Det synes å være en slags opplest og vedtatt sannhet at Jonas Gahr Støre er regjeringens supermann. Mediene har vært forbløffende servile og panegyriske i hyllesten. Dermed tapes nyansene om Støre av syne. For hullene i supermannmyten er mange. Veldig mange.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre settes høyt av mange velgere. Og han elskes av mediene, utallige er de portrettintervjuer og andre intervjuer der Støre framstilles som den desiderte kronjuvelen blant statsrådene. Dette er ikke uten grunn, Jonas Gahr Støre er en meget dyktig politiker. Han gjør seg bra i TV-ruten, har et godt språk, er kunnskapsrik, er passe rund slik at få støtes i fra og samtidig så tydelig at ordene likevel har substans. Hans dyktighet skyver til og med stivbente kvoteringsregler i Ap til side.
 |
Foto: Harry Wad |
Det virker som om mediene hyller Støre for å rettferdiggjøre maktkritikk av de andre statsrådene, altså at ”supermannen” Jonas Gahr Støre brukes for å skape en slags balanse i det totale regnskapet over ros og kritikk. Slik bør det ikke være. Hederlige unntak finnes dog, kommentaren av VGs Elisabeth Skarsbø Moen 20. mai i år er en av de aller hederligste.
I en overraskende lang rekke saker er det en fellesnevner at utenriksministeren har opptrådt meget kritikkverdig, utvist høyst betenkelig dømmekraft og foretatt gale politiske veivalg. Likevel reises få, om noen, kritiske røster mot Jonas Gahr Støre. Han slipper unna med det meste. Fordi han er Jonas Gahr Støre. Jeg vil derfor, i nyanseringens tjeneste, trekke fram åtte saker som, etter mitt skjønn, stikker store hull på myten om supermannen Jonas Gahr Støre:
1. OL-farsen. Jonas Gahr Støre blandet seg, i likhet med Åslaug Haga, inn i kampen om hvem som skulle være Norges kandidat som arrangør av OL i 2018. Den varme Tromsø-tilhengeren Støre undergravde dermed den gjensidige forståelsen av at dette skulle være en helt fair konkurranse mellom de tre søkerbyene. Støre ytret seg i stedet klart i retning av at OL til Tromsø vil passe inn i hans såkalte Nordområdestrategi. Tekstmeldinger av typen ”Hei! Fantastisk artikkel i VG i dag! Det vil sive mer støtte til dere etter hvert… Stå på og lykke til videre! Jonas” ble sendt fra Støre til Tromsø-OLs daværende, nå avgåtte, daglige leder Bjørge Stensbøl. Mens det i en annen tekstmelding fra Støre, til en annen ikke navngitt og sentral kilde, heter at ”Du vil se signaler fra andre hold etter hvert. God helg. Heia Tromsø!” I ettertid kan ikke Støre ”erindre” disse tekstmeldingene. Både Trondheim og Oslo kastet vekk millioner av kroner på forberedelser og søknader. Sentrale statsråder, med Støre og Haga i spissen, satte idrettsstyret under et utidig politikk press før avgjørelsen skulle fattes. Og Martinsen-utvalget, som ble nedsatt av idretten selv, og som konkluderte med at Tromsø var det desidert dårligste av de tre alternativene, gjorde i realiteten et bortkastet arbeid.
2. Tom Nordområde-retorikk. Apropos Nordområde-satsingen. Bellona framførte her tidlig en betimelig kritikk av dette prosjektets manglende fokus på demokrati og menneskerettigheter. Hva er det som egentlig skjer – reelt sett? Dette skulle jo være Jonas Gahr Støres eget prestisjeprosjekt. Et prosjekt som skulle handle om ”å forankre et nytt perspektiv, for nordområdene selvfølgelig, men også for Norge og for hele det nordlige Europa. Det handler om nye og spennende rammer for menneskers liv og utvikling. Intet mindre”, i følge Støres hallelujatale i Tromsø høsten 2005.Jonas Gahr Støre fyrte opp forventningskjelen så mye gjennom vidløftige visjoner, at reell handling neppe noen gang vil kunne følge opp de flotte ordene, slik et internt UD-notat, gjengitt i Aftenposten (og da er det vel ikke så veldig internt lenger..) nylig slo fast.Tom retorikk kalles slikt. Det er en merkelapp som passer på en ordinær politiker, ikke på en supermann.
2. Tom Nordområde-retorikk. Apropos Nordområde-satsingen. Bellona framførte her tidlig en betimelig kritikk av dette prosjektets manglende fokus på demokrati og menneskerettigheter. Hva er det som egentlig skjer – reelt sett? Dette skulle jo være Jonas Gahr Støres eget prestisjeprosjekt. Et prosjekt som skulle handle om ”å forankre et nytt perspektiv, for nordområdene selvfølgelig, men også for Norge og for hele det nordlige Europa. Det handler om nye og spennende rammer for menneskers liv og utvikling. Intet mindre”, i følge Støres hallelujatale i Tromsø høsten 2005.Jonas Gahr Støre fyrte opp forventningskjelen så mye gjennom vidløftige visjoner, at reell handling neppe noen gang vil kunne følge opp de flotte ordene, slik et internt UD-notat, gjengitt i Aftenposten (og da er det vel ikke så veldig internt lenger..) nylig slo fast.Tom retorikk kalles slikt. Det er en merkelapp som passer på en ordinær politiker, ikke på en supermann.
3. Terrorangrepet. Jonas Gahr Støre var ansvarlig for et kritikkverdig sikkerhetsopplegg under sitt statsbesøk i Afghanistan i januar. Et besøk som ble utsatt for et blodig terrorangrep hvor resultatet bl.a. ble at Dagblad-journalist Carsten Thomassen døde, og UD-ansatt Bjørn Svenungsen ble hardt såret. UD la ut detaljert informasjon om utenriksministerens flyruter og hvor han skulle bevege seg og sove i Afghanistan. UD og Støre ignorerte råd fra Forsvarsdepartementet og PST for å sikre en ”sivil profil” på besøket og dermed skape et feilaktig inntrykk av det ikke er en krig som Norge engasjerer seg i Afghanistan. I etterkant gransket Støre og UD seg selv, i stedet for å la eksterne vurdere denne alvorlige hendelsen. Ikke helt overraskende fant de knapt noen feil.
4. Noen har snakket sammen. Jonas Gahr Støre forsøkte å påvirke ansettelsesprosessen av ny konsernsjef i A-pressen, i ”noen snakker sammen-tradisjon” av aller verste Ap-skuffe, til fordel for sin venn Jan Erik Larsen. Dog uten hell. For Larsen er nå på nytt ansatt ved statsministerens kontor for å redde de rødgrønne stumpene som eventuelt måtte være igjen å redde.
5. Gummisålene i Kina. Utenriksministeren listet seg rundt på gummisåler av frykt for å si noe ufordelaktig om det diktatoriske kommunistregimet under sitt statsbesøk i Kina.
- Verden må ikke presse Kina for hardt når det gjelder menneskerettigheter, ble han sitert på av NRK.
Det er å være litt for feig. For verden må presse Kina. Presse på for ytringsfrihet. Presse på for trosfrihet. Presse på for demokrati. Dialog er viktig, men uten press vil Kina fortsette, fortsette og fortsette å gi blanke i menneskerettighetene. Og det bør ikke verden akseptere. Jonas Gahr Støre bidrar til å stryke korrupte kommunistiske statsledere medhårs, og det bør ikke en norsk utenriksminister bidra til.
6. Karikatur-feighet. Da karikaturstriden blåste som verst i forfjor, stod Jonas Gahr Støre i forbløffende liten grad opp for ytringsfriheten. Jeg er, i motsetning til Knut Olav Åmås og en hel del andre, slett ingen ytringsfrihetsfundamentalist. Men Støre argumenterte og framstod i den debatten som om ytringsfrihet er underordnet behovet for dialog og forståelse for ille berørte muslimer. Og det lød ikke særlig bra, ei heller i mine ører. For slik bør ikke en representant for ”det offisielle Norge” framstå.
7. Proteksjonisme og WTO. For et drøyt år siden skrev Støre en kronikk i Aftenposten hvor han diskuterte om Norge og nordmenn framstår som rike og ekle. Dessverre tok han ikke opp noe av det aller ekleste med Norge, nemlig at vi fortsatt holder oss med en gammeldags, proteksjonistisk politikk som er bygd opp for å beskytte norske, reaksjonære landbruksinteresser. Denne politikken er Jonas Gahr Støre selv en av hovedeksponentene for, veldig godt hjulpet av regjeringskollegene i Senterpartiet. Denne proteksjonismelinjen, som dessverre ikke er noe særnorsk unntaksfenomen, bidrar til at forhandlingene om en ny WTO-avtale strander gang på gang. En WTO-avtale for en friere handel kan gi håp om en bedre verden. Håpet svinner hen i takt med nye tilbakeslag, og Jonas Gahr Støre må ta sin del av ansvaret.
8. Dear Condi. Tidlig i finansministerkarrieren møtte statsråd Kristin Halvorsen partileder Kristin Halvorsen så ettertrykkelig i ”boikott Israel”- døren, at Jonas Gahr Støre så seg tvunget til å forsøke å rette opp fadesen. I et forsoningsbrev til USAs utenriksminister, under den joviale overskriften ”Dear Condi”, skrev Støre noe som Anders Heger har karakterisert som ”et av norsk utenrikspolitikks ynkeligste dokumenter på lang tid”. I brevet het det bl.a. at ”Norge aktivt støtter Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser”. Ved å bruke den israelske terminologien ”forsvarbare grenser” ga Støre dermed norsk støtte til at Israel ikke trenger å trekke seg tilbake til de internasjonalt aksepterte grensene fra 1967. Brevet fikk bl.a. en av Norges fremste eksperter på Midt-Østen, Nils Butenschøn, til å skrive en kronikk i Aftenposten der han hevder at Støre ”kan ha bundet Norge opp til en politikk som bryter med etablerte norske posisjoner og med gjeldende folkerett”. Kanskje gir det mest mening å se på Støres famøse brev som en ren arbeidsulykke som kan skje den beste – også Støre. Men en skrape i lakken var det så definitivt.
Jonas Gahr Støre er en god politiker. Men slett ingen supermann. Når skal norsk presse ta dette inn over seg?
- Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent
Støres (og bulke-Jens’) største feil under karikaturstriden, var å gi Selbekk skylden for angrepet på Norges ambassade i Syria. Under dette presset viste de med all tydelighet hvor deres lojalitet befant seg, og det var ikke hos deres egen landsmann eller de øvrige norske interesser. Det var kort og godt et svik som ikke kan oppveies av flinkhet på andre felt. Dette skammens øyeblikk vil hefte ved dem så lenge de lever, ja også etter at de er gått bort.
Det er ikke vanskelig å väre utenriksminister i Norge. Vi har ingen fiender, vi skal redde verden, ingen historie og er rene og rike. Jeg er spesielt bekymra for at Forsvaret ikke bygges ut for Nordområdene.
På den bakgrunn er hans rulleblad ganske tynt. Og Störe vet, da han var på MTB.
Til Navn?
Vel talt, min venn.
Dine ord er sanne.
Sviket vil aldri glemmes.
Velskrevet artikkel og gode poenger!
Det første Støre lovte da han ble utnevnt, var at grensetvisten med Russland skulle avklares i løpet av ett år. Min umiddelbare reaksjon var at det hørtes optimistisk ut å lande en slik vanskelig tvist etter 30 års uenighet – men så har da heller intet skjedd.
Blir spennende å se om Aftenspostens Stanghelle eller Nrks mikrofonstativ Viggo Johansen kommer til å stille ham kritiske spørsmål om dét – eller kritiske spørsmål overhodet…
Jamen, hvem har nå egentlig konstruert et bilde av Støre som supermann? Artikkelforfatteren selv, synes det som. Disse tingene her er jo bare småtteri. Meget tendensiøst innlegg med dertil manglende objektivitet.
Du har vel glemt noe her – nemlig Jonas’ første dag på jobben da han sendte et helikopter med spesialstyrker for å bringe inn den russiske tråleren Elektron. Heldigvis for Jonas måtte helikopteret måtte snu. Dette kunne blitt en historisk dårlig første dag på jobb.
En annen ting: Jonas liker også å fortelle Anne Grosvold og andre som liker å høre på hans velpolerte elokvens at han “smører matpakke til barna sine”. Selv som utenriksminister kan det vel bli tid til det når man har noen hundre millioner å rutte med og har hjemmeværende kone – eller hva?
Kjempebra kronikk, Svein Tore!
Eller forresten, det der med reaksjonære norske landbruksinteresser tror jeg jeg du må forklare meg.
Jeg vet nemlig ikke om jeg har forstått det helt, ennå.
(PS: Du vet sikkert mer enn meg om WTO, rent institusjonelt. Men når det gjelder WTO, landbruk etc., stoler jeg faktisk mer på Per Olaf Lundteigen og de folkene der.)
Fin artikkel. Når det gjelder “OL-farsen”, så er det ganske håpløst å si at Martinsen-utvalgets jobb var bortkastet bare fordi deres innstilling ikke ble fulgt; det var tross alt meningen at idrettsstyret skulle fatte den endelige beslutning, ikke Martinsen-utvalget.
Var idrettsstyret under et “utidig politisk press” ? Jeg kan ikke helt se holdepunktene for det. At Åslaug Haga ønsker OL i Tromsø er ingen bombe (Senterpartiet er for å ta hele landet i bruk).
[...] innhold blir tydeligere, har til dels vært vellykket. Minerva har, som en av få miljøer, kritisert Jonas Gahr Støre. Allikevel er han alt i alt en dyktig utenriksminister. Vi synes han nå bør ta [...]