I kampen mellom klassene ”folk flest” og ”eliten” hever FrP stolt sverdet og kjemper folk flests sak.
Mens FrP for en stund siden var opptatt av å myke opp sin kulturpolitikk, har de den siste tiden valgt motsatt strategi: full konfrontasjon.
I sitt utspill i Dagsavisen og Aftenposten tegner kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen opp den vanlige motsetningen mellom folk flest og eliten. Folk flest kobles til friere kultur og den norske kulturarven. Eliten kobles til åndssnobberiet og folk som ”tror der er mye smartere enn folk flest”. Mens FrPs kulturprogram lover et kulturliv ”fritt for politisk styring” kan dette nå oversettes til ”generelt mindre penger til kulturen, ingen penger til eliten, og styring av kulturen i folkelig og nasjonal retning”.
For FrPs påståtte frislipp av kulturen er bare tilsynelatende. Knudsen mener at en liten nasjon som Norge må verne om kulturarven, hvilket blant annet betyr å kutte støtte til innvandrerkulturer. Karin Woldseth, partiets andre kulturpolitiske talsmann, foreslo sammen med Knudsen å utarbeide en norsk kulturkanon. Staten skal altså definere hva som er riktig norsk kultur som fortjener støtte, og samtidig bestemme hva som er best. Videre var Woldseth hardt ute i debatten rundt Nasjonalmuseet og kritiserte Trond Giske for ikke å kaste styreleder Christian Bjelland. Kaller FrP mer inngripen i kulturinstitusjoner for frislipp?
Et annet problem er at FrPs ”elite” er en konstruksjon. Knudsen krever at teatre og Operaen må bli publikumsvennlige. Men Oslo-teatrene selger 800 000 billetter årlig, mot fotballagenes 300 000. Må teatrene da ta grep for å bli mer folkelige? I fjor trakk Operaen 105 000 besøkende. Nærmere 45 prosent av Oslos befolkning har tenkt seg i den nye Operaen i løpet av åpningsåret. Er det da en eliteinstitusjon?
Et tredje problem er mer alvorlig. FrPs fornektelse av elitens kunnskaper og partiets relativisering av hva som er bra kultur går inn i en lang norsk tradisjon med å skyte på de dyktige og sette uutdannede bønder og fiskere i sentrum. Dette har lenge vært Arbeiderpartiets måte å bekjempe for eksempel individuell tilpassing i skolen eller verdsettelse av individuell innsats.
I FrPs retorikk står kunnskap og dannelse for overgrep. Der det offentlige kulturbegrep i sin tid ble utvidet til også å gjelde rockefestivaler, country, fotball og skateparker, ønsker FrP å droppe finkulturen og kun beholde det folkelige og det nasjonale. At sentrale deler av det nasjonale en gang var finkultur synes ikke å bekymre dem (hva skal man med innovasjon?).
I kampen mellom klassene ”folk flest” og ”eliten”, klasser som i større grad eksisterer i FrPs opphausede retorikk enn i virkeligheten, har FrP dermed tatt klar stilling og kjemper folk flests sak. I tråd med FrPs folkelige profil snur de opp ned på hierarkiet og utroper ”folk flest” til konge. Slik bidrar FrP til å skape kunstige motsetninger. For meg er dette langt fra en sunn, liberalistisk holdning om at man ikke skal ta parti blant særinteresser.
Heller er det en outrert versjon av Arbeiderpartiets kulturminister Trond Giskes ”gi mange penger og ta mye makt”-politikk: FrP gir mindre penger, men makten tar de likevel.
Kristian Meisingset,
Kulturredaktør
God artikkel. FrPs “klassekamp” innen kulturfeltet er ikke kjent i stor nok grad. FrP fører overhodet ikke en liberal, nøytral, “la-markedet-styre”-politikk som de prøver å gi inntrykk av. Her representerer man heller ikke “folk flest” i form av deres interesser (800 000 vs 300 000 skulle være rått parti), men kjemper for penger og støtte til “sin klasse” (folk utenfor storbyene, med mindre utdannelse enn gjennomsnittet). Dermed blir det viktig å gi penger til fotball, men ikke til teater, helt uavhengig av hvor populære de ulike tilbudene faktisk er.
Linken om at halve byen skal i operaen sier egentlig bare det samme som overskriften. De skal i operaen. Men de skal ikke på opera….
Og 800000 Vs 300000, her må man jo huske at fotballsesongen er kortere, og at mange av kampene også går på tv.
H/Minerva blir snart som en dårlig utgave av Martin Kolberg. Ja, vi vet at FrP ikke
har noen utpreget dannet syn på kulruren. Alle medier har allerede forlengst og
gjenatte ganger fortalt oss det. Frem mot valget i 2009 vil ARK og massemedia
gjenta leksen om igjen og om igjen.
Men H skal kanskje være glad til? For hadde FrP et mindre Harry syn på saken
hadde kanskje oppslutningen vært enda større og Hs tilsvarende mindre?
Så finn på noe annet. Dette er å koke suppe på en spiker. Ingen forventer at FrP
sitter ved makten i 20 år og benytter tiden til å la “Mamma Mia” gå tilsvarende
lenge i Operaen. Det er innvandringen og kriminaliteten som er sak Nr. 1. Det
er den, og den tilhørende forskjellsbehandlingen mellom innvandrere og såkalte etniske nordmenn, som opprør som opprører folks rettfølelse.
Å snakke om “kultur” i Norge er dessuten et mal apropos.
Minner ikke de etablertes kritikk av Frp om de sammes holdning til Ap på 20-tallet? Selvsagt er det sårt å få sine privilegier utfordret.
Vi kan diskutere FRP-effekten i alle retninger. Faktum er uomtvistelig at budskapet til partiet treffer om lag 30 % av velgerne, et tall som også i europeisk sammenheng må sies å være oppsiktsvekkende stort.
Jeg tror at andre partier med fordel bør erkjenne at det kanskje er noe å lære av Frp’s retorikk.
Det hjelper ikke å ha de “riktige” programformuleringene når de ikke når frem til velgerne.
Meisingset kan si hva han vil, men det er et faktum at ulike befolkningsgrupper søker ulike kulturformer.
For å si det litt flåsete; det er antakelig ikke fullt av Frp-folk på kunstutstillinger og i Oslo konserthus. At Operaen trekker ekstra mange nå ifm den nye flotte bygningen er ikke spesielt overraskende.
Valgforskning viser også signifikante forskjeller i velgergrunnlagene mellom partiene. Jeg skjønner godt Kolbergs engasjement med å finne den berømte koden – Frp og Ap konkurrerer i stor utstrekning om de samme velgergruppene.
Ellers er det slik at kunst har mottatt støtte på en eller annen måte i alle tider. Før var det fyrster og andre rike privatpersoner som bidro, nå er det statlige støtteordninger i de fleste land vi kan sammenligne oss med. Det kan allikevel være grunn til å se nærmere på enkelte sider. Såkalt kunsterlønn som gis over lang tid uten å være knyttet til krav om produksjon må f eks revurderes. Det kan ikke være slik at alle som har gått på kunst- og håndverksskolen eller tilsvarende skal kunne kreve å være statsbetalte kunstere på heltid.
Departementet bruker rundt 5 milliarder kroner til kultur. Sett i forhold til statens totale utgifter over statsbudsjettet er andelen kun 0.4%. Det bør vi etter min mening kunne leve med.
Jeg stiller meg bak Kristian Meisingsets artikkel.
FrP er dyktige til å hente inspirasjon fra utlandet, og kulturpolitikken er intet unntak. Det later til at man ønsker å lave en ”norsk versjon” av den kulturkampen som har preget amerikansk politikk såpass lenge, og som faktisk republikanerne har tjent ganske mye på. Richard Nixon og Ronald Reagan var de første til å gjøre det. I USA hadde dette et mye mer naturlig utgangspunkt, altså motkulturbevegelsene på 60-tallet. Sam’s Club kontra Berkeley.
I Norge blir det oversatt til det folkelige og nasjonale, i motsetning til elitistisk ånssnobberi. Her i landet får dette et ganske konstruert preg, da landet ikke er hjemsøkt av noen egentlig kulturkamp.
Til tider kan det imidlertid virke som om FrP ønsker å skape det.
Hvis “folk flest” og “eliten” bare gjelder kultur og kulturpolitikk er vel dette en passe grei artikkel. Nå skal det jo være sagt at Odd Nerdrum anses som en fornuftig kar i Frps kretser, og er det noen som forsvarer eliten (utover det rent kulturelle) så er det jo Frp – som alene gikk ut mot Kolbergs flåing av “eliten”, en elite som også har godt kontaktnett med kultureliten. “For meg er dette langt fra en sunn, liberalistisk holdning om at man ikke skal ta parti blant særinteresser” – særinteresser er også en del av folk flest – og det må gå an å reagere nå motpolen politisk angriper disse. Hvem er folk flest…? det finnes faktisk ikke så utrolig mange campingturister…
Meisingset har flere riktige observasjoner. Jeg får en følelse av at denne eliten-mot-folket linjen i kulturpolitikken er noe som henger igjen i FrP fra dengang de var et lite parti – jeg tror ikke den egentlig treffer så mange som 30% av velgerne, langt mindre er den hjelpsom for videre vekst. Imidlertid gjør Minerva neppe klokt i å følge opp Dagbladets skremselskampanje. Såvidt jeg kunne se var FrPs forslag til nedskjæringer ikke mere enn rundt 15% av kulturbudsjettet, hvorav det meste var kutt i pressestøtten – ingen grunn til dommedagsvarsler, med andre ord. Og uansett: kulturtilbud som måtte forsvinne kan meget enkelt fås tilbake senere, ved bare å skru opp budsjettene igjen. Samfunnsskadene som dagens hodeløse innvandringspolitikk medfører derimot, er overhodet ikke reversible (annet enn over flere generasjoner). Derfor, selv om jeg tilhører dem som langt foretrekker det Ulf Erik Knudsen kaller “elitekultur”, ser jeg ikke noe annet valg enn å stemme FrP, så lenge ingen andre stortingspartier har noe i nærheten av troverdighet i innvandringspolitikken.
Nå skal det også sies at FrPs kulturpolitikk, og kulturforståelse er helt håpløs og
bakstreversk. FrP gjør ikke noe annet enn å videreføre en tradisjonell sosial-
demokratisk linje hvor kultur pålegges en nytteverdi, og hvor man ut fra opportune
politiske vurderinger setter opp kunstige skiller mellom “folket” og “kulturen”.
Resultatet av dette er kjent i dagens Norge: apati, uvitenhet og likegyldighet.
I den voldsomme verdikampen som kommer, og som man etterhvert konturene
av. vil kultur og verdier være aksen alt dreier seg om. FrP har desverre ennå ikke
forstått at kultur er en verdi i seg selv, en immatriell verdi, av langt større betydning enn noen form for subsidiering av f.eks. billetter til Operaen.
Kulturen er samfunnets livsnerve. Et samfunn uten et bærende og vitalt kulturliv
er dømt til undergang. Det eneste Vesten i det lange løp kan forsvare seg med er
kultur. Kulturen må ikke bekjempes, men tvert i mot fremelskes.
Javisst må kulturen fremelskes, men må det nødvendigvis skje over offentlige budsjetter?
For det første er dette ikke en videre liberalkonservativ holdning, men viktigere er det at disse ordningene er en sovepute for kulturformidlere. Og med mindre vi liberaliserer narkotikapolitikken fullstendig her til lands, vil vel de færreste gidde se på sovende kunstnere?
Det sentrale spørsmål i kulturpolitikken
1) om / i hvilken grad man ønsker at kultur skal forhåndsbetales over skatteseddelen/avgifter hvorpå politikerne velger tilbud for deg, eller
2) om / hvilken man ønsker at kultur skal betales og velges av den enkelte.
Etter mitt skjønn er det liten tvil at nr. 2 er den mest rettferdige fordelingen, og den fordeling som er best egnet til å skape et frodig og tidsriktig kulturliv. Verdens største kultureksportør er USA, og der er det lite som er subsidiert.