Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Å ikke ha førerkort gjør meg ikke bare til avviker, men til et slags harmløst monster.

Alle vet at det finnes forskjellige former for avvik. I en eller annen henseende er vi avvikere hele gjengen. Det finnes likevel grader av avvik, akkurat som toleransen for avvik varierer. Det følgende er en fortelling om en mann som er fra Østfold og ikke har førerkort for bil. Jeg har aldri hatt det, forsøkte aldri å ta det og har aldri – sier og skriver aldri – interessert meg for biler. Det gjør meg ikke bare til avviker, men til et slags harmløst monster. En freak, på godt norsk, dvs amerikansk.

Et tålmodig publikum

Det sier seg selv at en freak får oppmerksomhet. Den førerkortløse i Østfold opplever et fascinerende fenomen fra de andre; den påfallende utholdenheten; de slutter aldri å spørre! Det er som om empiri ikke holder, ikke er tilstrekkelig, eller som om de ikke riktig kan tro på det veldig enkle faktum at jeg ikke har førerkort. I ca 30 år har jeg levd uten rett til å kjøre bil. Denne retten får man nærmest automatisk på 18-årsdagen når man blir født i Sarpsborg.

Jeg kunne ha ”kjørt opp” for 30 år siden, gjorde det ikke, har ikke gjort det senere, og har siden den gang levd som en del av underholdningsindustrien. Sosiologen Dag Østerberg nevner som eksempel på avvik sigarrøykende kvinner og broderende menn. Han kunne ha lagt til menn fra Østfold uten førerkort.

I årevis – ja, i tiår – var begrunnelsen tilsynelatende at jeg jo var miljøinteressert. Jeg var også SVer, likte å sykle, trodde på Framtiden i Våre Hender. En tante fra Larvik kunne fortelle at Damman for øvrig selv bodde i en kjempestor villa i Holmenkollåsen, og da er det jo lett å snakke om å minke forbruket og ikke bilkjøringen, som hun sa. Til dags dato har jeg ikke forstått denne vestfoldske logikk, men det gjør ingen ting. Jeg tror poenget var og er at det er noe mistenkelig med folk som ikke er som andre folk, dvs folk som sitter mye bak rattet.

En hyttekompis ringer en vinterkveld og forteller at de snart skal ha barn. Han ringer hjemmefra Oslo. Jeg er ute og går tur. Etter hvert blir jeg klar over at han snakker til meg for å underholde sin kone, for spørsmålene er lange og samtidig konkluderende, som når man snakker med morsomme mennesker og gjentar replikkene deres hele tiden så de andre i rommet skal få høre hva som foregår i denne telefonsamtalen. Jeg fortalte at vi også skulle ha barn snart, og da kom det: ”Men dere har ikke kjøpt ny bil da Pål?” Jeg svarte at vi – dvs kona – behold den gamle, den var helt grei. Det fortsatte med ”du skal ikke ta sertifikat da Pål?”, deretter ”det holder med at Kristin kjører?”

Slik fortsatte de ganske identiske spørsmålene om noe jeg anså som veldig enkelt. Og som den billøse person jeg er kjent som, benytter jeg heller kano enn å sette på påhengsmotoren på båten. En slik person er alltid et verdig samtaleobjekt for hans kone, som – antok jeg – humret i bakgrunnen. For å gjøre det klart: disse folka er utmerkede mennesker. Jeg må påpeke at jeg er fascinert over utholdenheten deres, de har bevart sin evne til å forundres over det samme fenomen, år ut og år inn.

Welcome to the monkey house

Freak-show er noe vi stirrer fascinert på, underlige vesener på utstilling. Det er ikke så lenge siden folk stirret på negrene i Frognerparken. Kafkas novelle om sultekunstneren er en annen og mer grusom utgave, mannen i bur som gjør sult til en kunstart. Kvinnen med bart og mannen på 2.20 er mer nøktern amerikansk sirkus, også et uttrykk for en hardhendt og sykelig kommersiell tid. Poenget er at freaks i forskjellige utgaver alltid har vært verdt vår oppmerksomhet.

Jeg vet det av erfaring, les bare: Faren til en venn var syk, man trodde han ikke ville stå det over. Jeg var innom og hilste på, som gammel bekjent av familien. Far og sønn snakket om dette og hint, plutselig falt setningen ”han Pål har ikke sertifikat engang han pappa.” Der sto vi, to karer i 40-årene, og den ene – meg, som du har forstått nå – hadde ikke førerkort. Det var da endelig et poeng, en pussighet fra verden der ute brakt inn til den syke i sengen. Man tenker, det er mye rart her i verden! Og en av de rare er her nå! Han står ved den døendes seng og muntrer opp med sitt blotte nærvær. Hva skal freaken selv si? Smile, ja vel, men hva kan man si? Ingen forventer at en freak skal si noe uten å være enig med siste taler.

Oslo er for meg hva San Francisco er for homofile; et frihetens rike. I hovedstaden kan jeg ta bussen hjem fra jobb og ingen synes jeg er rar. Jeg kan gå også. En kveld på sagnomsuste restaurant Proffen på Blindern satt vi fire mann, alle sosiologer og ingen med førerkort. Det var en vakker bilfri aften. Sosiolog uten førerkort? I Sarp kunne jeg like gjerne sagt jeg var lesbisk. Sosiolog uten førerkort (SuF) gir ingen mening utenom et intuitivt ubehag av noe fremmed, kanskje en irriterende følelse av ”hva er nå dette da?”, noe man ”driver med der inne”, når det siktes nettopp til Oslo. En av de Fantastiske Fire fra den gang har forresten sviktet senere og kjører rundt i en svær jeep. Kjekt å ha med hytte i det svenske innland.

Den indirekte påminnelse

På en – nettopp – biltur til Göteborg for mange år siden, påsketur for å besøke slekt, fortalte et hyggelig søskenbarn om sine plikter her i livet, foreldre, jobb, hytte. Men livet var jo greit, han hadde god jobb – og bil. Jeg for min del hadde skjegg og studerte sosiologi. Det siste sa ikke han, men jeg tenkte at slik var det. Og det var det jo. Folk på 25, fremdeles med dette fæle skjegget, som var ”evighetsstudent” – alle studenter over 24 i Sarpsborg er det – og som heller ikke kan gjøre en bil? Hva slags liv har de?

Ja, ikke at han var interessert i å finne ut av det, han kunne jo bare finne motargumenter mot sine egne oppfatninger. Hvem ønsker å vite mer om andre når man selv sitter bak rattet en vårdag på vei til Sverige? Jeg kan forstå ham, men vil aldri slutte å gjøre ham til objekt for mitt sosiologiske blikk. Det er selvfølgelig første skritt på veien til sosial avstand, det at man gjør andre mennesker til studieobjekt, men det hjelper ikke: jeg må for å orke gjentagelsene faktisk se dem som empiri, som uttrykk for noe med ”samfunnet,” hva nå det måtte være.

Jeg vet om folk i Østfold som ikke vet hvordan man går om bord i en buss, i alle fall ikke en rutebuss. For dem ville dette være ren sosial trening å forsøke noe slikt. En kar jeg kjenner hadde snekka si liggende ute i Skjebergkilen, denne perlen av et sted på jorden. Det var vår og pent vær, men bilen var til reparasjon. Omrent 30 meter fra båthavna stopper Høysandbussen, som da er bussen til nevnte sted. ”Hvorfor tar du ikke bussen ut?” sa jeg. ”Bussen?” sa han, og gjentok for sikkerhets skyld, ”bussen?”. Bussen var for sånne som meg. Jeg tok alltid bussen og var ofte i Høysand, mye oftere enn ham. Han måtte kanskje jobbe mer for å betale billånet, hva vet jeg. Ved å foreslå en busstur, fortalte jeg bare om meg selv, jeg kom ikke med et realistisk forslag til transport. Det hadde nemlig vært å få sitte på med noen andre eller få lånt en bil eller få noen til å kjøre han ut, men bussen? Bussen?

På gymnaset diskuterte jeg mye med en lektor som vi hadde i norsk og sosiologi, en strålende lærer, som i motsetning til meg var varm tilhenger av NATO og privatbilismen. Mange år etter ser jeg samme lektor på denne nå kjente bussen til Høysand, jeg ser ham så vidt, han ser meg, men vi hilser ikke. Han forteller så noen stoler bak meg høylydt om at bilens hans var på verksted, og at han gledet seg til å få den igjen, det var jo så praktisk med bil, bussen var Ok, men bilen var mer fleksibel. Disse selvfølgeligheter var ikke beregnet på sidekvinnen, men på meg, altså må jeg ha gjort inntrykk på denne nå eldre lærer 15 år tidligere, en mann jeg langt på vei kan takke for valg av yrke, men ikke oppfatninger i samferdselspolitikken. Jeg var for ham fremdeles freaken som ikke bare var mot NATO – det kan man leve med – men også mot bilen. Det kan man ikke leve med.

En strøm av normalitet

Noen mennesker tror verden går under hvis de ikke prater. Jeg ble utsatt for et slikt vesen. Hun pratet om barnebarna, om ferien, om tidens stress, sykdommer, om en bror på aldershjem, og ”hvordan går det med deg da, har du tatt sertifikat nå?” Jeg svarte på denne bevisstløse strøm av ord at det virket som andre var mer opptatt av det enn meg, men nei, jeg hadde ikke planer for… Og så fortsatte hun med sønnen som også hadde nølt den gang han var 18, men da han var 19 forsto han at… Ok, jeg fikk skyss til byen av disse folkene, og hun prater vel ennå, men det fascinerende er jo at hun husket, lurte på hvordan jeg kom meg til hytta, hvordan, ja – og det tenkte jeg – hvordan livet mitt var mulig.

Det er som de har sperrer for en grei mulighet: Tog til Sarpsborg, drosje videre. Du kan kjøre mye drosje for hva en bil koster, det vet alle. Men det er ikke poenget, for det blir kvantitativt. Forskjellen til å kjøre egen bil er kvalitativ, noe man bare gjør som uttrykk for det gode liv. Mine regnestykker om sparte penger, er helt på siden. Det angår ikke saken, det er en freaks fortvilede forsøk på å argumentere rasjonelt på et område som bare kjenner følelser.

Trangen til normalitet kan nesten bli et tema for åpenhjertighet. En venn kjørte meg hjem etter at jeg hadde hjulpet han å flytte. Sent på kvelden kjørte vi innover mot Oslo, regn og mørkt var det. ”Ja, var det slik at du vurderte å ta førerkortet?” sa han. Jeg svarte at jeg aldri noen gang under noen omstendighet hadde vurdert det. Og jeg merker at jeg blir kortere og kortere for hver gang. Min venn hadde jo spurt nærmest brydd, som om jeg ikke snart skulle kvitte meg med denne uvanen, disse nykkene, dette hva-er-egentlig-hensikten-da. Han hadde ikke spurt av ondskap, og ikke er jeg så nærtagen heller. Men jeg har lenge trodd at det var en slags kollektiv fornuft der ute, som etter hvert ville forstå dette med manglende førerkort. Jeg glemte at det ikke finnes en slik fornuft, det finnes bare individer som sier det som detter ut av dem.

Den gang da

Mitt førerkortløse liv gjør meg til offer for nostalgien. Når folk finner ut at jeg ikke kjører bil, får mange en slags retrospektiv opplevelse av den gamle tid. Det er som min kropp og hva jeg forteller tar dem med tilbake til en svunnen tid, og mange begynner straks å fortelle om den gang, det som samfunnsforskere på sitt sedvanlige dårlige prosa kaller ”minnesarbeide”. ”Ja, husker du bussen til Fredrikstad for å se fotball?” eller ”den gang tok vi jo toget ut for å bade…” Det er som jeg – freaken – er en slags psykoanalytisk katalysator til deres muntre ungdom, med køer og billetter og rare busssjøfører og stopp på toget i Moss for å spise suppe.

Kanskje jeg overdriver litt, men nei, egentlig ikke, alt dette er blitt meg fortalt, flere historier de samme gangene, de er ren empiri, de har hendt, de er ikke noe jeg dikter opp, selv om jeg kunne gjøre det. På 1980-tallet fortalte jeg noen haldensere at jeg tok tog fra Sarpsborg til den gang ennå ikke nedlagte Skjeberg stasjon. Det ble utløsende for deres minnesarbeide, for nå fulgte historier om badetoget fra Halden til Øiestad, den lille plattformen man gikk av på for å gå til stranda på svømmekurs. Det var tider! Og hvis du er i tvil, kunne de lagt til, det var før. Den gangen. Ikke nå.

Begrunnelsesiver

68erne har et rikt begrunnelsesliv skrev den altfor tidlig avdødde sosiolog Nils-Fredrik Nielsen i sin lille geniale bok ”Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter”. Ekte billister spiser sikkert hva som helst, men de vil gjerne ha en grunn til hvorfor man ikke er med i klubben deres. Før jeg fikk sagt noe om tilfeldigheter, om at jeg egentlig ikke vet, at ”betyr det noe da?”, eller noe annet fenomenologisk vagt snakk, setter de i gang og forklarer: ”Ja, vi burde jo være flinkere til å kjøre kollektivt,” ”Ja, det er fint når man tenker på miljøet”, ”Ja, du som er idealist…”

Det er feil, men snakk er ingen rasjonell øvelse, det er lim, det er forståelse i maksimalt grunn utgave. Det er som den lett nervøse kvinne som spør og svarer samtidig, ”hvordan går det med dere, ja, det går vel bra nå tenker jeg ja.” Det er ingen måte å begrunne et manglende sertifikat på når man har passert 40, er mann og har tilknytning til Østfold. Det er bare å prate i vei, ingen hører, ingen kan eller vil høre, og spør de deg hvorfor, svarer de før du når å trekke pusten.

De som føler seg mest truet av undertegnede freak, mener jeg ikke bør sitte på med andre billister, jeg burde være konsekvent. Bare unge mennesker kan oppdrive slik idiotisk tankegang, Dobbeltmoral, hylte de, da jeg gikk ut av baksetet, som om de var drevet av en irritert dårlig samvittighet, samvittighet fordi de visste at, joda, bilen er faktisk forurensingskilde, og ja, den dreper mange mennesker. Dette burde da ikke miljø-freaken være med på? Men det er han altså! Ved å late som dette har noen logisk sammenheng med mitt fraværende førerkort, har de etablert en ventil for sin dårlige samvittighet. Kom ikke her og tro du er bedre enn oss. Det har jeg aldri trodd – ingen i Østfold tror det – men jeg er helt sikker på at jeg er annerledes.

Den billøse i Østfold må velge i hvilken grad han skal være frustrert. Når bussen til Høysand går annenhver time, går utenom Feriehjemmet (eller Kvastebyen, som de kaller det nå), går så tilbake til Skjeberg stasjonsby – som ikke er en stasjonsby, toget har ikke stoppet siden 1983 – og først da tar veien ut til Høysand, da tenker du at dette er for spesielt interesserte.

Eller spesielt uinteresserte, uinteressert i å kjøre bil, eie en bil. Kollektivtransporten minner meg om min freak-status. Bussen til Ise forlater Sarpsborg stasjon i det toget kommer inn. Hadde denne tog-bussen (de kaller det det!) ventet i 24 sekunder, hadde det vært korrespondanse, men nei, ikke sjanse. De tar ikke smålige hensyn til freaks, de som løper med ryggsekk mellom tog og buss og nærmer seg 50. Tog i Østfold er en del av bilen. Folk går ikke fra stasjonen, de kjører. Jeg går, og jeg går alene. Freaks gjør ofte det.

• Pål Veiden – dr.polit, førsteamanuensis i sosiologi ved Høyskolen i Oslo. Han har undervist i samfunnsfag i en årrekke, har skrevet flere bøker og artikler, og er forlagsredaktør i Abstrakt Forlag.