Minerva
Av: Kristian Skylstad - 11. september, 2008  
Fremtidens Kunsthøgskole-produkter blir kanskje mer markedsvennlige kunstnere, kanskje blir det færre samfunnstapere, men hvor blir det av tenkerne? Jeg oppfordrer akademiet til å legge ned driften.

 Kunsthøgskolen i Oslo
Anno 2008
 
 
 
 
 
 
 
 
”Kunsthøgskolen i Oslo ble opprettet 1. august 1996, som en sammenslåing av fem forskjellige skoler, deriblant Kunstakademiet og Teaterhøgskolen. Helt siden starten har skolen vært sterkt preget av konflikt. Særlig ille har det vært ved det tidligere Kunstakademiet, som nå er en del av Fakultet for visuell kunst. Flere av fagmiljøene har ønsket å løsrive seg, og ledelsen ved skolen beskyldes for overtramp og maktarroganse.” (Aftenposten, 18.04.07)
 
Jeg sitter alene på atelieret. Jeg prøver å jobbe, men en stiv nakke og en kvelende angst begrenser mitt spillerom. Tvinger meg til å være usikker på om det jeg driver med er legitimt. Hvem plantet denne usikkerheten i meg? Hvem nektet meg friheten? Svaret er Kunsthøyskolen i Oslo. Stedet der jeg prøvde å utdanne meg til den friheten jeg akkurat nå nekter meg selv.
 

Da jeg begynte var Statens Kunstkademi det eneste
stedet i Oslo man kunne røyke en sigarett inne.

 
Da jeg begynte var Statens Kunstakademi det eneste stedet i Oslo man kunne røyke en sigarett inne. Det var et sted vi kunne puste, tenke, få kritikk og respondere. Følelsen som fyller meg hver gang jeg nå er innom, er følelsen av å bruke tiden i et asyl. Et lukket rom som beskytter meg fra meg selv og andre. Spørsmålet er hvem som lukket akademiet. Lukket de seg selv inne i proteksjonisme og stillhet? En dypt bevart hemmelighet gjemt fra seg selv, samfunnet og livet?
 
Kunst er ingenting uten frihet
På akademiet har vi lært retorikk. Ikke av våre egne professorer, men av en gjeng på den andre siden av byen – administrasjonen på KHiO. Det er nedverdigende og ydmykende. Enhver akademistudent bør henvende seg til staten og kreve sitt lån tilbake. For tort og svie, og tvungen, selvkonstruert etterutdannelse. Det tar tid å bli kvitt storebror. Hvis du har vært så naiv å tro at du skulle oppleve frihetens øyeblikk i det du snublet inn på KHiO, tok du feil. Storebror ser deg.
 
Dyrkelse av enkeltstudenten ble byttet ut med statutter og festtaler. Reaksjonen ble vrede, billedkunstnernes skjebne var under angrep. Kunstakademiet er i dag en institusjon uten mulighet til å velge sin egen skjebne. KHiO har full kontroll over de negative tendensene som har spredd seg de siste fem årene, men ber akademiet løse ”sine” problemer internt. Å påføre skade for så å skylde på offeret og se vekk… Det er den verste form for hersketeknikk.
 
Basert på konflikt og skuende blikk
Det har roet seg på Statens Kunstakademi nå. Folk smiler lettet, men de fleste har fremdeles en dyp rynke i pannen, en smittende dyp rynke. En presserende visshet om at det tilbakestående monsteret venter rett rundt hjørnet. En kunstner utdanner seg til å velge sin egen skjebne, til å ta selvstendige valg. Kunstneren skal stange hodet i veggen, men bli sterkere, og si nei til råd som kommer fra oven. Det er en ateistisk praksis vi driver med. En slik praksis kan ikke formes fra et skrivebord med lydisolerende tak og joviale samtaler. Det passer oss ikke, og konsekvensene av politikken er middelmådig, politisk korrekt kunst.
 

Kanskje KHiOs nye Fakultet for visuell kunst om ti år vil produsere billedkunstnere
med rosenrøde kinn og smilende fjes. Men det er ikke hva et akademi skal gjøre.

 
Jeg hadde en professor som lærte meg hvordan jeg skulle tenke, hvordan jeg skulle bryte med mine egne konvensjoner og standarder. En professor som gjennom to tiår holdt seg både vital, pragmatisk, tøff og polemisk på en institusjon som er basert på konflikt og skuende blikk. Denne mannen ble tvunget til å undervise fra en bil av grunner som ikke blir offentliggjort. Da hvisker alle: ”Han må ha gjort noe skikkelig galt for å fortjene noe slikt.” Nei, han har ikke gjort noe galt, han var kun seg sjæl.
 
Nå har deler av skolen adoptert retorikken til administrasjonen på Seilduken. De snakker mer om evaluering enn fag. Da burde de gå. De vet hvem de er hvis de tenker etter.
 
Samfunnsnyttige kunstnere
Joseph Beuys plantet et tre i hagen på Kunstakademiet i Oslo. Han sa at alle mennesker er kunstnere. Beuys ville åpne opp akademiet i Düsseldorf, et anarkistisk og utopisk prosjekt, men å kritisere denne åpenheten er som McCains angrep mot Obama: Valører av grått i en verden av mange farger. Jeg har hørt ordet ”samfunnsnytte” så altfor mange ganger i møtet med administrasjonen på KHiO, og forstått at de virkelig er fienden. At det er proletariatet som styrer. Da er jo poenget borte. Vi forsøker å få kontakt med proletariatet for å lære dem noe som ikke nødvendigvis er like enkelt som IKEAs bruksanvisninger.
 

Jeg oppfordrer akademiet til å legge ned driften. Slik kan samfunnet
oppleve savnet av en institusjon som ivaretar den frie tankens tradisjon.

 
Jeg sitter her og venter på mitt vesle personlige øyeblikk av frihet. Grunnen til min manglende glede er følelsen av at det ikke er min skyld. Men kanskje mitt ansvar. Maktapparatet har satt meg flere år tilbake i forhold til mitt potensial. Jeg er stygt redd for at det gjelder mange andre blivende kunstnere. Konsekvensene av distraksjon er ofte usynlige fram til den dagen man oppdager stagnasjonen. Det finnes ingen bransjer der denne sannheten er mer prekær enn i kunstbransjen.
 
Kanskje KHiOs nye Fakultet for visuell kunst om ti år vil produsere billedkunstnere med rosenrøde kinn og smilende fjes. Men det er ikke hva et akademi skal gjøre. Et akademi skal lære deg å svette, på den riktige måten. Ikke den kaldsvetten Kunsthøyskolen i Oslo tilbyr meg. Kanskje framtidens KHiO-produkter er mer markedsvennlige kunstnere, kanskje det blir færre samfunnstapere, men hvor blir det da av tenkerne, rebellene og originalene?
 
Drømmenes gravplass
Jeg oppfordrer akademiet til å legge ned driften. Slik kan samfunnet oppleve savnet av en institusjon som ivaretar den frie tankens tradisjon. Folket har sjansen til å muliggjøre en gruppe menneskers abstrakte drømmer, mål og tørst etter selektiv kunnskapstilegnelse.
 

”Hvorfor sitter dere her? Dere burde gå ut i hagen,
drikke vin, kline med hverandre og lese Rimbaud…”

 
Enhver som velger en utdanning på KHiO er nå en gris i bur på antibiotika. Hvem vil egentlig være det? Noen av de beste kunstnerne jeg har møtt brukte tiden på akademiet til å røyke hasj på atelieret, og kun det. Riktignok skal man møte motstand for å skape en karakter, men det går en grense. Grensen er nådd, jeg ser det nye bygget reise seg på Seilduksfabrikken. Jeg vet at Statens Kunstakademi har tapt, men jeg smiler tilfreds med tanken på at jeg fikk oppleve et år med ro og kontemplerende praksis før sensor steg inn på atelieret for å måle meg med tommestokk. Jeg næres fremdeles på den energien jeg ble forært for fem år siden.
 
Hvis jeg noensinne vender tilbake til St. Olavs gate, drømmenes gravplass, er treet til Joseph Beuys garantert byttet ut med en parkeringsplass. Hvem ville ikke valgt en innbringende virksomhet framfor et tre plantet av en snodig mann med hatt? Minnet om stedet der man lærte å ikke bli forstått er en forlengst glemt drøm. En del av prosessen i den utdannelsen jeg ble lovet var å bryte med mine egne forbilder. Nå har jeg oppdaget at de eneste jeg har brutt med er helt ordinære mennesker med små drømmer.
 
Men jeg er fri. Er jeg ikke? I hvert fall friere enn studentene på SHKS. Jeg har kanskje fått mental juling av KHiO-konstruksjonen, men jeg har ikke blitt drept. 
 
Destruktiv angst
Angst er destruktivt. KHiO representerer angst. Hvis KHiO vil bli kvitt angsten må institusjonen lære aksept. Den kan ikke legge det ansvaret over på oss. For vi krever en frihet i vårt sinne, og det er forløsende på lang sikt.
 
Da jeg startet på Statens Kunstakademi sa professor Stian Grøgaard noe som der og da fikk meg til å lure på om jeg gikk på en skole: ”Hvorfor sitter dere her? Dere burde gå ut i hagen, drikke vin, kline med hverandre og lese Rimbaud…”Nå er dette ord som inspirerer meg. Som gjør meg i stand til å produsere noe.
 
 
  • Kristian Skylstad er kunstner, kurator og skribent.
 

Av: Kristian Skylstad - 11. september

Ingen kommentarer til “Statens Kunstasyl?”

  1. Ruben Mercy skrev 11. september, 2008 kl. 00:00

    “Only on condition of a radical widening of definitions will it be possible for art and activities related to art [to] provide evidence that art is now the only evolutionary-revolutionary power. Only art is capable of dismantling the repressive effects of a senile social system that continues to totter along the deathline: to dismantle in order to build ‘A SOCIAL ORGANISM AS A WORK OF ART’… EVERY HUMAN BEING IS AN ARTIST who – from his state of freedom – the position of freedom that he experiences at first-hand – learns to determine the other positions of the TOTAL ART WORK OF THE FUTURE SOCIAL ORDER.”

  2. kkk skrev 8. oktober, 2008 kl. 00:00

    uheldig å avslutte en tekst med stalin grøgaard

Skriv en kommentar

Vi forventer en sivilisert debattform uten personangrep. Minerva forbeholder seg retten til å fjerne upassende kommentarer.

Minerva
Minerva
Akersgata 20
0158 Oslo
post@minerva.as
RSSHent siden på RSS