Finland har et høyt innslag av spesialundervisning, men det er ikke åpenbart at det er et sykdomstegn.
Dagsavisen forsøker å knytte skolemassakrene i Finland til dårlig trivsel i skolen, og viser både i en reportasje 25. september (også distribuert via ANB) og i lederartikkel 27. september til at professor Terje Ogden uttaler at ”når 40 prosent av finske skoleelever får spesialundervisning, så er det noe galt”.
Det store antallet med spesialundervisning er altså en indikasjon på noe dysfunksjonelt, ja i ytterste konsekvens livsfarlig.
Jeg ba Ogden dokumentere tallet, og han viste da til Stortingsmelding nr. 31 (2007 – 2008) om Kvalitet i skolen (s. 62). Der står det:
“I overkant av 20 prosent av alle grunnskoleelever i Finland får spesialundervisning på deltid, og denne formen for tiltak brukes svært mye i lesing på de laveste klassetrinnene: nær 40% av 1. klassingene har dette tilbudet.”
Det er interessant å se konteksten i Stortingsmeldingen. Det store innslaget av støtte- og spesialundervisning fremstår ikke som et eksempel på at finsk skole har problemer, men tvert imot som forklaringen på at ”internasjonale undersøkelser viser at de finske elevene ligger i verdenstoppen i kunnskaper og ferdigheter, at det er få elever som har svake resultater, og at det er liten ulikhet elevene imellom.”
Beskrivelsen i Stortingsmeldingen bygger på en rapport Utdanningsdirektoratet fikk utarbeidet i 2006 på basis av en studietur til Finland. Her gjennomgås de ulike formene for støtte- og spesialundervisning og erfaringene med disse.
Støtteundervisning i ett eller flere fag omfatter 12-15 prosent av elevene, spesialundervisning på deltid drøye 20 prosent, mens 1,7 prosent går på heltids spesialskoler, og ytterligere 5 prosent gis spesialundervisning på heltid i vanlige skoler.
Her følger et par sentrale utdrag fra rapporten:
s. 46:I Finland er ”systemet” mindre byråkratisk, mer fleksibelt og overlater flere avgjørelser til den enkelte mennesket i lokalsamfunnet, i den enkelte skole og barnehage. Dette åpner opp for både muligheter og begrensninger. Mulighetene det gir, er at støttetiltak for det enkelte barnet kan iverksettes tidligere, hurtigere og ikke minst ansees det ikke som særtiltak, men som en selvfølgelig rett hver enkelt har til hjelp og støtte. På den måten normaliseres det å ha problemer, det er en del av mangfoldigheten og forskjellene mellom folk.s. 62:Tilsynelatende har skoler og barnehager stor avgjørelsesmyndighet i kartlegging og henvisning eller ”overføring” av elever til spesialundervisning. Den virker lite byråkratisk og har en effektiv ressursutnyttelse. Den har imidlertid sin pris ved at mange elever sannsynligvis er segregert, har liten kontakt med jevnaldrende og er lite synliggjort i (skole)samfunnet.
Rapporten er mer entydig positiv til støtteundervisningen særlig på tidlige klassetrinn enn til spesialundervisningen på del- eller heltid.
Selv om en annen av Dagsavisens påstander, nemlig at finske elever trives dårligst i Norden (basert på PISA-undersøkelsen fra 2003) er korrekt, kunne det være verdt å nevne at Finland likevel ligger over gjennomsnittsnivået i OECD. Det er ikke lett å påvise noen systematisk sammenheng mellom trivsel og skoleresultater, verken den ene eller andre veien.
Jeg leste Dagsavisens artikkel og tenkte på hvor tendensiøst det hele var.
Men tendensiøsiteten finnes åpenbart andre steder også:
“Tilsynelatende har skoler og barnehager stor avgjørelsesmyndighet i kartlegging og henvisning eller ”overføring” av elever til spesialundervisning. Den virker lite byråkratisk og har en effektiv ressursutnyttelse. Den har imidlertid sin pris ved at mange elever sannsynligvis er segregert, har liten kontakt med jevnaldrende og er lite synliggjort i (skole)samfunnet.”
Legg merke til “sannsynligvis” her. Her gjetter man. Ens egne fordommer slå inn. Og jeg skjønner ikke hvordan man kan mene at elever i spesialskoler er “lite synliggjort i (skole)samfunnet”. Hva skal dette bety, egentlig? Ser man for seg at disse elevene holdes inne i bøttekott og dunkle smug (fordi man er redd for at de skal ødelegge glansbildet) slik man i tidligere tider skjulte barn med deformiteter og mentale mangler?
Dette er det reneste pølsevev. Og man har ingen forskning som støtter opp om påstanden.
Og når alt kommer til alt, er det mindre faglig avstand mellom de flinkeste og de svakeste finske elevene enn hva som er tilfellet i norsk skole.
Når enhetsskole ikke makter å oppfylle sitt mest primære produksjonsmål: reduserer sosiale forskjeller, da bør alarmen gå på APs og SVs partikontorer. Med mindre de lar det gå prestisje og psykologi i fagfeltet – og at de derfor foretrekker livsløgnen fremfor realitetene.