I en velfungerende marked må det være en avstemthet mellom tilbud og etterspørsel. I kredittmarkedet er det rentene som angir prisen. Når etterspørselen etter varen penger er stor, bør prisen (rentene) være relativt høyere enn når etterspørselen er lav.

I USA de siste årene har prisen vært kunstig lav, med en effekt at for mange har lånt for mye, som igjen blåser eiendomsprisene opp, og vi får bobler.

Det er Greenspan og Fed sin skyld at prisen har vært for lav. De er de som setter prisen.

Er det slik?

Videre, hvordan skulle det vært i ditt system hvis det ikke var nasjonenes nasjonalbanker som satte prisen på kreditt?

Renta gir også et galt prissignal om mengden med tilgjengelige realressurser for investeringer. Dette misforholdet avdekkes i bust-fasen og mange investeringer som tilsynelatende var lønnsomme når renta var kunstig lav, viser seg nå at det ikke være grunnlag for. Dusse feilinvesteringene må dermed likvideres.

Når boligkjøpere som egentlig ikke skulle kunne ha kjøpt bolig hvis rrealrenta ikke hadde blitt holdt lav, klarer nå ikke lenger å betjene lånene sine. Likeledes med de investeringer som har gått til virksomheter som nå viser seg å egentlig ikke være lønnsomme. Dermed forfaller mange lån og bankene får et likviditetsproblem. Det at lånene forfaller, innebærer samtidig at den kunstige kreditten som ble skapt ut av løse lufte, nå forsvinner ut i løse lufta igjen og pengemengden synker. Når pengemengden synker blir det mindre penger til investeringer samtidig som reallønnen stiger. Økende reallønnskostnader og økende rentekostnader på lån til investeringer, fører til redusert og ofte negativ inntjening. Dermed må bedriftene innskrenke og si opp folk. Da er vi inne i en realøkonomisk nedgangskonjunktur.

prøver du å få luftet tankene dine i fora som når flere? Aviser feks?

Til stadighet intervjues “sjefsøkonomer” om USA-krisa, men aldri kan jeg huske at de har inntatt ditt perspektiv.

Hvor utbredt er din holdning i fagmiljøet av økonomer?

har sendt inn et par artikler (blant de jeg har publisert på Minerva) tidligere til dagsavisene, men disse har ikke blitt trykket. Så lenge man ikke tilhører et politisk parti eller en annen kjent organisasjon, og man har meninger som går på tvers av vanlige oppfatninger, er det nok lite sannsynlig å få ting på trykk – dessverre.

“Sjefsøkonomer” er ofte sivil- eller bedriftsøkonomer som ikke har spesielt inngående kjennskap til verken pengeteori, økonomisk historie eller sentralbanklitteratur.

Når det gjelder fagmiljøet i Norge for økonomisk historie, så er det veldig lite. Man har et par flinke folk på historisk institutt på Blindern, et par stykker på BI og noen på NHH i Bergen. Disse uttaler seg sjelden i mediene. Den eneste jeg har registrert er Ola Grytten fra NHH. I tillegg er fagmiljøet nok mest interessert i norsk økonomisk historie (av naturlige grunner – det er et skrikende behov for mer forskning på norsk økonomisk historie, ikke minst penge- og finanshistorie) – og har ofte ikke så mye detaljkunnskap om USA (er mitt inntrykk).

Norske økonomiske historikere er samstemte i at den norske bankkrisen på 80-tallet var forårsaket av myndighetene ved at de fjernet mengdereguleringene på kreditt, men uten samtidig å fjerne den lave politisk styrte renta. I tillegg hadde man store avdrag på selvangivelsen for lånekostnader. På 80-tallet fikk man dermed en kraftig kredittekspansjon med sin eiendomsboble og jappetid, fulgt av nedgang og bankkrise.

Marius

Er det noe som irriterer, så er det synsing fra, ofte, journalister, som bramfritt slår fast at “dette viser hva en lite regulert økonomi kan føre til”. Så sent som på Uriks i går hørt man NrKs Bjørn Hansen slå fast nettopp dette (med dårlig skjult sosialdemokratisk skadefryd).

I det han sa så, slo det meg: “Hva vet egentlig Hansen om amerikansk økonomi? Eller økonomi overhode?” Men iveren etter å score politiske poeng (glem politisk nøytralitet, med andre ord) overgår lysten til å presentere et nyansert bilde av virkeligheten.

For de med minner tilbake til 80-tallet, husker NrKs meget partiske innlegg om Thatchers styre (som var FORFERDELIG, mente man på Marienlyst).

Ja, helt enig. Det at USA har et “helt fritt marked” er et mantra man hører hver gang TV2s nyhetskorrespondent i USA uttaler seg på TV2-nyhetene eller andre nyhetsmedier, Arbeiderpartiet eller SV uttaler seg om det som skjer – noe som er ganske virkelighetsfjernt for en som studerer økonomisk historie (slik jeg gjør).

Og som du sier: “Hva vet egentlig Hansen om amerikansk økonomi? Eller økonomi overhode?”

Niks og ingenting, vil jeg anta. Det slår meg hvor lavt kunnskapsnivået er i Norge om disse tingene blant de som er meningsdannende i offentligheten (journalister, kommentatorer og politikere). Og hvor annerledes ting ser ut hvis man skrur av NRK og TV2 og ser på BBC World eller CNN eller leser Economist eller andre seriøse engelskspråklige aviser og tidsskrifter. For ikke å snakke om hva pengeteoretiske og pengehistoriske forskere mener.

I Norge har man en tendens til å overforenkle og overgeneralisere – slik f.eks. Bjørn Hansen gjør. Man tenker at alt som har med penger og finans å gjøre – det må jo være “kapitalisme” eller “liberalisme” eller “et helt fritt marked”, mens man ikke er klar over at liberalister har kjempet mot den type politikk og reguleringer som man ser i finanssektoren og pengevesenet helt siden midten av 1700-tallet. Liberalister kaller det “merkantilisme” eller “crony capitalism” eller “political capitalism” eller “statskapitalisme” eller “blandingsøkonomi” – eller hva du måtte ønske å kalle det som impliserer tilsausing mellom stat og marked. Liberalister er tilhengere av generelle lover og rammevilkår, ikke “diskresjonær styring” ut fra kortsiktige hensyn eller for å gavne visse grupper i samfunnet.

Finanssektoren generelt og bankvesenet og pengepolitikken spesifikt har alltid vært gjenstand for privilegier, perverse incentiver og merkelige rammevilkår helt siden bankvesenet oppsto i sin moderne form på midten av 1700-tallet. Det er tragisk at David Ricardos og “Currency-skolens” ellers så sunne pengeteori og pengepolitiske anbefalinger ikke så for seg framveksten av et bankvesen der bankinnskudd (“demand deposits”) ville utgjøre hoveddelen av pengemengden og at denne også måtte begrenses enten gjennom 100 prosent reservekrav eller gjennom et bankvesen utsatt for markedets generelle regler. Dermed ville kredittekspansjon og usunne bobler forbli et vedvarende trekk ved penge- og kredittvesenet.

Det er også verdt å merke seg at kredittilsynet (som Halvorsen og Stoltenberg av en eller annen grunn vektlegger som en særmorsk institusjon opprettet av venstresiden?!?) ble opprettet på midten av 80-tallet som ledd i liberaliseringen av kredittmarkedet i Norge – og har dermed lite med sosialistisk eller tradisjonell sosialdemokratisk politikk å gjøre. For å skjønne dette er det nok å se på den norske kredittpolitikken fra 1945 til midten av 1980-tallet.

Videre er den pengepolitiske styringen, både i USA og Norge (og de fleste land) en form for planøkonomisk styring av penge- og kredittvesenet. De fleste økonomer og politikere i de vestlige landene i dag mener at planøkonomi er en dårlig ide – men ikke når det gjelder penge- og kredittvesenet. Her er styringsoptimismen fortsatt stor. Men det er vanskelig for myndighetene å ha nok kunnskap (jf Hayek) om økonomiske forhold til å kunne styre friksjonsfritt og etter intensjonene. Og de pengepolitiske/ makroøkonomiske doktriner man styrer etter og de økonomiske indikatorer (KPI og produksjonsgap) man tar i bruk er mildt sagt grove. Dermed kan man fort havne i uføret og den politikken som føres kan skape svært uheldige utilsiktede virkninger.

Derfor der det på tide å revurdere de pengepolitiske doktrinene, bruken av de økonomiske indikatorene og det makroøkonomiske fundamentet som doktrinene og indikatorene hviler på.

Det er jo mulig å hevde at dette er en avgjørende svakhet med liberalismen. At hvis det frie marked er så ekstremt sårbart for selv den minste regulering, så er det i seg selv et argument mot liberalisme, fordi man i et demokrati aldri vil være helt fri for statlige reguleringer. Det er vel derfor mange libertarianere helt åpent er antidemokrater.

Problemene i tiden etter første verdenskrig kan nok i stor grad skyldes på den første verdenskrig. Det har vel vist seg at et for fritt marked like etter en så stor krig ikke er en spesielt god ide. Det er uansett helt vanlig at nye institusjoner skaper problemer når de er nye. Børsen i seg selv skapte jo totalt kaos når man innførte den tidlig på syttenhundretallet. Hele opplegget ble et kaos av svindel og urealistiske forventninger, men over tid lærte man seg å kontrollere, forstå og bruke institusjonen konstruktivt. Kaoset ble faktisk så stort at man i Frankrike la ned børsen, noe som utover hundreåret bidro til England sitt økonomiske overtak over Frankrike. Det er jo mulig at det samme gjelder sentralbanken. At det som skjedde tidlig i dens historie rett og slett var en form for barnesykdommer. For etter den andre verdenskrig har de vestlige markedene tross alt vært mer stabile enn de var tidligere.

Dette med at alle reguleringer for å hjelpe de svake skaper mer problemer er jo også en religiøs tro. Alt i alt, så finnes det ikke mye empiri som understøtter det, om man ikke seriøst mener at det er bedre for fattige å jobbe for 20 kroner timen enn å gå på trygd, noe ingen med normal intelligens uten alvorlige sinnslidelser faktisk tror på selv.

Mississippi- og Sørhavsboblen i henholdsvis Frankrike og England på 1710-tallet er klassiske eksempler på hvor galt det kan gå av sted når myndighetene tuller med finansmarkedet og pengevesenet. Begge episodene hadde sitt opphav i behovet for statsfinanser etter en lang og kostbar krig mellom de to landene. I Frankrike førte dette eksperimentet med papirpenger og statsgaranterte verdipapirer til at man var motstandere av en nasjonalbank i lang tid. (John Law ble gitt monopolprivilegier og opprettet det som ble de facto fransk nasjonalbank. Denne gikk overende da boblen brast.) Det var først under den franske revolusjonen at myndighetene på nytt satte i gang et eksperiment med papirpenger, noe som førte til en inflasjon som løp løpsk – og som er en viktig, men ofte oversett del av dynamikken i den franske revolusjonens hendelsforløp.

I England førte Sørhavsboblen til at parlamentet vedtok den såkalte ”Bubble Act” som la klare begrensninger på det britiske aksjemarkedet i lang tid (loven bla avskaffet i 1825). Det var altså i England, og ikke i Frankrike slik du sier, at denne boblen la begrensninger på aksjemarkedet. (Videre oppsto børsen som institusjon i middelalderen og ble ikke ”innført” på 1700tallet.) Det som var Englands store fordel i tidlig nytid, var derimot at de hadde en nasjonalbank som sikret langt bedre statsfinanser enn i Frankrike. Dette førte til at britene kunne mobilisere mer penger og dermed mer ressurser i de fransk-britiske krigene fra slutten av 1700-tallet og fram til britene gikk seirende ut av Napoleonskrigene (1814/1815).

Når det gjelder eiendomsretten, så er ikke det en ”statlig regulering” med mindre man griper inn i eiendomsretten. Eiendomsretten er derimot en kodifisering av noe som har vokst opp spontant nedenfra i alle menneskelige samfunn – selv om den har hatt ulik utforming gjennom historien grunnet ulike ”stadier” av sosial og økonomisk utvikling og derav ulikt behov for organisering av eiendomsretten.

Man må klare å skille konseptuelt mellom generelle lover som gjelder alle innbyggerne i et samfunn (for eksempel generell eiendoms- og kontraktsrett og kriminallovgivning) og statlige reguleringer som tar sikte på for eksempel å endre produksjonsvilkår og fordeling av goder på vegne av bestemte grupper i samfunnet.

Et klassisk eksempel på regulering er prisregulering – for eksempel regulering av prisen på kreditt. Dette gjøres ut fra kortsiktige ”styringsbehov” for at sentralbanken skal nå visse mål hva gjelder prisnivå og sysselsetting – eller ut fra frykten om deflasjon og at finanskriser skal slå over i realøkonomien, hvilket har vært fremtredende motiver for Greenspan og Bernanke på 2000-tallet. Med denne prisreguleringen på kreditt og tilførselen av enorme mengder med ny kreditt til markedet, har myndighetenes inngrep satt i gang en voldsom boble.

Du skriver: ”Det er jo mulig å hevde at dette er en avgjørende svakhet med liberalismen. At hvis det frie marked er så ekstremt sårbart for selv den minste regulering…”

Kraftig reduksjon av realrente og tilførsel av enorme mengder av kreditt kan neppe karakteriseres som ”den minste regulering”. Dette er en form for prisregulering som påvirker alle andre priser i samfunnet, all økonomisk kalkulering, hele produksjonsstrukturen, incentiver til å spare eller å ta høy risiko etc. Med andre ord påvirker dette alt annet som skjer i økonomien.

Og videre: ”Det er vel derfor mange libertarianere helt åpent er antidemokrater.”

Liberalister er ikke antidemokrater, men de er motstandere av det Hayek kaller ”totalitært” eller ubegrenset demokrati – det vil si et demokrati uten regelbinding (altså uten en rettsstat). Det man er tilhenger av er et begrenset demokrati, det vil si et demokratisk system der statens handlingsrom er bundet av visse grunnregler – altså en konstitusjon. De fleste land befinner seg midt i mellom disse to ytterpunktene – altså en viss grad av rettsstat, men samtidig stort rom for diskresjonær myndighetsutøvelse fra myndighetenes side.

Du skriver: ”Problemene i tiden etter første verdenskrig kan nok i stor grad skyldes på den første verdenskrig.”

Ja, selvfølgelig. Og grunnen til at Federal Reserve førte en lavrentepolitikk med kraftig kredittekspansjon på 1920-tallet var for å hjelpe den britiske sentralbanken tilbake til gullstandarden med den urealistiske førkrigskursen på $ 4,86. Krisen fra 1929 kunne med andre ord ha vært unngått hvis britene hadde devaluert i 1919/1920 ut fra den nye reelle kursen på pundet (ut fra at krigsinflasjonen hadde vannet ut verdien på pundet). Dermed hadde britene også unngått kronisk høy arbeidsledighet og fall i produksjonen i eksportsektoren gjennom hele 1920-tallet.

Du skriver: ”Det har vel vist seg at et for fritt marked like etter en så stor krig ikke er en spesielt god ide.”

Og hva begrunner du dette med???

I 1945 erklærte Harry Truman at alle av krigstidens reguleringer i USA skulle oppheves så fort om mulig og markedsøkonomien gjenopprettes. Alle keynesianere spådde en krise av enorme dimensjoner med massiv arbeidsledighet og fall i produksjonen. Det motsatte skjedde: kraftig økonomisk vekst og høy sysselsetting. Og det til tross for at rundt 10 millioner soldater skulle føres tilbake til arbeidslivet.

Du skriver: ”For etter den andre verdenskrig har de vestlige markedene tross alt vært mer stabile enn de var tidligere.”

Bretton Woods-systemet var høyst ustabilt og gikk overende på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. (For Europa sin del begynte ikke dette systemet å operere før i 1958. Det varte dermed ikke i stort mer enn 10 år.) Systemet sørget for at USA kunne inflatere pengevesenet for en viss tid, fordi andre lands valutaer kunne inflatere på toppen av dollar som var den felles valutareserven. Til slutt gikk amerikanerne for langt grunnet velferdsprogrammet til Lyndon B Johnson og krigen i Vietnam som førte til eksplosiv vekst i statsutgiftene. Dette førte i sin tur til den økonomiske krisen på 70-tallet. Etter dette eksperimenterte man med ulike internasjonale og nasjonale pengesystemer, før man endte opp med inflasjonsmål og flytende kurser på 90-tallet.

Du skriver: ”Dette med at alle reguleringer for å hjelpe de svake skaper mer problemer er jo også en religiøs tro. Alt i alt, så finnes det ikke mye empiri som understøtter det…”

Jo, det gjør det. Tonnevis. Faktisk så mye at selv demokratenes egen president Bill Clinton erklært i sin første presidentperiode at han ville for all tid endre ”welfare as we know it”, hvorpå han iverksatte store reformer av den amerikanske velferdsstaten – og disse reformene har gitt gode resultater fordi de har endret folks incentiver.

Når det gjelder alle former for prisreguleringer for å hjelpe visse grupper, så er økonomer nesten universelt enig om at dette er svært skadelig for økonomien og noe staten for all del må unngå. Dette gjelder også minstelønn, som de fleste økonomer er enige om at kun fører til økt arbidsledighet blant svake grupper (folk med lav utdanning, lite jobberfaringer og visse minoritetsgrupper slik som unge afroamerikanere – eller for den saks skyld unge mennesker med innvandrerbakgrunn i Frankrike, jf opptøyene et par år tilbake). Selv den kjente sosialistiske økonomen Gunnar Myrdal mener at New Deal-politikkens inngrep i arbeidsmarkedet på 30-tallet med innførsel av minstelønn mer enn noe annet skadet den svarte befolkningen i sørstatene.

For veldig mange av de svake er ikke en jobb et gode, fordi mange av dem uansett vil være fast på bunnen av samfunnet. Underklassen i USA er jo blant de største i den vestlige verden, selv om de har flere av dem i jobb. Akkurat som de ikke har noen høyere sosial mobilitet. Jeg mener også at konsekvensene av lav arbeidsledighet for integreringen er sterkt overvurdert. De fattige svarte og lationene i USA er i stor grad ekskludert fra samfunnet selv om de jobber. Du ser også ut til å glemme at USA hadde sine egne opptøyer på starten av nittitallet. Det ble drept betydelig flere i disse opptøyene enn det ble i de franske opptøyene. Grunnen til at det er færre opptøyer i USA akkurat nå kan rett og slett være at USA slår hardere ned på det. Frankrike brukte politiet mot opprørerne mens USA sendte inn nasjonalgarden. Når man vet at militær makt blir brukt om man starter opptøyer, så skaper det i ditt språk negative incentiver mot å starte opptøyer. Det finnes jo ingen statistikk utenom selve arbeidsledighetsstatistikken som viser at de fattige i USA har det bedre enn de fattige i Norden.

Når det gjelder det første avsnittet, så var svarer du jo ikke på eksempelet på den måten jeg brukte det. Jeg brukte det bare for å vise at noe som skaper kaos tidlig kan gå seg til over tid. Etthvert instrument trenger at folk lærer seg hvordan det fungerer før det kan fungere tilnærmet optimalt. Derfor er ikke argumenter som springer ut i de første årene med sentralbank særlig overbevisende, fordi det er urealistisk å tro at en ny institusjon skal fungere perfekt helt fra starten av.

Eiendomsretten er slettes ikke spontan, det å tro det er direkte religiøst. I primtive stammesamfunn finnes det ingen eiendomsrett(siden privat eiendeler er ukontroversielt, har de blitt ekskludert fra debatten om eiendomsrett). I Russland var det ikke vanlig at bønder hadde individuell eiendomsrett før slutten av attenhundretallet. Det er ikke slik at dette og andre former for fordeling er helt ulikt. Det å innføre eiendomsrett er i jo seg selv en form for fordeling, da den fører til betydelig større forskjeller. Eiendomsretten kan jo også sies å fordele til noen grupper fremfor andre, da eiendomsretten tillater noen grupper å eie mer i praksis enn andre grupper. Omfordeling er også universell, i og med at loven er lik for alle. Skulle Røkke miste alle sine penger og ikke få noen jobb, så får Røkke også sosialtrygd. Hvis det er slik at omfordeling betyr at rikdom fordeles fra noen bestemt grupper til andre, så betyr det at man kan forutsi hvem som blir rike og hvem som blir fattige i et samfunn. Man kan forutsi det, så betyr det at også eiendomsretten i seg selv fordeler fra noen grupper til andre. Når du viser til eiendomrett så forutsetter du at de rike og fattige er flytende grupper, men når du viser til omfordeling viser du til de fattige og rike som statiske grupper, og det er inkonsekvent.

Selv om reguleringer fra krigen ble fjernet etter krigen, så var fortsatt økonomien friere på tyvetallet enn etter krigen, fordi økonomien generelt sett hadde blitt mer regulert og skattlagt siden New Deal sammenlignet med økonomien like etter første verdenskrig.

Saken er fortsatt den at hvis en libertariansk eiendomsrett er satt ned i grunnloven, så har man i praksis forbudt all politikk utenom libertarianske partier. Det er i seg selv ikke demokratisk. Den libertarianske forståelsen for eiendomrett og demokrati er ikke forenlig.

Utenom dette fremstår du vel i stor grad som en parodi på det ekstreme “kalkulatorhøyre”.