Hvorfor bry seg om Bangladesh når vi kan bry oss om Baksaas?
Jeg skulle gjerne skrevet en harmdirrende leder med sterke meninger om Telenors opptreden i Bangladesh.
Det er dessverre umulig. Dekningen av saken i norske medier umuliggjør en nogenlunde edruelig vurdering av hvilken rolle Telenor har spilt, kunne ha spilt eller burde ha spilt i Bangladesh, i forhold til lokalsamfunn og i forhold til underleverandører.
I stedet har vi på bakgrunn av én kritisk dokumentar fått et helt ensidig mediebilde med fokus på Jon Fredrik Baksaas som den store stygge ulven. Kathrine Aspaas i Aftenposten sammenligner det at 13-åringer er i lønnet arbeid på en byggeplass med 1800-tallets slaveri. KrFs Ingebrigt S. Sørfonn mener dette går ut over Norges internasjonale omdømme. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen krever at Telenor-sjef Baksaas mister sin bonus. Vi har fått vite at Telenor og Baksaas har tjent mange penger på å utnytte stakkars arbeidere i Bangladesh, og at nyliberalismen har vunnet og etikken tapt i Norge.
I det hele tatt har vi fått vite mye om personen Baksaas, og tilsvarende mindre om forholdene i Bangladesh, som er det journalistene later som de bryr seg om. Det er et snevert fokus, som viser at vi er oss selv nærmest, også når det skal deles ut kritikk.
Hva har vi ikke fått vite i norske media? Vi har ikke fått vite om arbeidsvilkårene i underleverandørene har vært i strid med bangladeshisk lov. Vi har ikke fått vite om underleverandørene har hatt flere eller færre ulykker enn tilsvarende bedrifter i Bangladesh. Vi har – inntil i dag – ikke engang fått en sammenligning med ulykker i sammenlignbare bransjer i Norge: Kjetil Wiedswang skriver i DN i dag at ni mennesker omkom i bygg- og anleggsbransjen i Norge i 2006. Så sent som 1960 døde rundt 150 mennesker årlig i arbeidsrelaterte ulykker i Norge, et tall som siden har falt til rundt 30. Vi har ikke fått vite i hvilken grad det er realistisk for Telenor å endre vilkårene hos de underleverandørene de har brukt, eller om selskapet eventuelt måtte bytte underleverandør, eventuelt om det finnes aktuelle selskaper i Bangladesh som oppfyller strengere krav. De som lurer på hvordan vestlige selskaper kan bidra til utvikling i fattige land, har ikke blitt noe klokere
Dette er ikke et forsvar for Telenor. Men spørsmål om arbeidsvilkår i fattige land er komplisert, og spørsmålet om hva vestlige selskaper kan og bør gjøre er tilvarende komplisert. Og Bangladesh er et av verdens fattigste land. Etter IMFs beregninger er landet nummer 155 av rundt 180, enten man ser på nominelle beløp eller justerer for kjøpekraft. I nominelle beløp var nasjonalproduktet per innbygger rundt 450 dollar i 2007. Beløpet for Norge var 80 000 dollar i 2007. (Se Wikipedia). Justert for kjøpekraft bedrer situasjonen seg litt, men ikke mye. Det kjøpekraftjusterte beløpet er rundt 1300 dollar i året, to og en halv prosent av det kjøpekraftjusterte beløpet for Norge. (Se Wikipedia). Det er sammenlignbart med Norge i 1814.
Trettenåringene hos underleverandørene tjener omtrent åtte kroner dagen, i følge dokumentaren Et tårn av løfter. (Se dagensit.no). Det er altså omtrent som gjennomsnittet i Bangladesh. Familien til jenta som døde etter å ha tatt på et strømførende gjerde, fikk 8000 kroner, eller omtrent tre ganger BNP per capita. (Se dagensit.no). Dekningen av dette i DN setter ingen av tallene i kontekst, de setter ikke barnearbeidet i kontekst, og vurderer ikke erstatningspraksis i Bangladesh i en bredere kontekst.
Hvis vi krever av vestlige selskaper at de ikke bare følger loven i de landene de er, men standarden i vestlige land, og pålegger sine underleverandører det samme, vil lokale underleverandører fort miste konkurransekraft. Det er ikke bare et spørsmål om hvor mye de vestlige selskapene betaler, eller hva slags rutiner de har, men også om lokale selskaper har rutiner, kultur og mulighet til å møte kravene.
Barnearbeid er et separat problem, hvor gode løsninger ofte ikke er lett tilgjengelig. I land hvor skoletilbudet er mangelfullt og fattigdomsproblemet dramatisk, er det uklart om det reelt sett er god humanisme å nekte å bruke underleverandører hvor det jobber tretten år gamle gutter, som tilfellet er i Telenor-saken. Hva er alternativet for disse guttene?
Det er positivt at vestlige medier setter søkelys på vestlige selskapers adferd i fattige land. Men det spiller en rolle på hvilken måte de gjør det. Mediestormer som den vi har sett nå, er ofte ikke noe godt bakteppe for selskaper til å iverksette gode tiltak. I stedet blir man presset til politisk korrekte innrømmelser, og det kan være vanskelig på forhånd å si om de vil ha positive virkninger for Bangladesh, liten innvirkning eller endog negativ innvirkning.
Hvorfor stiller ikke norske journalister disse spørsmålene? Jeg vil tippe at hovedforklaringen er manglende interesse for og kunnskap om fagfeltene utviklingsøkonomi og samfunnsansvar i næringslivet. At skandaleoppslag selger, hjelper. Journalistenes velkjente venstresidesympatier kommer på en tredjeplass, i den forstand at for få har instinkter som sier at de også bør stille andre type spørsmål.
Kanskje har Telenor ikke gjort noe, ikke gjort nok, eller gjort de gale tingene i forhold til sitt samfunnsansvar i Bangladesh. Kanskje kommer det noe positivt ut av endringene de nå gjør.
Men det er umulig å vite så lenge journalistikken rundt problemkomplekset er så flokkdyrdrevet, så overfladisk og så ensidig.
Nils August Andresen,
Samfunnsredaktør
La det være sagt med en gang: Kathrine Aspaas er et middelsmådig hode med liten evne til original tekning, og med hang til svulstig moralisme (det er hun ikke alene om). Hvordan Norges mest ressurssterke avis har endt opp med henne, er meg et mysterium.
Heksejakten rettet mot Telenor er som forventet. At Yunus som selv, eller hans selskap, eier 30-40 % av Grameen Phone, slipper unna med å være moralsk indignert, er også som forventet. Han er da både mørkhudet, muslim og nobelprisvinner – klart man ikke stiller ham de kritiske spørsmål. Nei, forakten tilfaller de hvite menn i dress; de progressives hatobjekt nummer en.
For tablået er så deilig kolonialistisk: den hvite master og den sorte yes sahib.