Dramatikeren Vasilij Sigarëv tegner et bilde av Russland som nærmer seg det dystopiske.
Vasilij Vladimirovitsj SigarëvCërnoe moloko
2005, Korovaknigi
Allerede før Peter den Store tiltrådte som tsar i 1703 var det rutine å sende diktere som skrev, talte eller så mye som tenkte tsaren imot, til Sibir. Om det er denne uvanen som er årsaken til at folket den dag i dag gyser av skrekk og avsky når de snakker om provinsen vites ikke, men sikkert er det iallefall at det russiske folk har et anstrengt forhold til sin egen provins. Dette kommer ikke minst tydelig frem i litteraturen.
I et land der både den folkelige og den intellektuelle dialogen har stilnet som følge av en øredøvende monolog fra øverste myndighet er dramagenren – dialogens genre – spesielt interessant.
Russiske dramatikere foretrekker å legge handlingen i dramaene sine til provinsen. Ser man til Anton Tsjekhov vil man oppdage at så og si alle dramaene hans foregår her. Handlingen i Nikolaj Gogols verdensberømte komedie Revisoren foregår også i en provinsby, på et sted som er så langt utenfor allfarvei at man kan ”galoppere i tre år” uten å komme noe sted. Revisoren er et morsomt drama fordi det spiller på russernes fordommer om provinsen; her er alt kaos, og menneskene som bor der er mindre intelligente, styggere og generelt dårligere enn de som bor i St. Petersburg eller Moskva.
Fra Utopia til Dystopia
Under sovjettiden forsøkte man å skape Utopia (et perfekt sted) i litteraturen, akkurat slik man forsøkte å skape det i virkeligheten. Men verkene fra denne tiden antyder at det ikke bare er i virkeligheten at Utopia er umulig. Også i litteraturen viser det seg gang på gang at det som til å begynne med fremstår som gjennomorganisert, oversiktlig og vakkert etterhvert viser seg å være et grusomt sted, totalt uegnet for mennesker. På denne måten illustrerer den sovjetiske litteraturen hvordan ethvert forsøk på å realisere Utopia uvegerlig ser ut til å ende i Dystopia.
Et eksempel på et slikt drama er Josif Brodskijs Marmor fra 1982. Dramaet handler om to menn som sitter fengslet på livstid i et marmorslott i en by fra fremtiden. De lever i et samfunn som er organisert og planlagt ned til minste detalj. Alt, inkludert navnene på dem som skal sitte i fengsel på livstid, er regnet ut statistisk av en avansert maskin. Her har mennesket tilsynelatende lyktes i det mest utopiske målet av alle: de har lagt naturen under seg.
En dramatiker som bruker stikk motsatt formel er 31 år gamle Vasilij Vladimirovitsj Sigarëv. I Sigarëvs dramaer foregår handlingen uten unntak i de innerste avkroker av russisk provins, der menneskene for lengst har tapt kampen mot naturen og der samfunnet er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.
Utemmet russer
Sigarëv ble født i 1977 i en liten by ved Uralfjellene ikke så langt fra Jekaterinburg. Hans dramatikerkarriere fikk en pangstart da han som 23-åring i 2002 ble tildelt Charles Winter Award som «Most promising playwright» for stykket Plastilina på London Royal Court Theatre. Sigarëv skiller seg fra andre dramatikere ved at han har et dypt personlig forhold til provinsen, og ved at han gir blaffen i forventninger og konvensjoner. I ungdomsårene levde han av å selge titanbiter fra den nedlagte fabrikken på hjemstedet, og første gang han var i teatret var det for å se et av sine egne dramaer. Han sier at han ikke har noen ønsker om å flytte fra provinsen selv om han er i ferd med å bygge seg en internasjonal karriere som dramatiker.
I 2003 skrev Sigarëv dramaet Svart melk (Cërnoe moloko). Stykket handler om Melkij og Lëvtsjik, et ungt par som lever av å reise rundt i utkantstrøk og lure dumme landsbyfolk til å kjøpe svindyre brødristere som de åpenbart aldri vil få bruk for. Denne tvilsomme forretningen tar en brå slutt når Melkij, som er høygravid når stykket begynner, må bli igjen i en provinsby for å føde. Når Lëvtsjik kommer tilbake for å hente henne og babyen ti dager senere, oppdager han at hun har gjennomgått en radikal forvandling som følge av det ufrivillige oppholdet.
Verdens bakende
Stedet for handlingen i Svart melk heter Mokhovoe. Stedsnavnet kan assosieres til myr og mose, og antyder at vi har kommet langt utenfor allfarvei. I første sceneanvisning uttrykker Sigarëv at Mokhovoe er det motsatte av verdens navle – i følge beskrivelsen ligger Mokhovoe langt unna Russlands hode og hjerte, på et mørkt sted der sola aldri skinner. Mokhovoe er rett og slett det nærmeste man kan komme «verdens rasshøl». Vi forstår snart at det nærmest er et under at bymenneskene Melkij og Lëvtsjik dukker opp på dette gudsforlatte stedet.
Det er som om tiden har stått stille i Mokhovoe. Stedet er nesten totalt isolert fra omverdenen og menneskene som bor her oppfører seg deretter. Det er den ekstreme isolasjonen, langsomheten og mangelen på infrastruktur og offentlig hjelp som gjør at det er fullstendig krise når Melkijs barn plutselig melder sin ankomst akkurat her. Det finnes verken sykehus eller lege i Mokhovoe, og Melkij og Lëvtsjik må oppsøke den gamle enken Petrovna for å få hjelp. Hennes «ekspertise» består i at hun selv har født syv barn. Den første av totalt to akter ender med at Melkij føder en datter hjemme på Petrovnas divan.
Mokhovoe er ved første øyekast et solklart Dystopia. Stedet er møkkete og fattigslig og menneskene som bor her er enten arbeidsledige eller alkoholiserte, eller begge deler. Det er som om omverdenen har glemt at Mokhovoe i det hele tatt eksisterer, og menneskene som bor her har for lengst gitt opp å minne den om det. Det er derfor det er så overraskende at Melkij i annen akt nekter å reise derifra.
Det finnes ikke lyse fremtidsutsikter i Mokhovoe. Så hva er det som gjør at Melkij plutselig hevder at hun foretrekker å oppdra det nyfødte barnet sitt i en avsondret, glemt og skitten provinsby fremfor metropolen hun kom fra?
Tilbake til naturen
Det mest innlysende svaret på dette spørsmålet er at Melkij ikke hadde noe godt liv i byen heller. Det kommer tidlig frem at hun har en fortid som prostituert. Det er også åpenbart at hun ikke har økonomi til å bo i byen, og hun er uten tvil dominert (og kanskje økonomisk avhengig) av Lëvtsjik.
Men hvorfor akkurat Mokhvoe – det samme stedet som bare noen få dager tidligere bød henne så kraftig imot at hun ble kvalm bare ved tanken på å tilbringe noen timer der?
Et mulig svar er at Melkij har funnet noe i Mokhovoe som gjør at hun for første gang i livet føler seg som et komplett menneske.
Den første antydningen om at det finnes en ubalanse i Melkij-skikkelsen ligger i navnet hennes. En kvinne med dette kallenavnet ville i Russland ha blitt kalt Melk-aja med feminin endelse, ikke maskulin -ij. Det at Melkijs navn konsekvent bøyes som et maskulin gir en følelse av at det hefter en slags tvekjønnethet ved henne. Informasjonen om at Melkij har et utall aborter bak seg støtter denne følelsen; det er unektelig påfallende at hun i byen har en fortid som innebærer mangfoldige aborter, mens det første som skjer henne i provinsen er at hun føder et barn. Det at Melkij skifter navn fra maskulin til feminin når hun kommer til provinsen spisser denne tematikken ytterligere. Kvinnene i provinsen kaller Melkij «Sjura», en kortform av jentenavnet «Aleksandra». Etter all sannsynlighet er dette Melkijs døpenavn.
Det er ikke vanskelig å finne assosiasjoner mellom provinsen og det kvinnelige kjønn i russisk mytologi og folkelig kultur – ei heller i Sigarëvs tekst. Dessuten er det åpenbart at naturen spiller en viktigere rolle i provinsen enn i byen, i tillegg til at den opprinnelige russiske folkesjelen fremstår i renere og mer ubesudlet form på isolerte steder som Mokhovoe, enn i byen. I første sceneanvisning spiller Sigarëv på den folkelige russiske ideen om Russland («Rossija») som en kvinneskikkelse, når han sammenligner Russland med en enorm kvinne som har mistet kontakten med store deler av sin kropp. I denne sammenheng er det for øvrig verdt å merke seg at Russland er et typisk Moderland, i motsetning til for eksempel Fedrelandet Norge.
Når Melkij kommer til Mokhovoe blir hun konfrontert med en hel haug gamle verdier, ritualer og rutiner som hittil har vært fremmede for henne fordi de representerer det opprinnelige, ur-russiske samfunnet slik det var før kommunismen. Mokhovoe er ikke er et jordbrukssamfunn, men et sted som bærer preg av kommunismens herjinger. Jorda ligger brakk.
Det er mye som tyder på at kvinnene i Mokhovoe har tålt omveltningene bedre enn mennene. De fremstår som mye mer tilpasningsdyktige og handlekraftige enn dem. Når en av landsbyens mannlige innbyggere prøver å skyte Lëvtsjik er det ikke en stor, sterk mann med våpen som går imellom og rydder opp – det er en gammel dame som bare er bevæpnet med et rikt utvalg skjellsord og en kraftig ørefik. De fleste av kvinnene i Mokhovoe har dessuten bedre økonomi enn mennene. Årsaken til dette er etter alt å dømme at de tjener godt på å selge hjemmebrent til den mannlige delen av befolkningen. Alle mennene Melkij møter i Mokhovoe er enten fulle, sovende eller døde.
Men for Melkij, som er vant til å leve på menns premisser, har møtet med det kvinnedominerte samfunnet i provinsen svært positiv effekt. Provinskvinnene lærer Melkij å være tøffere og å ta seg selv mer seriøst. Samtidig viser de henne og barnet omsorg på en måte hun kanskje aldri har opplevd før.
Mannens død er kvinnens brød
Svart melk handler ikke bare om et samfunn i krise, det handler om en hel nasjon i krise. I dette landet er livet i byen styrt av hensynsløst og kynisk jag etter velstand og materielle goder. I provinsen er den mannlige delen av befolkningen i ferd med å dø ut som følge av alkoholisme og depresjon.
Dessverre tegner Sigarëv et ganske realistisk bilde av forholdene i den russiske provinsen. Forskjellen mellom by og land i Russland er så enorme at det knapt lar seg beskrive. Man behøver man ikke å reise mer enn et par timer ut fra St.Petersburg før man kommer til landsbyer der hele generasjoner vokser opp uten skolegang og der naturalhusholdning og byttehandel er vanligere enn pengehandel. Og selv om livet i Russland er hardt i byen, er det ingen tvil om at det er verre på landet. Både levealder og fødselsstatistikk er vesentlig lavere i provinsen.
Russland er plaget med negativ befolkningsvekst. Et samfunn med negativ befolkningsvekst vil med tid og stunder møte sitt endelikt, og i den utopiske litteraturen kan tegn på negativ befolkningsvekst (det være seg frivillig eller ufrivillig sterilitet, fødsler som ender i død for mor eller barn, barn som dør, eller seksualitet som ikke kan lede til befolkningsvekst) leses som symptomer på at samfunnet slett ikke er utopisk, men er i ferd med å utvikle dystopiske trekk. Det er nå en gang slik at fødsler og store barneflokker symboliserer trivsel og harmoni, mens barnedødelighet og sterilitet symboliserer det motsatte.
Når Sigarëv legger handlingen i dramaene sine til provinsen føyer han seg inn i en lang tradisjon i russisk dramatikk. Men det aller mest fascinerende med ham er hvordan han skiller seg fra tradisjonen. Sigarëv veier provinsen og byen mot hverandre og finner at det er umulig å legge feilen til det ene eller det andre stedet. I Sigarëvs øyne er det Russland som helhet som er «sykt», og sykdommen består i at folket har et fremmedgjort forhold til sin historie og folkelige kultur. Inntil denne ubalansen er rettet opp vil Russland forbli et høyt elsket Dystopia både i litteraturen og i virkeligheten.
- Ingrid Weme Nilsen arbeider ved Teaterhuset Avant Garden.
Hater å være belærende, men en nasjon er en type folkegruppe (skjønt ekspertene strides om definisjonen). Russland er ikke verdens største nasjon, men verdens største stat (i geografisk utskrekning). Kineserne, hvis de kan regnes som ett folkeslag, er verdens største nasjon.