Internasjonalt press må ikke bli bare ord. Ikke en gang militærmakt bør utelukkes.
La meg først gjøre det helt klart: Martin Kolberg er ingen Mugabe. Jens Stoltenberg er ingen Mugabe. Metodene deres minner ikke det minste om det som skjer i Zimbabwe, og Siv Jensens insinuasjon om at Kolbergs angrep på Ola Mæhle er et forsøk på å kvele opposisjon er så dumt, så grovt og så upassende at det er vanskelig å finne ord for det.
Men det er én som minner om Mugabe, og som bruker metoder som minner forstemmende om Zimbabwe. Det er Mugabe.
Robert Mugabe er en av de galeste diktatorene verden har sett på en stund. Ikke bare er han ansvarlig for omfattende voldsbruk mot opposisjonsledere, voldelig konfiskasjon av hvite farmeres jord og korrupsjon, men også for aksjoner mot fattigfolk som kan tenkes å stemme på opposisjonen, trusler om bruk av makt og endog borgerkrig. Resultatene er dramatiske: 3,5 millioner mennesker er drevet på flukt. Zimbabwe har den laveste forventede levealderen i verden, rundt 35 år. 80 prosent er arbeidsledige. Matmangelen er endemisk, og inflasjonen er rundt to millioner prosent.
Skal Arbeiderpartiet kritiseres for noe med referanse til Zimbabwe, er det ikke for at de har et litt annet syn på kapitalbeskatning, eller for at de lar seg indignere av Mæhles dårlig timede angrep på norsk skattepolitikk. Skal Arbeiderpartiet kritiseres for noe, er det at de ikke er tøffe nok i forhold til situasjonen i Zimbabwe. Stoltenberg uttalte på NRK nylig at Arbeiderpartiet støtter et sterkest mulig internasjonalt press, men advarte samtidig ”veldig mot å true med bruk av militær makt”.
Det er to spørsmål Arbeiderpartiet ikke besvarer her: For det første gjør landene som har størst innflytelse over Zimbabwe – og særlig Sør-Afrika – alt for lite. Først igår kom Nelson Mandela med noe som lignet en fordømmelse av Mugabe. Thabo Mbeki har vært vagere. Norge har ingen innflytelse overfor Mugabe direkte, men vi kan i hvert fall bruke de økonomiske musklene vi måtte ha overfor regimene som har det. Norge vil ikke bare ikke true med militærmakt: Vi vil heller ikke true med å bruke de økonomiske virkemidlene vi har. Da er støtten til et sterkest mulig internasjonalt press bare tomme ord.
For det andre er spørsmålet i Zimbabwe ikke om det skal trues med bruk av militærmakt. Det trues allerede. Det brukes allerede. Spørsmålet er om Mugabe er den eneste som skal ha noe makt å sette bak kravene. For å si det svært forsiktig er det lite tyder på at han gir seg på grunn av sanksjoner, fordømmelser eller moralsk press.
En trussel om bruk av militærmakt er selvfølgelig ingen uproblematisk sak. Hvem skal true? Hva skal trusselen bestå i? Hva skal være vilkårene? Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai har ikke vært entydig i sitt syn på om trussel av bruk av militær makt er mulig – sammenlign uttalelsene her og her.
Men det er forskjell på en trussel om bruk av militærmakt og en faktisk gjennomføring. En forhandling med Mugabe uten noen som helst trussel kan fort bli en resultatløs øvelse. Skepsisen mot intervensjon har naturlig nok blitt større etter de enorme problemene amerikanerne møtte på i Irak. Konservative er glad i historien, men ikke fordi vi alltid skal lære av den. Historien gir oss verdier, kontinuitet, trygghet, med litt flaks: visdom – og en mengde falske analogier.
Akkurat som München 1938 var gal analogi for Irak – og nå for Iran – er Irak gal analogi for Zimbabwe. Hitler var Hitler. Saddam var Saddam. Mugabe er Mugabe. Zimbabwe har ikke bare en voldelig diktator, en akutt krise, og en ekstrem instabilitet. Zimbabwe har også en forhandlingsvillig opposisjon med folkelig støtte.
Det er nok av kommentatorer som mener Vesten ikke har noen rolle å spille i Zimbabwe, at kolonihistorien er for tyngende, at våre verdier ikke har legitimitet, at vi ikke har noe annet valg enn å snakke, å snakke og å vente. Vi tror ikke det. Zimbabwe er et land hvor det internasjonale samfunn har muligheten til å påvirke det som skjer. Millioner av mennesker rammes daglig av en brutal diktators politikk. Situasjonen blir verre, ikke bedre. Drømmen om fred, demokrati og velstand i det sørlige Afrika forvandles til et parodisk mareritt.
Vi kan gjøre noe. Vi kan gjøre mer. Stoltenberg: Du kan gjøre mer. Vi er enige om at vi ikke har noen Mugabe i Norge i Martin Kolberg. La oss gjøre det vi kan for at vi snarest mulig heller ikke skal ha noen i Zimbabwe.
Nils August Andresen,
Samfunnsredaktør
Vesten burde uansett ikke intervenere militært eller fysisk. Man kan ikke i tilstrekkelig grad hevde å inneha den fulle og hele sannhet om hvilken styreform som er riktig, og hvilken som er gal, til å gå til slike skritt. På tide at det tenkes prinsipielt her. (Og ja, min oppfordring til det norske parlament på Minerva og Kommentar.no om å “støtte” krav om folkeavstemning om Lisboa-traktaten i EU-land var en feilvurdering fra min side. Jeg innser det, Svein Tore Marthinsen. Dette ville innebære en diplomatisk intervensjon der man overfor andre land hevder å vite bedre hvordan en politisk prosess skal foregå demokratisk.)
Men hva med Kina, for eksempel? Ville det aldri være aktuelt å innføre den minste politiske/økonomiske sanskjon mot dette forferdelige kommunistdiktatur? Jeg tenker ikke først og fremst på Tibet, til den konflikten har jeg for lite kjennskap. Men regimet har begått såpass mange brudd på de lovpriste Vestens konvensjoner og “menneskerettighetene” (antar at dette betyr FNs menneskerettighetserklæring) at det er dobbeltmoralsk ikke å boikotte det i større grad. For min egen del er kanskje den kommunistisk-kapitalistiske struktur som i dag kjennetegner landet, den primære årsak til at jeg mener de olympiske lekene burde boikottes.
Men tilbake til Mugabe. Ja, nå ser man at Vesten snur diametralt i sitt syn på den afrikanske diktator. Da han startet sitt virke, var det få som klarte å identifisere hvilken fare han utgjorde for eget land. Kanskje gjentar historien seg i dag i andre land eller områder?
Man må være forsiktig med å bytte ut Mugabe med Morgan Tsvangirai for han kan jo vise seg som bare en ny Mugabe
På hvilken måte er det i norges interesse å blande seg inn i hva som skjer i Zimbabwe? Et anfall av stormannsgalskap?
Nasjonalkonservativ: Jeg sa ikke at det var Vesten som skulle intervenere militært. Biskop Desmond Tutu har for eksempel tatt til orde for at afrikanske styrker settes inn dersom Mugabe ikke gir etter. Vestens bidrag kunne være finansielt, kompetansemessig eller på annet vis. Min kritikk av Stoltenberg gikk på avvisningen av å utfordre Mugabes maktbruk med en – også militær – motmakt.
Ellers har du rett: Vi kan selvfølgelig ikke hevde å inneha den fulle og hele sannhet. Men er det egentlig et godt argument? Basert på en slik tankegang er enhver inngripen illegtitim, alltid. Vi bør være ydmyke, forsiktige, diplomatiske. Men det må veies opp mot en vurdering av det som foregår i Zimbabwe. Når situasjonen er ille nok, har vi en plikt til å vurdere om det er noe vi, tross vår begrensede forståelse og imperfekte motiver, kan gjøre for å bedre den.
Etter min vurdering er Zimbabwe der idag.
Tom: Ustabilitet er ikke i Norges interesse selv i snevreste forstand. Men Norges interesser defineres av oss selv. For noen av oss har Norge en interesse når millioner drives på flukt og tanken om demokrati latterliggjøres. Norge kan selvsagt ikke alene gjøre mye for å endre situasjonen i Zimbabwe. Men vi må i hvert fall vurdere de midlene vi har til disposisjon. Det er i første rekke snakk om den innflytelse vi har som en betydelig bistandsyter i det sørlige Afrika, og ellers vår rolle generelt i den internasjonale diskurs om spørsmålet.
Om vi har den fulle og hele sannhet eller ei er selvsagt komplett irrelevant. Man trenger ikke akkurat komme opp med sannheten for å konstatere at styresettet til Mugabe kommer på bunnen av lista. Dersom Nasjonalkonservativ er i tvil, anbefaler jeg ham å ta en tur til Zimbabwe og spørre dem.
Når det er sagt, tror jeg ikke militær intervesjon er noen god plan. Overhodet ikke.