klarer å mobilisere før valget vil være viktig.
Problemet synes å være at Høyre er redd for å tenke denne tanken fullt ut. I stedet har Per-Kristian Foss og Erna Solberg lenge snakket om at Høyre skal arbeide for et bredest mulig regjeringssamarbeid, og at de ikke vil ta noen endelig stilling til mulige regjeringskoalisjoner på borgerlig side før etter folkets dom, etter valget. Hvorfor det skulle være mer demokratisk (som ofte er argumentet) å vente med å ta stilling til regjeringssamarbeidet først etter valget, enn å gå til valg på et tydelig og ”fremforhandlet” alternativ, er vanskelig å forstå.
Alternativet til at Venstre har lukket døren for en borgerlig regjering er ikke en regjering mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Dette er ikke en farbar vei for et parti som Høyre, som har ansvarlighet som en av sine fremste dyder. I velfungerende demokratier er det nødvendig med en opposisjon til regjeringen, som både kan kontrollere og utøve press på den. Men ikke minst skal opposisjonen kunne komme opp med et konkurrerende alternativ til det bestående. Det kan ikke være slik at Høyre skal melde seg ut og overlate denne arenaen til FrP!
Spørsmålet er også om EU-saken i dagens situasjon er den rette å satse på for Høyre. Clemet påpeker selv at nei-siden ligger mange prosentpoeng foran ja-siden. EU-saken synes ikke å være noen vinnersak for Høyre i dag. Å kjøre EU-saken i front kan svekke Høyre, som har fått ny vind i seilene. Høyre og Arbeiderpartiet kan selvsagt samarbeid om å snu holdningene til EU i befolkningen, men samarbeid om EU-saken betyr ikke at man må oppgi å arbeide for en alternativ regjering til den rødgrønne.
Høyre har siden Lyng-regjeringen på begynnelsen av 1960-tallet hatt en forkjærlighet for et bredt borgerlig alternativ. I nyere tid har realiteten vært å holde FrP utenfor. I dag er dette alternativet nede for telling og det av to grunner. FrP er i dag storebror på høyresiden og konkurrerer med Ap om være Norges største parti. Venstre og KrF har kategorisk avslått å delta i (eller gi støtte til) en regjering der FrP er med.
Det ville være nytenking fra Clemets side om hun med sin erfaring kunne ha beskrevet i en kommentar det politiske innholdet i en konstellasjon mellom Høyre og FrP, og slik bidratt til en debatt på høyresiden om hva et realistisk politisk alternativ til den rødgrønne regjeringen kan bygge på.
Hvis dette kunne resultere i et politisk verksted eller tenketank mellom Høyre og FrP med sikte på å snekre sammen et politisk fundament for en fremtidig regjering med utspring på høyresiden, ville hun mye mer gitt et svar og et håp til de velgerne som nå samler seg om Høyre og FrP.
Et politisk verksted mellom Høyre og FrP er selvfølgelig et sjansespill. Men fordelene er samlet sett større enn ulempene.
For det første ville Venstres rolle i norsk politikk i større grad samsvare med den faktiske størrelsen. Alt for lenge har Sponheim fått dominere den politiske arenaen med sitt knallklare nei til å delta i, eller støtte, en regjering der FrP er med.
For det andre ville man kunne få drahjelp fra politiske tenketanker i Norge og utlandet, og slik bidra til å revitalisere den politiske ideologien på høyresiden. Norsk politikk har i lange perioder i for stor grad vært preget av konsensustenkning. Ideologisk tenkning har i liten grad blitt verdsatt. Imidlertid er vi på høyresiden vitne til en ideologisk oppvåkning anført av for eksempel tenketanken Civita, tidsskriftet og nettstedet Minerva med flere.
Dette har ført til en tilspissing mellom høyre- og venstresiden, snarere enn det motsatte, og mye peker i retning at denne trenden vil holde seg. Stoltenberg understreker ofte skillet mellom høyresiden og venstresiden – mellom satsning på fellesskapet og valgfrihet. Arbeiderpartiet har styrket sine relasjoner til venstresiden og fagbevegelen.
For det tredje ville FrP kunne utfordre Høyre på dets kjernesaker. Dette vil kunne gi Høyre anledning til å markere partiets viktigste saker, og slik aktivt kommunisere med velgerne frem mot valget. Alt for ofte hører vi at Høyre klager på at de kommer i skyggen av FrP i mediene.
For det fjerde danner Høyre og FrP en naturlig opposisjon i mange saker som er sentrale for høyresiden. Debatten om pasienthotellet ved Radiumhospitalet (som førte til at man ikke rev et halvt ferdig bygg) viser tydelige forskjeller i hvordan blokkene i politikken tenker om valgfrihet, privatisering, privat kapital osv.
For det femte er det FrP som har mest å tape på å utarbeide en felles politisk plattform som mislykkes. Lar Høyre FrP få sjansen, er FrP nødt til å vise at de kan inngå kompromisser i politikken og opptre ansvarlig. Hvis ikke vil de risikere å måtte vente lenge til neste regjeringssjanse.
For det sjette vil dialogen om samarbeidet i seg selv ha en positiv innvirkning på de andre sentrumspartiene. Liberale velgere i Venstre vil støtte dette, mens KrF kan tenkes å inngå i alliansen etter hvert. Minerva har tidligere kommentert at en regjering med Høyre, FrP og KrF er mulig. Dersom KrF ser at Høyre kan oppnå politiske resultater med FrP, er det ikke usannsynlig at KrF blir del av dette. Dette kan faktisk også vise seg å være avgjørende for at dette alternativet sikrer seg et rent flertall etter valget.
- William Fagerheim er prosessleder og fremtidstenker i rådgivningsfirmaet Mind the Gap AS.
Veldig bra analysert. Er veldig enig en ting. Et borgerlig samarbeid med fire partier kan umulig bli noe annet enn katastrofe. SV-AP-Sp regjeringen er et veldig godt eksempel. Det var kanskje et eventyr i 2005, men det set ut til å slutte som en av de minst handlekraftige regjeringene på lang tid. Med flertall!
Men fire partier betyr bare enda mer kompromiss og forhandling. Det vil ikke et handlekraftig FrP ha, håper jeg! Høyre derimot, er velkommen inn. Kan ikke fatte at et Høyre som vil gjennomføre sin politikk, vil inn med sentrumsbakteriene. De fikk ikke utrettet noe nevneverdig sammen forrige gang, og kommer neppe til å gjøre det stort på forsøk 2.
Men slik som politikerne oppfører seg i disse dager så ser det ganske naturlig ut at FrP bare vokser. Når det viser seg at en stor porsjon av APs velgere fra 2005 har gått til FrP, er det bare et spørsmål om tid før H+FrP får flertall.
Men la dem nå vokse seg store og sterke for seg selv og vente til etter valget som de nesten alltid gjør. 2005 var et engagnstilfelle der tre partier går til valg sammen. Det har jo tross alt litt å si hvilken størrelse hver av dem får ift maktfordeling. 30-15 eller 22-18 har MYE å si.
” Clemet mener hun bedriver nytenkning, men hennes kommentar gir grunnlag for å stille seg spørsmålet om dette heller er resignasjon, og viser den alvorlige politiske krisen Høyre i dag befinner seg i.”
Vitner det ikke heller om den alvorlige krisen norsk høyreside befinner seg i? Dette er nemlig ikke bare Høyres problem.
” Det naturlige for Høyre ville være å gripe tak i mulighetene som byr seg sammen med FrP.”
Ville det ikke vært mer naturlig for Høyre å gripe fatt i mulighetene som byr seg sammen med KrF og Venstre, i og med at det har vært Høyres naturlige samarbeidspartnere siden siste verdenskrig?
” På aprilmålingen til Opinion mangler Høyre og Frp kun et par prosentpoeng på rent flertall.”
Det er svært få målinger som viser at Høyre og FrP har flertall alene. Et samarbeid mellom Høyre og FrP som ikke inkluderer KrF og Venstre vil være en gavepakke til Jens Stoltenberg. Da er nemlig ”høyresiden” marginalisert til å bare innebefatte Høyre og FrP. Tyngdepunktet vil likke altfor langt til høyre.
” Alternativet til at Venstre har lukket døren for en borgerlig regjering er ikke en regjering mellom Høyre og Arbeiderpartiet”
Man kan like gjerne si at det er FrP som har lukket døren for en borgerlig regjering, da Siv Jensen bestandig sier at FrP ikke kan støtte en regjering som ikke FrP er en del av.
” For det andre ville man kunne få drahjelp fra politiske tenketanker i Norge og utlandet, og slik bidra til å revitalisere den politiske ideologien på høyresiden.”
Hvorfor er ikke dette en mulighet for en regjering som utgår fra Høyre, KrF og Venstre?
Selv tror jeg ikke en Høyre/FrP-regjering er liv laga. Sentrumspartiene. Dette valget bør Høyre gå til valg på sin egen politikk.
Mats Hennum, som jeg har debattert med tidligere, fortsetter videre i
det gamle sporet: Sentrum, sentrum, sentrum!
Velgerne avviste Bondevik III ved valget i 2005.
Alle målinger viser at velgerne ønsker et klart alternativ til det
rødgrønne regimet. Derfor gis H/FrP en samlet stor oppslutning. Alt
annet er bortforklaringer og teoretisk vås på linje med Clemets
utspill i Aftenposten. Tiden for H/Ap koalisjon er forbi. Alt hun
oppnådde var at H fremstod som mindre enn det er. Logre, logre.
Sentrum har rundt 10%, FrP kruser mot 30%.
2009 valget blir briste eller bære for H, ikke for FrP. Velger H sentrum mister det enda mer troverdighet som “borgerlig”, velger
det FrP utfordres det, som artikkelforfatteren skriver, på sine
kjernesaker. Pest eller kolera for utydelige vinglere.
Verden for øvrig har forandret seg siden siste verdenskrig. Meg bekjent slutten den i 1945. Kanskje på tide å tenke nytt, Mats?
H’s problem er og blir usynligheten, fraværet av “mot og overnevisning” (sitat Snoen) og markante ledere som tør å ta en
fight.
Desverre for H gjelder dette ikke Siv Jensen.
Jeg har intet imot ideen om FrP som en viktig deltager i det borgerlige samarbeidet, men du og dine må erkjenne at det ikke vil bli noen borgerlig regjering uten sentrumspartiene. Dette handler om å ha ambisjoner om noe mer enn bare 4 år med en blå regjering. Sett at FrP og Høyre faktisk får rent flertall ved neste valg (det vil antagelig ikke skje, men likevel). Hva skjer da i 2013, når Venstre eller KrF kanskje er på vippen?
Det er ikke et urealistisk scenario, eftersom regjeringer gjerne opplever slitasje. I et slikt scenario vil den borgerlige regjeringen falle, fordi Høyre og FrP har drevet sentrum i fanget til Arbeiderpartiet. Det er i sentrum valg blir vunnet, ikke ute på ytterkantene.
Hvis vi skal ha større ambisjoner enn en 4-årig regjering, så må sentrum inkluderes. Det må FrP innse. FrPs besettelse om å diktere premissene for borgerlig samarbeid er en blindvei.
Det er for øvrig interessant du nevner Siv Jensen. For det er nemlig på grunn av ledere som Siv Jensen, Sandberg og Tybring-Gjedde at FrP står såpass langt unna noen form for regjeringsdeltagelse. Årsaken er at Siv Jensen og Sandberg er drevet av det samme prinsippet som tidligere generasjoner FrP-ledere (som Vidar Kleppe og Carl Ivar Hagen), nemlig ”hvordan skal vi maksimere vår andel av proteststemmene?”
Det hjelper nok partiets oppslutning, men fører ikke partiet ett skritt nærmere regjeringskontorene.
Det er greit med lange linjer, men spranget fra 1945 og frem til valget i 2013 blir
vel luftig. Å teoretisere om fremtiden er selvfølgelig interessant, men for å unngå kræsjlanding hade kanskje en viss begrensningen av vingespennet vært betimelig.
Man må formode at artikkelen våre kommentarer er knyttet opp mot først og fremst
dreier seg pm valget i 2009. Med min beste vilje kan jeg ikke lese den som skisse
til strategiske føringer for tusenårsriket. Man kan ikke la sine handlinger i 2009
styre av angsten for “hva hvis” i 2013. For alt jeg vet er Sponheim innen den tid
kastet ut til venstre, eller en H/FrP regjering er spå overveldende populær at den
stikk i strid med Mats Hennums overdrevne forsiktighet, overlegent vinner.
Inntil vi vet svarene på alt dette bør vi vel forsøke å debattere ut fra facts og de
målbare kriteriene som foreligger i dag.
I ditt siste avsnitt igjen en viss omskrivning av virkeligheten: Hadde det ikke vært
for Hagen hadde det ikke vært hverken noen Bondevik I eller II.
Enn videre: Du viser til “deg og dine”. Hvem er det? Hva er det du mener? Jeg har
aldri sagt at jeg stemmer FrP. Igjen en luftig formodning kun fordi jeg våger å
være i opposisjon til den unnfallenheten som ulykkeligvis preger H på nesten alle
nivåer, spesielt innen ledelsen.
Fremfor å kaste inn tallet 2013, burde du heller møte utfordringene i artikkelen og
svare konkret på spørsmålene den drøfter og stiller. Hva med Hs kjernesaker i et
samarbeide med FrP?
Som sagt: det er akkurat denne uviljen mot å se realitetene i øynene som utgjør
Hs egentlige problem. Isteden soser man rundt og kommer forsent på en hver
ball. I et V/KrF samarbeide kan man fortsette å svime rundt. I et samarbeide med
FrP tvinges man nødvendigvis til å våkne opp.
Hs krise løses ikke ved svada om valget i 2013 og det løses ikke ved å drømme
seg tilbake til forestillingen om Bondevik III. Bondevik I og II satt ene og alene på
FrPs nåde. Burde være helt opplagt at dette gjør ikke FrP én gang til.
Sentrum + H er kanskje 27%. H + FrP = 47%. Dette er tallene, Mats. Dette er
virkeligheten.
Noe av det som kjennetegner borgerlig side i politikken er nettopp evnen til å tenke langsiktig. Lengre enn til neste valg, eller neste meningsmåling. Kanskje det er derfor f.eks Kåre Willoch ikke vil erkjenne FrP som et borgerlig parti?
KrF og Venstre er også relevant, fordi Høyre og FrP ikke er sterke nok alene, og i hvert fall ikke på lang sikt. Sannsynligvis ikke på kort sikt heller.
Hvis vi kan samle alle de 4 ikke-sosialistiske partiene rundt et slags samarbeid (ikke nødvendigvis en storkoalisjon dog), så vil vi få solid flertall, og mulighet for en regjering som kan holde lengre enn en periode.
For Høyre vil det også være lettere hvis KrF og Venstre er med, eftersom nevnte partier har lang erfaring i å samarbeide. Da vil det også være en større grad av jevnbyrdighet, hvilket vil være viktig for Høyre.
Det er riktig at Bondevik I og II satt på FrPs nåde, og Carl Ivars utspill foran stortingsvalget 2005 var antagelig en av årsakene til at vi fikk dagens regjering. FrP var også årsaken til at Willochs regjering falt i 1986. Her ser man konturene til grunnen for hvorfor sentrum (og til dels Høyre) er skeptisk til et forpliktende samarbeid med FrP. FrP er for ikke til å stole på, fordi FrP tradisjonelt har satt sin egen oppslutning foran det ikke-sosialistiske samarbeidet.
” Sentrum + H er kanskje 27%. H + FrP = 47%. Dette er tallene, Mats. Dette er
virkeligheten.”
Nei. Det du siterer er siste meningsmåling. De tallene kan se fullstendig annerledes ut om ett års tid. Uansett er det ikke aktuelt for Høyre å sitte i en regjering der FrP er 13% større.
Jeg ser ikke bort ifra at Høyre fint kan oppnå politiske resultater med FrP. Likevel er det usannsynlig at KrF vil få mulighet til å innkassere store seire i spann med FrP og Høyre.
Dessverre er FrP så store at de vil være vanskelige å unngå i en ikke-sosialistisk regjering. At Høyre ønsker et samarbeid med FrP er likevel skuffende. FrP er ikke et borgerlig parti mer enn de er et arbeiderparti. Frp vil at staten skal kjøpe opp private selskaper og de ønsker også statsregulerte bensinpriser. Tatt dette i betraktning er det ikke rart Clemet ser Ap som en vel så god Høyre-partner.
Jeg håper at Høyre snart vender seg til KrF og Venstre igjen. Og det kan kun skje om de vender seg bort fra FrP.
Jeg forstår ikke hvorfor man ikke isolerer Venstre og går for et samarbeid H/FrP/KrF. Venstre ville blitt utslettet med mange av deres velgere over til Høyre.
Jeg syns det er merkelig at enkelte diskuterer som den verdikampen som foregår i Europa for tiden ikke eksisterer, eller ikke er relevant i norsk politikk. Både i Italia og England har sosialistisk side nylig blitt regelrett slaktet av velgerne. Det er såklart ikke EN forklaring bak alt dette, men det ser ut som en kombinasjon av regjeringsslitasje og misnøye med politisk korrekte verdier/elitisme har tatt knekken på sosialistene. Valget av Sarkozy og Fogh Rasmussen må også ses på som en del av denne trenden (sistnevnte har holdt seg ved makten lenge). Når den rødgrønne regjeringen som helhet scorer omtrent som Ap gjorde for ti år siden på meningsmålingene, og H og FrP er nært rent flertall, er det klart at noe drastisk har skjedd. Jeg tviler sterkt på om dette endrer seg vesentlig med det aller første.
Med dette i bakhodet syns jeg det er mildt sagt merkelig å påstå at en H-Frp koalisjon ikke er levedyktig over tid. En annen sak er såklart hva H og deres velgere foretrekker.
Takk, A!
Har ventet lenge på noe slikt.
Begynte å bli lett kvelende her inne.
Redd for at dagens H er mer død enn levende. Partiet må revitaliseres. Enten ved
en bevisstgjøring/oppvåkning gjennom et FrP samarbeide, eller som en følge av
4 nye år i vakuum i perioden 2009-2013.
Jeg har argumentert for det første alternativet, men tror ikke dagens H makter
løftet. Middelmådigheten råder og blendes, som alltid, av egen fortreffelighet.
Min (tidligere) helt Snoen som i utgangspunktet påpekte mangelen av “mot og
overbevisning” i Hs ledelse, får lydig bøye hodet for Partiets vilje.
Hva andre gjør blir opp til den enkelte.
I mellomtiden vil det du nevner kun aksentuere.
Jeg beklager dersom jeg har skuffet K.D., men for å presisere: Dersom H+FrP får flertall, er jeg absolutt for en slik regjering. I motsetning til de fleste mener jeg også et slikt flertall ikke er totalt urealistisk. Imidlertid er det mest sannsynlig at H trenger flere partier for å danne flertall, og da foretrekker jeg en ren Høyre-regjering.
A:
Nøyaktig hvilken verdikamp er det du sikter til?
Jeg kan være tilbøyelig til å være enig at Europa per nå domineres av sentrum-høyre, men vi ser foreløpig bare konturene. Man må huske at UMP og CDU nylig fikk juling i lokalvalgene i respektive Frankrike og Tyskland, og at sosialisten Zapatero vant fornyet tillit i det spanske valget i mars.
Og selv om det går høyresidens vei i Europa så er ikke nødvendigvis en Høyre/FrP-regjering det logiske svaret i Norge. For Norge kan svaret like gjerne ligge i KrF/Venstre/Høyre.
Ja, ja, Jan Arild, innenfor og utenfor, og helst som Ole Brumm begge deler på én
gang slik at ingen ting blir virkelig kontroversielt og ingen ting egentlig behøver
å bety noen ting.
I min verden kalles slikt opportunisme, men så er jeg også desverre sterkt verdi-
konservativ, og skiller skarpt mellom begrepene borgerlig og småborgerlig. Du
kan sikkert hjelpe Mats Hennum med en videre forklaring.
Men alt dette, vår lille diskusjon innbefattet, er bare gjøgleri fordi Mats Hennum
har den 5.juni tatt en Jagland og gitt oss følgende beskjed: Uaktuelt for H å sitte
i en regjering der FrP er 13% større.
Overfører man den Hennumske kategoriske imperativ på den politiske hverdagen
vil det si at V/KrF/Sp og SV kan pakke sammen (ikke meg i mot), for kun Ap og
FrP oppfyller kriteriene for hvem som kan leke med hvem.
God natt. Siste mann behøver ikke slukke lyset. Pæren er allerede fjernet.
Det er ikke noe jeg har funnet på av meg selv, fordi jeg ikke ”liker” FrP. Det er en ganske klar holdning at i Høyres ledelse og organisasjon at man ikke ønsker å være fullstendig dominert av FrP. Det vil bli konsekvensen hvis man inngår i en regjering der FrP er vesentlig større.
Dette er ikke bare på grunn av de delene av FrPs politikk Høyre ikke kan akseptere (som f.eks FrPs pengepolitikk), men også fordi FrP ikke har noe regjeringserfaring. Den første regjeringsdeltagelsen for et populistisk parti er gjerne ganske smertefull, bare se på hva SV gjennomgår i dag.
Hvis FrP i regjering ender med å te seg som SV gjør i dag, så kan det i verste fall diskreditere hele høyresiden, og berede grunnen for en ny sosialdemokratisk regjering i 2013.
Det er derfor vi trenger en viss jevnbyrdighet. Og det er derfor dette er et prosjekt alle de fire ikke-sosialistiske partiene må være med på.
Dette handler ikke om norsk politikk i hele tatt. Dette var kristins hjemmelekse til Bilderbergmøtet som er avsluttet i dag. De jobber for globalisering, og hva er vel mer naturlig da enn å si at eu-medlemskap er det viktigste…. jeg blir kvalm!
Til Stinky
Makten bak makten, Antony C. Sutton og Bilderbergerne?
Europeiske sosialister har alltid vært disse kreftenes tjenende ånder.
Men dette er en annen diskusjon.
Tvilsomt om du finner gehør for den på disse sidene.