Det er innenrikspolitikken som styrer sikkerhetsspolitikken. De politiske ”kart” som tegnes over verden må passe til de politiske maktsentra her hjemme, og retorikken må gi gjenklang i opnionen. Dette er en slags politisk ”voodoo”: vi vil skape en sikkerhetspolitisk ligning som går opp her hjemme.
Det foregår en viktig mental ’forskyving’ i norsk sikkerhetspolitisk debatt for tiden. Det er sterke politiske interesser for å realisere den gamle drømmen om nordisk forsvarsunion i SV og på APs venstreside. Nordisk nøytralitet ville vært enda bedre. SV målbærer Norden som et alternativ til NATO på sin enkle og unkompliserte måte. Der i gården har man intet å tape, men alt å vinne. Skulle det blir svenske kampfly, ville det være juvelen i kronen, i alle ’tre kronor’.
Samtidig foregår det et pragmatisk og nøkternt militært samarbeid mellom Norge og Sverige. Dette er helt i sin begynnelse og har som motivasjon å spare penger for begge land. Norge har ikke valgt Sverige av noen politisk grunn, som et skritt mot et sikkerhetspolitisk samarbeid, men tingene har blitt slik fordi vi trenger – og søker – land som vil samarbeide med oss om ikke-operative kapasiteter som felles skytefelt, utdannelse, overvåking, delt luftrom, etc.
Samarbeid
De to lands forsvarssjefer har utviklet en katalog for slikt samarbeid, og det er den samme eksersis som militære sjefer i andre land må gjennom når de oppdager at lavere forsvarsbudsjetter og høyere kostnader ikke kan balansere. Det svensk-norske samarbeidet har derfor ikke noe med storpolitisk strategi å gjøre. Men det kan likevel brukes politisk for alt det er verdt, og det faller sammen i tid med både flykjøp og anti-amerikansk stemning i norsk opinion. Anti-amerikanismen har med terror som militært trusselbilde å gjøre og med NATO som krigførende i Afghanistan. Begge deler er omstridt i Norge.
Hovedoppgave: kamp mot terror
NATOs førende dokument om trusselvurderingen, som kalles ”Comprehensive Political Guidance”, ble vedtatt i 2006 på Riga-toppmøtet. Det sier at kampen mot global terror er NATOs hovedoppgave de neste 10-15 år. Dette trusselbildet hører man ikke ofte om fra norske politikere, det er mest når noen skades eller faller i Afghanistan at denne sikkerhetspolitiske grunnen til å være der, blir omtalt. Det er således typisk at både stats- og utenriksminister skrev artikler om det sikkerhetspolitiske rasjonalet for vår innsats i ISAF etter norske tap og norsk kampinnsats i fjor høst. Men jo sjeldere folk får høre om denne siden av norsk innsats, desto mindre vet de og desto mindre aksepterer de krigføringen.
Det er veldokumentert at norsk innsats i ISAF ikke er populær, ca 50% vil trekke styrkene hjem. Det er også veldokumentert at langt flere vil bli i NATO, ca. 70%. Forskjellen betyr at folk ikke forstår betydningen av å stille der NATO er engasjert. Forskningen kan dokumentere at et lands betydning i NATO er lik dets innsats i operasjoner som ISAF. For Norges som helt klart trenger allierte i en kritisk situasjon i nord, er NATO av essensiell viktighet, og USA er den sikkerhetspolitiske garantist for Norge så vel som en rekke andre europeiske land. Hvis politikerne forklarte disse sammenhengene, ville folk flest forstå dem. Det samme gjelder terroren som global trussel. Denne gjelder også i Norge og mot nordmenn som del av NATO. Norge er på ingen måte unntatt fra terrortrusselen, og der den må bekjempes militært, som i Afghanistan, gjør vi også det. Igjen er problemet at dette underkommuniseres på hjemmebane.
Det faktum at en slik krig kun vinnes med sivile virkemidler fordi det å vinne befolkningen gjennom et bedre liv er nøkkelen, endrer ikke på det faktum at NATO er i Afghanistan av sikkerhetspolitiske grunner.
Trusselbildet
Bevisstheten om det nye globale trusselbildet er ikke stor i norsk debatt. Debatten går enten i gjengrodde spor om det gamle vs det nye, eller presenterer saken som om det er en total frihetgrad for Norges vedkommende. Når min kollega Iver Neumann målbærer det syn at vi kan velge EU, Norden eller NATO som alternativer, må det være på det premiss at vi har et langt større nasjonalt forsvar enn i dag for å sikre oss i nord, samt at de globale terrortrussel ikke angår oss. Det er interessant at debatten om dette nå er reist fra NUPIs side, et institutt som alltid har ligget i den sikkerhetspolitiske mainstream.
”Skal Norge melde seg ut av NATO?” spurte en bekjent meg forferdet. Det var da Norge var alene om sin holdning mot rakettskjoldet. ”Nei, det skjer nok aldri”, kunne jeg svare. For det er jo slik at stater nesten aldri melder seg ut av internasjonale organisasjoner. De forblir medlemmer, men muligens bare i navnet. I NATO er det mange slike som ikke bidrar noe særlig og som ikke betyr noe. Hvis man dissenterer, slik vi var under hjemlig press til å gjøre i rakettskjoldssaken, blir vi raskt et B-medlem. Det samme gjelder reservasjoner på bruken av styrkene ute, som for eksempel ved å nekte dem å delta i Sør-Afghanistan. Men melde seg ut? Helt sikkert ikke.
Forskyvning av tyngdepunkt
Og her kommer poenget med denne artikkelen: Vi ser ikke noe skifte eller radikal endring i sikkerhetspolitikken, vi ser en forskyvning av tyngepunkt. NATO-medlemskapets forventninger og forpliktelser blir mindre viktige fordi de er lite populære i opinionen – vi snakker derfor svært lite om at vi er med i krigføring mot Taliban. Dette er noe som assosieres med USA, og som vi gjerne vil fortsette å assosiere med dem. Rakettskjoldet var også en slik salderingspost på det innenrikspolitiske regnskap for at det skulle balansere: regjeringen gikk så langt det var mulig i sin kritikk av saken i NATO slik at dette kunne krediteres hjemme.
Og det er her Norden har en slik magisk tiltrekningskraft. Opinionen liker nordisk samarbeid – det er fredelig, basert på ”verdier”, kanskje en nordisk modell for sikkerhetspolitikk hvor FN og ikke NATO spiller hovedrollen? En modell hvor alle er snille?
- Janne Haaland Matlary er professor dr.philos. i statsvitenskap (internasjonal politikk) ved UiO og Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og har en rekke internasjonale verv.
Interessant og god artikkel. Kanskje det ikke var så dumt å bli i Afghanistan likevel. Kanskje Norge burde fortsette i NATO. Kanskje jeg tok feil mht. Afghanistan-krigen.
Men mener Matlary at det kunne være i en stats interesse å melde seg ut av FN?
(PS: kaster bare frem tanker her)
Det er i utgangspunktet gitt gode våpentekniske forklaringer på hvorfor rakettskjoldet ikke er noen trussel mot Russland. Allikevel må man etter min mening forstå de russiske reaksjonene. Her etableres det langtrekkende våpensystemer i et tidligere Warsawapakt-land, i en del av europa som seierherrene i 1945 bestemte skulle tilhøre den sovjetiske interessesfære. Kombinert med Nato-utvidelsen antar jeg at de russiske generalene ikke akkurat danser på bordet av begeistring over dette.
Russere er stolte og veldig nasjonalistiske, og Putin har åpenbart hatt folket med seg i gjenoppbyggingen av forsvaret. Selv om dette kanskje er mer følelser enn rasjonelle vurderinger, bør man allikevel være varsomme med utspill som kan bidra til å øke den politiske spenningen i Øst-Europa. Norge er, med sine særlige interesser i Nord-områdene, best tjent med et harmonisk forhold til Russland.
EU har vært og virker konfliktforebyggende internt mellom medlemslandene. Ideelt sett burde derfor også Russland bli medlem, eller i det minste hatt en eller annen form for sterkere tilknytning i en EØS-avtale.