Norske medier blander systematisk sammen brutto og netto kostnader ved den amerikanske redningspakken.
Mediene er naturlig nok opptatt av den redningsplanen for amerikanske finansinstitusjoner som finansminister Hank Paulson har lagt frem, og som det forhandles om i Washington i skrivende stund. Kjernen i planen er at staten skal overta en betydelig andel av usikre boliglån. Paulson har bedt om en ramme på 700 milliarder dollar til dette. Denne summen fremstilles nesten systematisk i norsk presse, eksplisitt eller implisitt, som kostnaden for amerikanske skattebetalere. Her er noen eksempler fra papirmediene – bare følge med i eteren, så vil du høre det samme gjentatte ganger:
Men rammen på 700 milliarder dollar utgjør et maksimalt og helt urealistisk tap. Bare dersom sikkerheten for lånene skulle vise seg å være null verdt etter at bolig- og finansmarkedene til slutt stabiliserer seg, kan de bli så høye. Som Economist enkelt slår fast: ”The true cost to taxpayers is unlikely to be anywhere near $700 billion, because many of the acquired mortgages will be repaid.”
Det er umulig å gjøre noe annet enn gjette på hvor store kostnadene for skattebetalerne til slutt vil bli. De to viktigste faktorene er hva staten betaler for lånene, og hva den etter hvert får igjen.
Det er nemlig ikke slik, som man muligens kan få inntrykk av i norsk presse, at staten redder utlånsinstitusjonene fra hele tapet. Lånene skal tvert imot kjøpes med en rabatt som skal reflektere sjansene for at de faktisk tilbakebetales og verdien av sikkerheten. Det grunnleggende problemet er selvsagt at det er umulig å prise verdien av disse lånene ”riktig”. Man må derfor bestemme seg i hvilken retning man vil helle.
Settes rabatten lavt, øker sjansen for at staten taper mye til slutt. Settes den for høyt, kan belastningen for finansinstitusjonene bli for høy og de går under, mens staten faktisk kan tjene penger på lang sikt. Sentralbanksjef Ben Bernanke har gjort det klart at staten derfor må betale mer enn ”brannskadepris” for lånene.
USA har vært gjennom en lignende prosess i moderne tid. På slutten av 1980-talle sparebankene lånt ut for mye penger i til dårlig sikkerhet. Mer enn 1.000 av disse sparebankene gikk konkurs og måtte avvikles av staten – den såkalte Savings and Loan Crisis. Den gang ble det også opprettet et statlig fond for dårlige lån – Resolution Trust Corporation, og i løpet av 1990-tallet ble regningen gjort opp. Den kom på omkring 116 milliarder dollar, i henhold til en mye referert oversikt.
I dekningen av den fullmakten Paulsen søker, er det rimelig å forvente at pressen i det minste opplyser om at dette er et maksimalt tap, slik Dagbladet her har gjort. Alternativt kan man referer til finansminister Paulson eller sentralbanksjef Bernanke, som regelmessig understreker at tapet blir langt mindre enn rammen, slik NTB har gjort det her.
Oppdatering 27. september
I dagens Aftenposten er John Hultgrens artikkel om samme emne ledsaget av en faktaboks som på en fin måte gjengir hovedpoenget i artikkelen ovenfor. NTB fortsetter imidlertid å spre feilinformasjon.
Vet du, jeg tenkte ikke over dette selv om jeg har sagt til andre at $700 milliarder kun var en ramme. Ikke rart amerikanere er veldig imot dette, når det er bare $700 milliarder som slenges rundt som ‘tallet’.
Apropos Savings and Loan Crisis, hvorfor får jeg deja vu når jeg leser Wikipedia-artikkelen om den? For meg virker det som demokratene også den gang var dem som forårsaket krisen, en krise som havnet i fanget på Reagan. Akkurat som i denne omgang, hvor demokratene vedtok lover i 1992 som la grunnlaget for boliglånskrisen, og Clinton som mot slutten av 90-tallet presset Fannie Mae og Freddie Mac til å kjøpe opp dårligere og dårligere lån for å få fattige og minoriteter i hus.
Og så strutser demokratene rundt og sier det er dem som er flinkest på økonomien? Hvordan fungerer det?
Det kan så være at ikke hele beløpet går tapt. Men det er uansett utrolig naivt av Obama å hevde at myndighetene sannsynligvis vil tjene inn hele beløpet igjen over tid ved at boligprisene vil stige på lang sikt – slik han gjorde i debatten mot McCain. Det er i det hele tatt mange betenkeligheter ved denne “redningspakka” – en grunn til at mange i USA er skeptiske. For eksempel skaper man “moral hazard” på høyt nivå, noe som kan legge grunnen for enda større problemer i framtiden ved lignende kriser.
God artikkel. Som et lite tillegg, en rimelig tilsvarende pakke ble vedtatt i Norge ifbm bankkrisen tidlig på 90-tallet; om noe var nok statens oppkjøpsbetingelser heller mykere enn de Fed har gått ut med. I etterkant har dette vært en helt ekstremt god investering for den norske stat. Det er selvsagt ikke gitt at det tilsvarende vil skje i USA nå, hadde man visst hva obligasjonene virkelig var vært ville det ikke vært behov for innngripen i utgangspunktet, viser bare hvor håpløst korttenkte/tvers gjennom løgnere (velg det som måtte passe) journalister flest er.