Michel Houellebecq gir sekstiåtterne skylden for det moralske forfallet, men noen moderne konservativ eller markedsliberalist er han absolutt ikke. I franskmannens verden er det nihilismen som råder.
Artikkelen er hentet fra
Minerva nr 1-2008
Modern Life Is Rubbish kalte britpop-bandet Blur ett av sine album. En tittel som uten problemer kunne fungert som en oppsummering av forfatterskapet til fransk litteraturs ugagnskråke Michel Houellebecq. For er det noe Houellebecq hater så er det postmoderniteten i sine ulike avskygninger. Når man ser på den ofte ugjennomtrengelige filosofien som franske akademikere bygger sitt tankegods på, er det kanskje ikke til å undres over at Houellebecq er pessimist. I så måte går han inn i en lang tradisjon av franske misantroper, med røtter som strekker seg tilbake lenge før Jacques Derrida etablerte postmodernismen. Tenk på alt fra Jacques Tatis senere filmer til Jean-Paul Sartres tenkning, eller bøkene til Albert Camus. |
Albert Camus |
På overflaten kan det således synes som om Houellebecq befinner seg godt forankret på høyresiden. Litt skraping på overflaten viser likevel at dette skinnet bedrar. Hvis man overhodet skal plassere Houellebecq på høyresiden, må det i beste fall kunne beskrives som en form for reaksjonær konservatisme, som finner sin politiske klangbunn hos den franske politikeren Jean-Marie Le Pen eller i Brigitte Bardots utvikling fra lettkledd starlet til xenofob dyreverner. Den franske forfatteren gir nemlig like lite plass til markedsøkonomien som det man finner på den tradisjonelle venstresiden, eller blant fundamentalistiske islamister. Kanskje Houellebecq har mer til felles med folkene han har erklært krig mot enn det han selv er villig til å innrømme?
Sex og singelliv
Det er mye sex i bøkene til Houellebecq. Stort sett av den nihilistiske og følelsesløse sorten, der karakterene endeløst jobber for å få sin neste orgasme. Det vil si når de ikke syns synd på seg selv i sine kjærlighetsløse liv. I sitt åndeløse jag minner Houellebecqs skriving periodevis mer om mykporno enn om klassisk litteratur. Handlingen i bøkene hans er passende nok lagt til swingers-miljø (De grunnleggende bestanddeler) eller sex-ferieparadis (Plattform). Det oppsiktsvekkende er dermed at han synes å dyrke mange av de samme dødssyndene som han beskylder sekstiåtterne for å ha fremmet. Samtidig er han merkelig nok ingen forsvarer av sterke sosiale nettverk, noe man ville tro var det logiske alternativ til nihilismen han skildrer. Skal man tolke dette som at han har gitt opp å lete etter alternativer? Eller endog at han har gitt opp å leve?
Houellebecq synes nemlig fullstendig ute av stand til å betrakte mennesket som sosialt vesen. Begreper som familie og fellesskap er ikke lett å få øye på i det houellebecqske univers. Igjen kan dette ved første øyenkast virke som en omfavnelse av individet slik man finner på den liberalistiske høyresiden. Forskjellen er likevel at hos Houellebecq fremstilles mennesket utelukkende som et atomisert stykke kjøtt. Tilsynelatende har han vurdert ulike former for samliv og funnet at ingen holder mål. I denne tilværelsens uutholdelige letthet eksisterer ikke begreper som familie, nærmiljø, arbeidskolleger, medstudenter, organisasjonsliv, etc.
 |
Michel Houellebecq |
L’etat et moi
Houellebecqs kritikk av staten kan også ved første blikk fremstå som klassisk høyreside. Han beklager seg over en stat som skaper en kunstig trygghet som gjør at individet ikke er villig til å løpe noen risiko av frykt for å miste det lille hun eller han har. Houellebecq var selv i en årrekke lønnet som databyråkrat ved den franske nasjonalforsamlingen, og hovedpersonene i bøkene hans jobber i det offentlige. Man kan undre seg litt over disse stakkarslige karakterene, tuftet på Houellebecq selv (som for å understreke bøkenes selvbiografiske natur kaller han alltid hovedkarakterene sine for Michel), som er så opptatt av trygghet at de gir opp friheten sin. Men hvordan dette kan bli en kritikk av staten er forunderlig. Det at mennesket søker trygghet er nesten like gammelt som arvesynden og knapt noe den moderne stat har funnet opp. Dessuten synes Houellebecq fullstendig ute av stand til å la karakterene sine ha mulighet for selv å velge. I hans verden er valgfrihet en illusjon. Igjen er hans determinisme på linje med de venstreradikale og imamene som han liker å kritisere. Valgfriheten og optimismen som kjennetegner tenkere på høyresiden er fullstendig fraværende hos Houellebecq.
Kritikken ville vært mer interessant om Houellebecq hadde maktet å løfte dette opp til en diskusjon omkring feminismen og den moderne mannsrollen. Men også her svikter Houellebecq. Mens hans kvinnesyn ofte faller ned på neandertal-nivå og slik kan appellere til mer reaksjonære elementer som betrakter fremveksten av velferdsstaten som matriarkatets triumf, klarer Houellebecq ikke å etablere noe alternativ. I hans verden er alle menn myke og lider således av permanente identitetsproblemer. Samtidig ignorerer han elegant at den moderne nasjonalstaten og alle verdensreligionene er etablert av menn, og fortsatt i hovedsak styres av menn. Den nostalgiske lengselen etter patriarkatet, som Houellebecq tydeligvis lengter etter, forblir uerklært og uutforsket. Om dette er fordi dette ville ta bort noe av sjokkeffekten til Houellebecq er det dog vanskelig å spekulere i. Hans kvinnefiendtlige holdning kan dessuten verken plasseres til høyre eller til venstre i det politiske landskapet. Når han tidvis henfaller til ren misogynisme låter Houellebecq mest som en gretten gammel gubbe.
Den amerikanske forfatteren Chuck Palahniuk har med langt større hell klart å betrakte den moderne mannsrollen og lengselen etter macho-mannen i bøker som Fight Club. I motsetning til Houellebecq våger Palahniuk også å psykologisere hovedkarakterens personlighetsspaltning og drar slik veksler på klassisk psykologi. Houellebecq derimot synes å frykte menneskets innerste lengsler.
Houellebecq skiller seg ut fra det store flertall av samtidsforfattere ved å ha en viss kunnskap om naturvitenskapelige teorier. Men der hvor f.eks. den canadiske forfatteren Margaret Atwood vever feministisk teori sammen med genforskning og bioteknologi, er vitenskapen hos Houellebecq ofte usammenhengende og tidvis vilkårlig. Ikke at det dermed blir uinteressant. Når han i De grunnleggende bestanddeler konkluderer med en fremtid hvor mennesker blir klonet til ”perfekte” vesener som lever i en konstant orgasme, er det noe både trist og humoristisk over Houellebecq. Hvorvidt man finner Houellebecq underholdende eller ei er dog antakeligvis avhengig av hvilken grad av distanse man klarer å holde til hans dypt pessimistiske budskap. Og til en mindre grad om man fanger opp hans beksorte, tørre humor. En vesentlig faktor for å forstå hans humor kan likevel være å se hans lett karikerte rollegalleri. Noe som antakeligvis henger sammen med Houellebecqs uttalte fascinasjon for tegneserien Pif – med karakterer som Pif le Chien og indianeren Black Woolf – som først stod på trykk i kommunistavisen L’Humanité.
Ingen tredje vei
Hos Houellebecq henfaller verden dog ikke til kapitalisme eller sosialisme, som han når det kommer til stykket betrakter som nesten like store onder. Ei heller bærer skrivingen hans i seg kimen av optimisme som finnes i klassisk anarkistisk tenkning. Istedet tilbyr franskmannen en verden der nihilismen råder. Det har ikke spesielt mye med verken kapitalisme eller sosialisme å gjøre. Passende nok kalte Houellebecq sin siste bok for Muligheten av en øy, en usammenhengende betraktning om en fremtid hvor mennesket blir klonet og man slik skaper det ”perfekte” følelsesnøytrale vesen.
Men i motsetning til nevnte Atwood som i sin postapokalyptiske roman Oryx & Crake vever religion og vitenskap sammen, forblir disse tankene uforløst hos Houellebecq. Det er som om 50-åringen drømmer seg bort til sin egen lille øy. Tittelen gjenspeiler slik kanskje hans eget ønske om isolasjon fra det (post)moderne samfunnet heller enn en vilje til makt for slik å bidra til å forandre verden. I så fall er helvete i sannhet de andre, som Sartre i sin tid påpekte.
Nok en gang er det påfallende paralleller mellom Houellebecq og sekstiåtterne. For var det ikke nettopp sekstiåtterne som reiste fallosen som det ultimate sex-symbol for slik å legitimere sin filosofi om fri sex, som Houellebecq synes å både avsky og dyrke. Noe som ikke burde overraske. Når det kommer til stykket representerer nemlig Houellebecqs klagesang en umoden lengten etter et renere samfunn. Denne drømmetilstanden der verden er pur er dessverre noe som kun eksisterer i hodet på Houellebecq, og blir slik mer nostalgi enn science fiction.
Houellebecq fremstår som den litterære utgaven av økologisk mat. Noe som er liksom-autentisk og egentlig like kunstig og moderne som masseproduktene man ønsker å erstatte. Liksom-filosofien til Houellebecq passer da også som hånd i hanske på filosofien til sekstiåtterne og deres ideologiske arvinger på venstresiden. Som det heter på engelsk: Whatever! Passende nok fikk Houellebecqs første roman tittelen Whatever på engelsk. Men det var kanskje like mye fordi den franske tittelen ”Extension du domaine de la lutte” ikke lar seg oversette sånn helt uten videre.
Nei takk, ingen av delene?
Houellebecq synes å være en slags omvendt Ole Brumm. Mens den søte lille bamsen velter seg i en overflod av melk og honning og takker ja til begge deler, foretrekker den stygge lille franskmannen tomheten som nihilismen har å tilby. Heller enn Ole Brumms sorgløse “leve i nuet”-mentalitet, graver Houellebecq seg ned i sin egen elendighet, og tilbyr en pekefingermoral som har like mye til felles med gammel kristendom som venstresidens prektighet. Houellebecq: den postmoderne moralist?
Fraværet av håp for menneskeheten gjør at bøkene hans fremstår som dypt pessimistisk, selv om den tørre humoren redder bøkene hans fra å drukne i seg selv. Men hva skal man egentlig si om en verden der mennesket blir redusert til kjøtt og bein, og der kvinner utelukkende fremstilles som seksuelle objekter? Kanskje ikke rart at den britiske forfatteren Will Self i The Guardian uttalte følgende om sin franske kollega: ”He’s just a little guy who can’t get enough sex. That’s it, isn’t it?”
Interessant nok er denne dyrkingen av egoet nok et trekk Houellebecq har hentet fra postmodernismen som springer ut av sekstiåtterne opprør. Franskmannen er feilaktig blitt sammenliknet med Salman Rushdie, siden de begge har havnet i konflikt med islam. En mer fruktbar referanse er en annen av Houellebecqs samtidige og en av britisk litteraturs enfant terribles, Martin Amis. Amis er av The New York Times blitt omtalt som frontfiguren for noe kalt ”the new unpleasantness”. Det vil i klartekst si forfattere som skildrer ubehaget i det moderne menneskets liv fremført med en betydelig grad av syrlighet og en grenseløs pessimisme. Eller hvordan skal man uttrykke dette på norsk: De nye pessimistene, kanskje?
Hva er det Houellebecq og Amis egentlig ønsker seg? Det er lett å kritisere sekstiåtterne for å spre negativitet. Samtidig virker det ikke som om Houellebecq ønsker seg tilbake til tiden før 1968 da vestlig tankesett var fanget i en naiv vekstideologi. Istedet kan det synes som om han i sin opplysthet er blitt paralysert av den valgfriheten som kombinasjonen av opptøyene i 1968 og globaliseringen siden dengang har gitt folk i Vesten.
Eller som det svenske rock-bandet bob hund uttrykte det i sin kulthit Nu är det väl revolution på gång. ”Jag vill att allt skall bli som vanligt, ändå är det det som jag fruktar mest.” Valgfrihet er ikke lett, men når Houellebecq kritiserer valgfriheten så er det faktisk en grenseløst elitistisk posisjon han inntar. Hans kritikk retter seg nemlig mest mot den valgfriheten som er blitt massen til del som følge av den globale kapitalismen. Det er den dårlige smaken folk flest utviser når de gis fritt valg han vil til livs. Ikke elitens rett til å treffe valg.
Til sengs med fienden?
Ideologisk står Michel Houellebecq slik nærmere sekstiåtterne enn han gjør høyresiden. Hans litterære tankegods er en særegen blanding av postmodernisme og reaksjonær elitisme der markedsøkonomien har like lite plass som på den tradisjonelle venstresiden eller blant islamske predikanter. Paradoksalt nok kan det virke som om Houellebecq har mer til felles med sine erkefiender enn han ønsker å innrømme. Kanskje løsningen for Houellebecq kunne være gruppeterapi med sine erklærte fiender? Gjerne fulgt av gruppesex?
- Sverre Ole Drønen er freelanceskribent bosatt i London. Han blogger på http://droneland.blogspot.com
En glimrende artikkel. Mer av det samme!
Takk til red. for at de la den ut.