New York leder an i barnepikementalitet. Gary Becker er uenig.
New York City har begynt å håndheve en ny regel som sier at fast-food-restauranter må oppgi kaloriinnholdet for alt de selger på alle oppslag og menyer, og i samme skriftstørrelse som selve beskrivelsen. Hensikten er å bekjempe fedme. Norske politikere og helsebyråkrater elsker paternalistiske ordninger, så det er greit å være forberedt også her hjemme.
På Richard Posners og Gary Beckers utmerkede fellesblogg lister Posner opp argumentene, både for og i mot. Posner, som ender opp med å støtte ordningen fordi han mener ”sosial eksperimenter” av denne typen gir nyttig informasjon, skriver også at ”the purpose is less to inform than to frighten”.
Posner har også sans for eksternalitetsargumentet. Fedme påfører andre økonomisk tap gjennom offentlige helseutgifter (og økte forsikringspremier – mer relevant i USA enn i Norge), og er derfor ikke en privatsak. Posner er likevel usikker på om dette argumentet holder – de feite dør tidligere og sparer derfor helsevesenet (og trygdekassen) for penger (se min artikkel om nyere nederlandsk forskning på det samme).
Nobelprisvinner Becker inntar et mer prinsipielt standpunkt til overdreven bruk av eksternalitetsargumentet, og peker på at eksternaliteten ofte er et resultat av politisk inngripen i første omgang, slik at man lett kommer inn i en endeløs spiral av offentlig innblanding i folks privatliv:
But the alleged “externality” with regard to obesity is due only to the government’s subsidy of medical expenditures, so that it is a case of one government intervention- justified or not- causing another intervention-control of eating. It is not a path of intervention causation that most people would be comfortable with in many situations. For example, since the government subsidizes the medical care of children of poorer parents, a mechanical application of this type of externality argument would say that this justifies governmental control over the number of children that poor parents can have. Additional children of these families create an “externality” by raising taxes on others to pay for the medical costs of these children. Many similar examples can be given where government regulations and other government programs cause certain types of behavior that raise taxes or subsidies and adversely affect taxpayers, even though there would be no externality from this behavior in the absence of the government programs.
Jeg tror Becker er inne på noe annet viktig:
To better understand this movement against fast foods, one has to appreciate first of all that many individuals do not like fat persons. This might be called an externality from obesity because overweight people lower the utility of others, but few people, even including most economists, would want to take government actions to try to correct eating that has such (prejudicial) effects on others. A second crucial point is that most of the gain in obesity is concentrated among children and adults in low income, low educated families, especially African-American families and other minorities. Educated people find it easy to claim that less educated individuals are often misled into choices that the more educated do not like, and often do not understand.
Kampanjen mot usunn livsstil må ses i klasseperspektiv. Akkurat som røykerne er de feite å oppfatte som tapere, og begge gruppene er assosiert med lav utdanning og lav inntekt. (I USA er det også en rase-link når det gjelder fedme). Den velutdannede middelklassen liker ikke tapere rundt seg – de feite er rett og slett stygge og ekle, akkurat som røykerne. Derfor pusser vi staten på dem – til deres eget beste, selvsagt.
