Mediefolk har en tendens til å gå i vranglås hver gang det dukker opp noe som kan minne om mediekritikk.

I en serie artikler på nettstedet Kommentar.no har jeg de siste månedene sendt noen stikk i retning Jonas Gahr Støre. Sammen med en del nye poenger ble dette til en lengre artikkel her på www.minerva.as. Her var også en eksplisitt mediekritikk bakt inn. En noe kortere og omarbeidet kronikkversjon ble sendt til Aftenposten, og i disse høyatuelle Støre-tider, så valgte Åmås og co å publisere denne usedvanlig raskt.

Reaksjonene jeg har fått i etterkant, både pr. telefon, pr. mail og på nett, tyder på at jeg kan ha truffet et eller annet, selv om noen mener at dette er skivebom. Enkelte sier endog at jeg er altfor mild i formen og at jeg burde ha gått mye lengre både i kritikken av Støre og i kritikken av mediene.

Jeg synes at den påfølgende Støre-debatten på nett, til nå i alle fall, holder et høyere nivå enn hva Dagfinn Nordbø mener er representativt for nettdebatter. Selv om nivået åpenbart kunne vært hevet enda noen hakk hvis debattantene hadde spart seg for karakteristikker av typen ”Høyres nye drittkaster” osv. Men når man stikker fram hodet, får man regne med å få seg en på kjeften.

Flere av innspillene er betimelige og gode og har i alle fall gitt meg grunn til ytterligere refleksjon og ettertanke. Kommentaren til Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen, gjorde meg imidlertid noe mer betenkt. For hun synes å falle rett i den skyttergraven som mediefolk har en altfor stygg tendens til å falle i når de får kritikk. Og denne tendensen overbeviser meg bare mer og mer om at mediekritikk blir viktigere og viktigere i samfunnet vårt. I mangelen på en femte statsmakt som kan holde den fjerde; mediene, i ørene, så må derfor lesere, seere, lyttere og mediefolk selv påta seg denne oppgaven.

Jeg vil dog gi Marie Simonsen rett på ett punkt; alle de åtte Støre-eksemplene som jeg trekker fram, er hentet fra medienes dekning. Det er i seg selv en indikasjon på at mediene har gjort en jobb også i forhold til Støre. Av og til også en god jobb. Og det skal mediene ha honnør for. Men mitt hovedpoeng er at jobben ikke er blitt gjort godt nok. Rett og slett fordi de gode, kritiske artiklene ikke er i nærheten av å utligne all den hyllesten og Støre-jubelen som foregår i de samme spaltene.

Etter min vurdering er derfor ikke dekningen av Støre balansert, slik Simonsen åpenbart mener at den er. Den er i stedet skjev. For skjev. Det blir for mye ”supermann-Støre”. Dette bør ikke norske medier være bekjent av. Det er dette som gjør at jeg, og åpenbart en hel del med meg, sitter igjen med et inntrykk av at Støre også tidvis slipper litt for lett unna i saker der kritikken burde vært framført med enda mer styrke og kraft.

Når, etter hva jeg forstår, såpass mange sitter med et såpass likelydende inntrykk, kan det tyde på at dette inntrykket er tuftet på en viss grad av empirisk substans. Dette er da i så fall en stor utfordring for norske medier. Så stor at det grenser opp i mot, og kanskje også er, et problem. Er Marie Simonsen representativ, så tyder det på at de store mediene slett ikke er i stand til å ta denne utfordringen. Dessverre.