Obama vinner pressen og Europa, men ledelsen forblir knapp på hjemmebane.
Barack Obamas turné til Midt-Østen og Europa har fått god karakter av de fleste kommentatorer, og han samlet store tilhørerskarer i Berlin. I helgen var det tegn til bevegelse også i meningsmålingene. Gallups rullerende måling offentliggjort søndag kveld ga en kulminasjon av Obamas økende forsprang. Dette har ligget omkring 2-3 prosent i lang tid, men økte gradvis under Obamas reise og nådde sitt høyeste nivå noen gang for disse målingene for perioden torsdag til lørdag, med 49 prosent mot 40 prosent. Samtidig viste Rasmussens tilsvarende rullerende tredagersmålinger, der Obama har holdt en enda knappere ledelse de siste par ukene en lignende, men noe svakere effekt. På lørdag var ledelsen oppe i 6 prosentpoeng, mot 5 dagen før – tilsvarende ledelsen i juni.
Men nå tyder mye på at dette bare var et blaff. Ledelsen hos Rasmussen var nede i 5 prosent på søndag, 3 prosent i går og i dag står det 47-46. Hos Gallup var ledelsen nede i 8 prosent i går, og det gjenstår å se om trenden fortsetter i dag. (Oppdatering kl. 19.30: Det gjorde den – 47-41 i dag). Gallup tar imidlertid også opp en separat undersøkelse for USA Today, og målingen opptatt fredag til søndag og offentliggjort i går viste at McCain faktisk ledet med 4 prosent når man målte sannsynlige velgere (men lå 3 prosent bak blant alle registrerte velgere – den store forskjellen er et mysterium). Dette er første gang McCain har ledet med så mye på en nasjonal måling på mange måneder.
Andre ferske målinger på nasjonalt og delstatsnivå viser det samme – at Obama holder en liten ledelse som ikke har økt etter utenlandsturneen. Delstatsmålingene viser en merkbart fallende trend ifra perioden etter at han sikret seg nominasjonen. Turneen har stoppet nedgangen, men ser ikke ut til å ha reversert den. Avstanden på gjennomsnittet av de nasjonale målingene har ikke vært så liten siden starten av juni.
Jeg forventet ikke store endringer i styrkeforholdet i løpet av sommeren, og det ser ut til å slå til. Ved siden av uforutsette begivenheter, tabber og lignende, ser jeg tre triggere som kan røske opp i den lille, men stabile ledelsen for Obama:
1. Partikonventene i slutten av august, som markerer starten på den virkelige valgkampen. I forkant av disse offentliggjøres også navnet på visepresidentkandidatene, men jeg tror ikke denne faktoren har mer enn marginal betydning.
2. De tre TV-debattene i september og oktober. Dette er et format som passer Obama best. Det er likevel ikke sikkert at han vil tjene på dem. Alle forventer at han retorisk sett vil være bedre enn McCain. Det gir McCain muligheten til å overgå forventningene. McCain har flere ganger invitert Obama til ”Townhall”-debattter, der vanlig folk får stille spørsmål, et format han behersker bra, men Obama vil ikke.
3. Et israelsk bombeangrep på Iran. Clintons valgkampguru Dick Morris skriver i dag om hvordan interne forhold i israelsk politikk kan påvirke det amerikanske valget.
I september holder regjeringspartiet Kadima primærvalg, som sannsynligvis fører til at statsminister Ehud Olmert blir erstattet enten med utenriksminister Tzipi Livni eller tidligere forsvarssjef Shaul Mofaz, og at det utlyses nyvalg. For å demme opp for fremgangen til Likud, er det ikke usannsynlig at Mofaz, som er en større hauk enn Livni, vil iverksette et flyangrep på iranske atominstallasjoner. Det er tidligere spekulert i at Israel vil benytte vakuumet mellom valget og presidentinnsettelsen i januar til et slikt angrep, men det bygger på premisset om at Israel ikke trenger USAs hjelp, bare stilltiende aksept. Morris mener en viss amerikansk bistand er nødvendig, og at israelerne ikke stoler på at de kan få dette fra Obama. Da er det bedre å slå til mens Bush fremdeles sitter ved makten.
Og hvordan vil noe slikt slå ut i USA? I utgangspunktet bør en internasjonal krise styrke den med erfaring og størst utenrikspolitisk troverdighet, nemlig McCain. Men det avhenger av hvor vellykket angrepet er i første omgang, og hvordan responsen blir – fra Iran, fra Irans støttespillere i Irak og Afghanistan og fra ”the Arab street”.
