Ingenting forandrer seg, å engasjere seg i den politiske debatten om statsbudsjettet er bare bortkastet. En milliard her, en milliard der, det har ingenting å si hvem som er kaptein på en skute som synker. For synke det gjør den uansett når skuten er full av hull.

Offentlige innkjøp vil bare stige og stige, uansett hvem som sitter i Regjering eller har Statsminister-funksjonen i landet.

Dette minner meg om barn som krangler i barnehagen. De store barna har stjålet godteriet ditt eller leken din og kaster den frem og tilbake mellom hverandre, mens man springer frem og tilbake og skriker: “Få leken, få leken!” … Jeg har valgt å ha litt stolthet igjen og kommer ikke til å skrike høyt eller springe frem og tilbake for å få tilbake brødsmuler etter staten har stjålet enorme rikdommer fra meg. Jeg betaler skatten min og deretter snur jeg ryggen til staten og hele politikken. Det gir mye mer glede og verdi i livet!

http://utenstat.no/ingenting-forandrer-seg

“Du sier at vi føder for få barn – i forhold til hvilken norm?”
- I forhold til å opprettholde folketallet
” Hvis poenget ditt er at det er for lite i den forstand at det vil bli for få i arbeidsdyktig alder i forhold til pensjonister, må man foreta en økonomisk avveiing. Jeg tror ikke det å få barn for de fleste er et i første rekke økonomisk spørsmål – det kan dermed vise seg at barneproduksjon er relativt inelastisk i forhold til kompensasjonsgrad, ikke minst i det litt høyere lønnsskiktet.”
- Se på de andre, sekulariserte demokratiene i Europa med lav kompensasjonsgrad, så får du svaret på det. At det mer religiøse USA har høyere fødselsrate selv med lavere kompensasjonsgrad er således heller ikke overraskende. Spørsmålet er jo da, hvis man er enig i at det er ønskelig å opprettholde folketallet uten å transformere samfunnet med stor grad av innvandring, er jo om det er enklere, si mulig, å re-kristne landets befolkning (Evt gjøre det muslimsk) for en rimeligere penge enn økonomisk understøttelse av fødselspermisjon.

“Tilsvarende kan marginalkostnaden for å øke barneproduksjonen vise seg å være ganske høy – og så høy at den overstiger marginalkostnaden.”
- Her mener du kanskje marginalinntekten?
“Det er et empirisk spørsmål – sett som en tidsserie i Norge er det i hvert fall ikke noe som tyder på at bedre fødselspermisjonsordninger har gått hånd i hånd med høyere barnetall. Altså: Det har antageligvis en virkning på marginen i en statisk analyse – men den er sannsynligvis også marginal.”
– Det kan være, men igjen sammenlign Norge med Europa. Jeg vil påstå at både Spania og Italia er langt mer religiøse/tradisjonelle enn Norge, men det har svake fødselspermisjoneordninger, og svært lav fruktbarhet (1,2-1,3)

“Pengene som frigjøres kan antagelig brukes mer produktivt på tiltak som gjør det mer attraktivt å ha barn på andre måter, enten ved å målrette mot dem som har større økonomiske behov eller på andre måter – f.eks. ved skatteletter, som for øvrig også vil stimulere til høyere arbeidslivsdeltagelse, og dermed ha en kanskje minst like positiv effekt i forhold til forholdstallet mellom den arbeidende og den ikke arbeidende del av befolkningen.”

- Ja, men det nevnte du ikke i artikkelen din. Som mange fler leser enn disse kommentarene.

“Dernest er det grunn til å spørre seg om ikke selve det at man ser på spørsmålet om fødselspermisjon som et spørsmål om statens ansvar for den marginale barneproduksjon over tid er med på å endre folks normer i forhold til barn, økonomi og eget ansvar, og dermed svekke viljen til å bære økonomisk ansvar for beslutningen å få barn.”
- Ja, men skatteletteelser knyttet til barnefødsel og oppdragelse vil antagelig reduserer dette mer enn ren støtte, og samtidig bidra med stimulans. Og som sagt, så lenge man ser på det som et samfunnsmessig mål at befolkningstallet opprettholdes for å sikre økonomien og velferden, uten å ha en stor grad av innvandring, så mener jeg det er åpenbart gjennom å se på våre europeiske naboer, at så må gjøres.

2. Slike tiltak kan dog føre til at det er riktige mennesker som får barn, for å si det litt stygt. Det er ikke det av de svake får for mange barn, men det er deler av middelklassen som får for få barn. Det er nok fordi det først og fremst er middelklassens om tenker økonomi før de får barn. Andre grupper får jo gjerne barn uansett.

Jeg vil anta at fleste har glede av sine barn.
MEN, de har altså ikke stor NOK grad av glede – derfor får hver kvinne kun 1,8 barn i snitt – og det er altså ikke nok til å opprettholde befolkningsgrunnlaget gjennom “organisk vekst”

Altså har foreldre ikke stor nok grensenytte ( evt grenseglede, for å bruke Andresens terminologi) til å få et barn til, og gjerne enda ett.
Og det trenger vi skal vi få alle de tjenester vi krever og den veksten i standard vi forventer. Så så lenge vi har det som forutsetning at vi ønsker høyere og ikke lavere standard, og ikke trenger MINDRE arbeidskraft, tar altså Andresen feil.

Du sier at vi føder for få barn – i forhold til hvilken norm? Hvis poenget ditt er at det er for lite i den forstand at det vil bli for få i arbeidsdyktig alder i forhold til pensjonister, må man foreta en økonomisk avveiing. Jeg tror ikke det å få barn for de fleste er et i første rekke økonomisk spørsmål – det kan dermed vise seg at barneproduksjon er relativt inelastisk i forhold til kompensasjonsgrad, ikke minst i det litt høyere lønnsskiktet. Tilsvarende kan marginalkostnaden for å øke barneproduksjonen vise seg å være ganske høy – og så høy at den overstiger marginalkostnaden. Det er et empirisk spørsmål – sett som en tidsserie i Norge er det i hvert fall ikke noe som tyder på at bedre fødselspermisjonsordninger har gått hånd i hånd med høyere barnetall. Altså: Det har antageligvis en virkning på marginen i en statisk analyse – men den er sannsynligvis også marginal. Pengene som frigjøres kan antagelig brukes mer produktivt på tiltak som gjør det mer attraktivt å ha barn på andre måter, enten ved å målrette mot dem som har større økonomiske behov eller på andre måter – f.eks. ved skatteletter, som for øvrig også vil stimulere til høyere arbeidslivsdeltagelse, og dermed ha en kanskje minst like positiv effekt i forhold til forholdstallet mellom den arbeidende og den ikke arbeidende del av befolkningen.

Dernest er det grunn til å spørre seg om ikke selve det at man ser på spørsmålet om fødselspermisjon som et spørsmål om statens ansvar for den marginale barneproduksjon over tid er med på å endre folks normer i forhold til barn, økonomi og eget ansvar, og dermed svekke viljen til å bære økonomisk ansvar for beslutningen å få barn. Et sammenligning mellom Norge og USA vil kunne antyde en slik utvikling. Det finnes en rekke interessant forskning på hvordan ulike velferdsgoder påvirker normer, men jeg kjenner ikke til noe konkret på dette feltet.

Et annet moment er jo at et sivilisasjon hvis befolkningstall står still med nabosivilisasjoner med sterk befolkningsvekst gjerne vil få problemer etterhvert. Dette er jo ikke bare snakk om økonomi, det er også snakk om den vestlige sivilisasjon skal overleve eller ikke.

Konsekvensen av de tiltakene jeg skisserer som mulig områder å diskutere vil heller ikke være å ta middelklassen. Det er mange gode grunner til å se på uføretrygd og tidligpensjon – som nevnt i artikkelen gikk jeg ikke inn på dette nå, nettopp fordi en sterk svekkelse av ytelsene her nettopp kunne føre til en type grunnleggende usikkerhet som jeg mener disse middelklassene ikke gjør.

2) Jeg tror noe høyere barnetall kunne være positivt av mange ulike grunner. Jeg tror bare ikke at full lønnskompensasjon for velstående er det mest effektive tiltaket for å øke barnetallene.