Sverre Lodgaard skrev om Russland, Georgia og det militære maktspillet i Aftenposten 17. september.
Avisen har vært så vennlig å ta inn mitt lille tilsvar i dag, og jeg tillater meg å gjengi det nedenfor.
**
NUPIs tidligere direktør Sverre Lodgaard forklarer i Aftenposten 17. september at siden USA har utvidet antallet militærbaser og blant annet rykket inn i tomrommet etter Sovjetunionens sammenbrudd, er det ikke overraskende at Russland kommer med mottiltak. Det minner mistenkelig om en unnskyldning for Russlands aggresjon mot Georgia, men la nå det ligge.
Jeg er mer overrasket over at Lodgaard skriver: ”Under den kalde krigen risikerte små og mellomstore land å komme i klemma når det spisset seg til mellom USA og Sovjetunionen. Da ble de østeuropeiske landene drevet i hendene på sovjetrusserne”. Les siste setning en gang til.
Mener Lodgaard på fullt alvor at det var amerikansk maktpolitikk som drev østeuropeiske land til å søke tilflukt hos Sovjetunionen? Det er mulig at jeg lever på en planet som ikke dekkes av forskningen til Norsk Utenrikspolitisk Institutt, men på min planet var det faktisk slik at Øst-Europa ble okkupert av Sovjetunionen, som minst tre ganger etter den første okkupasjonen i kjølvannet av andre verdenskrig brukte rå våpenmakt (Berlin 1953, Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968), installerte marionettregimer og undertrykte opposisjonen med meget sterke virkemidler.
Kanskje Lodgaard vil klargjøre hva han mener med at USA drev østeuropeerne i hendene på Sovjet-kommunismen? Mener han at de østeuropeiske landene sluttet seg til Sovjet-sfæren av egen fri vilje?
God iakttakelse.
Faktum var vel at USA og Storbittania mer eller mindre “ga bort” Østeuropa til Sovjetunionen i Teheran- og Potsdamkonferansen. Dette området av Europa skulle tilhøre den sovjetiske interessesfæren. De trodde vel i sin naivitet at Sovjetunionen skulle respektere disse landenes demokratiske tradisjoner.
Allerede i 1947 gikk det opp for dem hva de hadde gjort – og da var det for sent.
Arve – det gikk nok opp for dem tidligere hva de gjorde – men når den Røde Armé hadde mange millioner soldater stående i hele Øst-Europa, var det nok litt begrenset hva slags valgmuligheter de hadde på disse konferansene.
Vel, hadde man hørt på General Patton så kunne ting sett litt annerledes ut.
Churchill skjønte utmerket godt særdeles tidlig hvilke tanke Stalin hadde, og det var jo en tragedie at ikke vestmaktene gikk inn i Berlin og Praha, fremfor å overlate disse byene til Kommunistene.
Kapitalismus har helt rett. Eisenhower og Roosevelt stolte på Stalin, Churchill visste bedre. Patton burde fått ta Praha.
Og heldigvis hadde de allierte vett til å krysse Elbe før russerne rakk å svinge nordover mot Danmark.
Hva Lodgaard snakker om er mildt sagt uklart.
Som et eksempel på stormaktenes naivisme har jeg hentet dette utdraget fra Potsdam-avtalen august 1945 angående Polen:
“The Three Powers note that the Polish Provisional Government of National Unity, in accordance with the decisions of the Crimea Conference, has agreed to the holding of free and unfettered elections as soon as possible on the basis of universal suffrage and secret ballot in which all democratic and anti-Nazi parties shall have the right to take part and to put forward candidates, and that representatives of the Allied press shall enjoy full freedom to report to the world upon developments in Poland before and during the elections.”
Personlig tror jeg ikke Lodgaards utsagn skal tolkes slik de fleste her later til å tolke det. Han sier: UNDER den kalde krigen, altså mener han ikke nødvendigvis årene rett etter annen verdenskrig. Slik jeg tolker det, mener han at de sovjetiske satelittstatene, når den kalde krigen fra tid til annen tilspisset seg, ble nødt til å knytte seg sterkere til Sovjet for ikke å vekke Moskvas vrede. Lest på en slik måte blir setningen kanskje mindre kontroversiell. Det er en konstatering, og inneholder slik jeg ser det ikke kritikk av USA, med mindre man velger å lese det inn mellom linjene.
Lodgaard har forresten (etter min høyst subjektive mening) rett i at Russlands politikk ikke er overraskende. Det er også en konstatering, ikke en unnskyldning.
Som flere nevner her er det jo kjent at Churchill mente at de burde forsette østover nesten helt til Moskva, siden de var så godt i gang og hadde krigsmaskineriet oppe og gå.
Men så var jo han også en notorisk-anti-kommunist.
“If Hitler were to invade hell, I would atleast make a positive reference to the devil” – Om Hitlers Barbarossa-oprasjon.