Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

MINERVASAMTALEN. Helen Bjørnøy kneler ved det samme alter som George W. Bush. Den tidligere miljøvernministeren i samtale med redaktør Torbjørn Røe Isaksen.

Denne Minervasamtalen publiseres kun på nett. I Minerva 03-08 kan du lese Nils August Andresen i samtale med Mohammed Usman Rana.

Hun har stått utenfor maktens korridorer, Helen Bjørnøy. På gressplener, gater og torg i lag med noen av de som mangler stemme i samfunnsdebatten. Så ble hun hentet til Kongens bord, til maktens korridorer, og måtte delta i det politiske spillet som krever kompromisser, forhandlinger og list. Hun angrer ikke, men retter samtidig kraftige spark mot det politiske miljøet.

Nå er Helen Bjørnøy generalsekretær i Plan Norge. I denne samtalen med redaktør Torbjørn Røe Isaksen (TRI) forteller Helen Bjørnøy (HeB) om sosialismen og kristendommen, livet som statsråd og om hvordan hun og George W. Bush tross alt kneler ved samme alter.

TRI: Du ville bli prest fordi du hadde fått et kall og kaller det en ”blanding av overbevisning, et ønske om å bidra og et ansvar for å forandre verden”. Å forandre verden er jo en veldig moderne, idealistisk forestilling, mens begrepet ”kall” gir litt gammeldagse assosiasjoner…

Foto: Wikipedia

HeB: Jeg er enig i det, men det er vanskelig å finne det riktige ordet fordi det skjer i skjæringspunktet mellom en indre overbevisning knyttet til en tro som ikke er rasjonell eller mulig å forklare med fornuften, og en vurdering av hvordan verden faktisk ser ut. Å forandre verden er etter min mening grunnleggende i kristendommen. Tenk for eksempel på forvalteransvaret. Vi eier ikke kloden, men skal forvalte den til beste for kommende generasjoner.

TRI: Mitt inntrykk er at kirken har to klare historiske strømninger. Den ene fokuserer på den individuelle frelsen og mindre på sosial urettferdighet fordi det kommer en annen verden etter denne. Den andre strømningen forsøker aktivt å gjøre verden bedre. Hvordan henger de to sammen? Må man ikke prioritere å bruke mest tid på enten frelse eller på denne verdens urettferdighet?

HeB: Troen har i seg både den individuelle frelsestanken, det å knele ved nattverden eller være i bønnefellesskap, og et engasjement for det livet som skal leves. Kristendommen er full av drømmer om en bedre og mer rettferdig verden. Gud ønsker fred, solidaritet og omsorg for de svakeste. Folk som leser sin bibel og er opptatt av sin tro, kan aldri hoppe over de sidene som handler om solidaritet, rettferdighet og fred. For meg har denne kristne solidariteten gått hånd i hånd med et sosialistisk engasjement. Min far sa alltid at kloden var en kake. Hvis noen tar en stor bit så må det bli mindre til andre…

TRI: Eller så kan kaken bakes større?…men det kan vi ta senere. Hvis kirken involverer seg også i kamp mot fattigdom og nød i politisk forstand, blir den ikke da en politisk aktør som mister litt av sin åndelige kraft?

HeB: Kirken må være en politisk aktør!

TRI: Men da må den også godta at man er uenige om de praktiske løsningene og at Kirken blir en arena for politisk kamp?

HeB: Nei, for det er en forskjell. Hvis ikke kirken er en politisk aktør er den ikke lenger en kirke, for politikken handler om hvordan livet leves mellom mennesker og der har Kirken et budskap. Men Kirken skal ikke være partipolitisk. Det finnes aktive kristne både i Høyre og SV…derfor burde vi heller aldri hatt et parti som Kristelig Folkeparti.

TRI: I USA har man sett en utvikling hvor forskjellige kirkesamfunn knyttes mer eller mindre tett til liberal eller konservativ politikk. Er det et mål?

HeB: Vi har vokst opp i vår norske tradisjon, og det er flott at vi kan møtes i kirkerommet på tvers av vår politiske og ideologiske tenkning. Vi har en felles lengsel, men forskjellige svar.

TRI: Satt på spissen: Ber du til samme Gud som George W. Bush, uten tvil en inderlig troende mann? Hva har dere egentlig til felles?

HeB: Det vi har felles, på ett vis, er mystikken. Vi kan knele ved det samme nattverdbordet, synge de samme salmer, rope vårt Kyrie Eleison, og vi kan gjøre det i fellesskap. I kraft av det å være menneske har vi noe felles. Jeg er dypt uenig med ham i nesten alle spørsmål, men det er allikevel noe der… noe fint…et fellesskap i kraft av det å være menneske som symboliseres ved at vi kneler ved det samme nattverdbordet.

TRI: Hvorfor oppsøkte du Kirkens Bymisjon?

HeB: Hele mitt liv har jeg hatt en sterk kirketilhørighet og et sterkt politisk engasjement. Fra jeg meldte meg inn i SV som student har jeg hatt denne dobbeltheten. Bymisjonen var en arena hvor jeg kunne kombinere det kirkelige og politiske engasjementet.

I Bymisjonen er det en flerfoldig målsetting. Vi skal avdekke der nød finner sted fordi noen i et samfunn – de som har makt – alltid vil forsøke å skjule nøden…

TRI: Hvorfor det?

HeB: Fordi nøden er ubehagelig. Derfor vil den som har makt alltid forsøke å bortforklare eller relativisere den. Som i vårt samfunn når noen forsøker å skjule nøden ved å fjerne den fra Oslos paradegater. Bymisjonens jobb er å avdekke. Den mest usynlige gruppen er ikke rusmisbrukere eller psykiatriske pasienter, men den nøden som blir forsøkt holdt skjult av sterke krefter som ureturnerbare flyktninger som lever under jorden uten identitet. Det kan være så mange som 10 000 slike mennesker i Norge.

TRI: Kan det være en motsetning mellom systemrettferdighet og individrettferdighet? For eksempel argumenterte politisk ledelse slik da de sendte afghanske flyktninger ut av Norge. Vi kan ikke la noen snike i køen eller protestere seg til opphold.

HeB: Jeg har ikke noe enkelt svar på det. Av og til kan det være menneskelige grunner til å ta individuelle hensyn, og det mener jeg systemet må ta hensyn til. Hvis ikke blir det helt kynisk.

TRI: Selv om det kan bety forskjellsbehandling?

HeB: Ja.

TRI: Forstår du bekymringen for innvandring, dårlig integrering og kulturkonflikter?

HeB: Jeg forstår det, og vi har en lang vei å gå i forhold til integrering. Men det handler like mye om oss. Vi må lære nye folk å kjenne og få forståelse for dem, da reduseres frykten for det ukjente. Vi må prioritere integrering sterkere, men utfordringen er først og fremst norsk. Det er nok av eksempler på folk som søker utallige jobber uten å bli innkalt til intervju. Det norske samfunn har vanskelig for å åpne seg.

TRI: Du har stått utenfor maktens korridorer i mesteparten av din karriere. Det har også SV. I 2005 lovet Kristin Halvorsen å fjerne fattigdommen i Norge og sa det var et spørsmål om penger og politisk vilje. Så ser vi i dag at det ikke går. Hva skyldes det? Manglende realisme? Dårlig system?

HeB: …nei, jeg tror det er en kombinasjon av at i et markedsstyrt samfunn så skjer det en parallellutvikling med både mer marked og større byråkrati. Mye byråkrati rammer alltid de svakeste, ikke de ressurssterke. Det blir en forsterkende effekt for de som ramler utenfor og ikke får oppfylt sine rettigheter. Og så handler det selvfølgelig om politisk prioritering. Det er fullt mulig å avskaffe fattigdommen, men det settes opp mot andre interesser.

TRI: Var det frustrerende for deg å komme innenfor å bli stilt til ansvar for slikt? Mitt inntrykk er at mange i partiet er frustrert spesielt over fattigdomssatsingen?

HeB: Det handler jo om prioritering. Politikk handler om prioritering, og regjeringen har prioritert mye annet enn fattigdomssatsingen. Regjeringen har prioritert kommunene, samferdsel, klima og så videre. Det handler om prioritering og de prioriterte andre ting. Men det er mulig å avskaffe fattigdommen.

TRI: Er det mulig å avskaffe fattigdommen i løpet av fire år?

HeB: Ja, men det må gjøres på flere måter. Vi må skape arenaer for sosiale nettverk hvor folk får selvtillit og muligheten til å teste ut deg selv. Vi vet hvordan vi kan skape jobbalternativer, men det er ganske dyrt, og handler nok en gang om prioritering. Vi vet hva løsningen er, men… ja.

TRI: Var politikken annerledes enn du hadde tenkt?

HeB: Det brukes for mye tid på tull og fjas. Mye av det politiske spillet er for meg helt meningsløst å holde på med.

TRI: For eksempel?

HeB: Spillet mellom opposisjon og posisjon som ofte handler om helt uviktige ting. Topp-politikere vet hva situasjonen er, vet hva som skal til for å løse problemer, vet hvem som er motkreftene, men i stedet går mye tid med til fjas. Jeg kan nevne hundre eksempler. Det er også vanskelig å få de ulike politiske systemene til å snakke sammen, vanskeligere enn jeg hadde trodd.

TRI: Er det vanskelig å være idealist i politikken? Må man være realist og kyniker?

HeB: Det har jeg lyst til å diskutere med mange kloke folk i årene som kommer. Jeg nekter å akseptere at politikken ikke kan være idealistisk forankret. Hvis ikke er det spillet og maktposisjonene som blir interessante.

TRI: Hva så du selv i regjeringsapparatet? Idealisme eller utpreget kynisme?

HeB: Jeg så alt. Jeg så politiske kollegaer som jeg trodde var opptatt av saken, men som var mer opptatt av spillet. Jeg så byråkrater i departementene som var de største idealistene, og jeg så folk som hadde tilpasset seg. Mine varsellamper lyser når folk som Arne Strand sier at politikk er konflikt og retorikk. Da tenker jeg, nei!, vi kan ikke akseptere den definisjonen. Da får vi bare mer kynisme. Du vet, alle kan beherske spillet, du, jeg, hvem som helst, men jeg vil ikke! Jeg vil ikke! For det politiske spillet er så elementært og barnslig.

Jeg kan huske en gang jeg satt i Stortingets spørretime og ble helt fysisk uvel. Her sitter jeg, tenkte jeg, med ansvaret for et av verdens viktigste spørsmål, og så skal jeg sitte i timesvis å høre på denne typen debatt. Det var helt…ja. En annen kveld jeg var statsråd vandret jeg nedover Skippergata, og det slo meg hvordan jeg som statsråd opplevde så mye av spillet mens avstanden til det virkelige livet var større.

TRI: Følte du maktesløshet som statsråd? Er det ikke et paradoks?

HeB: Jeg tror det viktigste er å ha fokus på den makten du faktisk har, men systemene er trege, og beslutninger tar tid.

TRI: Ga det mersmak å sitte på innsiden? Du hadde et kall og skulle forandre verden, og så plutselig var du en av de mektige selv, en som andre ropte til.

HeB: De to årene er de mest privilegerte jeg har hatt. Det var fantastisk. Men den dagen jeg sluttet smilte jeg hele turen hjem. Jeg var så utrolig glad for at tiden min var over, men jeg hadde gjort det igjen.