Her på berget skal statsbudsjettet snart legges fram. Et budsjett som er det aller siste i denne stortingsperioden. Finanskrisen gir Kristin Halvorsen og co økt mulighet til å vise fram sin handlekraft. Eller mangel på sådan. Det blir en siste anledning til å skape entusiasme rundt det rødgrønne regjeringsprosjektet. En entusiasme som har vært en total mangelvare de siste par årene.
Hundretusener av velgere har flyktet fra de tre rødgrønne regjeringspartiene. Nærmere bestemt har netto om lag 300 000 velgere forlatt regjeringen siden valget i 2005. Skuffede velgere, velgere som hadde håpet på noe mer. Flesteparten av disse må vinnes tilbake hvis regjeringen Stoltenberg skal ha noe som helst slags håp om å beholde det skjøre mandatflertallet de skaffet seg for tre år siden.
Regjeringen har i så måte to muligheter; enten å håpe at opposisjonen, og da først og fremst FrP, på en eller annen måte roter det til for seg selv ala skandalene og utrenskningene 2000/2001, noe som i så fall vil kunne føre hauger med velgere tilbake i fanget på Ap (men også på Høyre). Eller at man selv, gjennom det siste snaue året som gjenstår fram mot valget, makter å skape den gløden som er nødvendig for å få fornyet tillit av velgerne.
Begge deler ser for øyeblikket meget usannsynlig ut. Det første er det definitivt ingen grunn til å satse på. Egentlig er det lite å håpe på også, med mindre man er en person med utpregede kyniske (Ap/H-) tendenser. Det andre, gløden, er det grunn til å spørre om hvordan en plutselig skal få til nå, når man har brukt de tre første årene på å drepe den entusiasmen som var.
En rødgrønn flertallsregjering skulle gi oss handlekraft, støyen skulle kuttes – både i politisk og i vanlig forstand, eldreomsorgen og skolen skulle skinne, bassenger skulle fylles og fattigdommen skulle avskaffes. For å nevne noe. Leverer regjeringen? Nei, i følge hundretusener av velgere.
Den historiske regjeringsdannelsen (første gang Ap er i regjering med andre partier, første gang SV er i regjering, første gang Sp er i regjering med venstresiden, første flertallregjering på 20 år) er i ferd med å bli en rødgrønn parentes. Men man har nå en siste sjanse til å gjøre regjeringsperioden om til å bli stående som noe som var av betydning. Til noe som utgjorde en forskjell.
Hvilken Sak skal en komme opp med i entusiasmeøyemed? Månelandingen er jo utsatt på ubestemt tid. PISA-undersøkelse på PISA-undersøkelse dokumenterer at det slett ikke skinner av den norske skolen. Hva står man nå igjen med? Bedre tog? Enda billigere og kanskje obligatoriske barnehager? Gratis SFO? Svenske jagerfly? Flere fotlenker til fangene?
Statsbudsjettet vil vise. Men finansministeren trenger en Joker av dobbelt Jack Nicholson- format i ermet. Har hun det? Jeg tror ikke det. Den historiske sjansen er i ferd med å forspilles. De rødgrønne har i løpet av tre år forsvunnet så langt ned i dalen, at det er blitt bortimot umulig å se solen.
Det blir neppe fire nye år.
- Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent.
Det blir definitivt ikke fire nye år.
Men det er ting som går i FrPs retning også. Den stadig økende arbeidsledigheten og fallende press i økonomien fjerner argumentet om at vi ikke kan bruke mer av oljenpengene på landets egen infrastruktur. Selv den notorisk sosialistiske Erling Lægreid var inne på tanken i ett av sine mange politisk vridde innlegg på NrK radio.
Istedet for at alle pengene investeres på Wall Street, kan noen settes i veier, jernbane og skolebygg. Også det er å investere i fremtiden.