IDÈDEBATT: Ser man nærmere på hva det betyr å være “borgerlig” er det et mysterium hvordan partiet Høyre, som bygger på et konservativt verdisyn, aktivt kan arbeide for et forpliktende regjeringssamarbeid med et parti som FrP.
Mitt anliggende i denne artikkel er noen refleksjoner omkring begrepet borgerlig, omkring forholdet mellom et konservativt og et liberalt verdisyn, samt noen tanker om politiske konsekvenser dette bør medføre. Artikkelen er inspirert av et par avisdebatter med Minervas redaktør og tidligere Unge Høyre leder, Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet i april og Dagbladet i august. Temaet er for øvrig også et slags ”stevnemøte med glemte år” i det dette på mange måter er en videreføring av en artikkel jeg forfattet i 1994 etter min overgang fra Høyre til Venstre.
Hvem er borgerlig?
Den verdikonservative forfatteren Ronald Fangen skrev i 1934 et essay om ”Borgerlig livssyn”, hvor han fastslår at ”Toleranse er et av de borgerlige samfunds adelstegn”. I tillegg fremhever Fangen individualisme, personlig ansvar, etikk, kulturell dannelse, samt en ”rummelighet mellom stat og individ” som kjennetegn på ”borgerlighet”.
I den siste utgaven av klassikeren ”Buddenbrooks” (Thomas Mann), nylig utkommet i serien ”Verdensbiblioteket”, åpner Helge Jordheim (postdoktor i tysk litteratur ved UiO) sin spennende innledning (”I borgerlighetens skygge”) med spørsmålet : ”Hva betyr det egentlig at noe er ”borgerlig?”
Eiendomsrett og kapitalisme – kulturell dannelse – etikk og moral.
Jordheims innledning kan anbefales til alle som er opptatt av begrepet borgerlig som noe mer enn en politisk merkelapp, og for øvrig til alle historieløse på området. For som han viser er begrepet borgerlig anvendt som politisk distinksjon (mellom borgerlig og sosialistisk) en ”relativ sen tilvekst i begrepets historie, fra midten av 1800-tallet, da Marx og Engels reserverte ”borgerskap” og ”borgerlig” for den klassen som eier produksjonsmidlene, i motsetning til arbeiderklassen eller proletariatet.”
Finnes det så en mer opprinnelig borgerlig kjerne? Jordheim gir leseren nærmest en aha-opplevelse gjennom en tankevekkende beskrivelse fra sin hjemby Drammen. Her peker han på hvordan Drammen børs, Drammen Gamle Teater og Bragernes kirke i byplanmessig sammenheng utgjør en arkitektonisk treenighet, og fremstår som et både synlig og symbolsk bilde på borgerskapets verdier: eiendomsrett og kapitalisme – kulturell dannelse – etikk og moral. Jordheim utdyper videre den viktige motsetningen mellom det å være ”borger” og det å være ”bourgeois”. Sistnevnte representerer ”den rendyrkede kapitalisten, oppkomlingen, den nyrike … som bare tenker på penger og status og helt mangler den tradisjonelle borgerens dannelse, sunne fornuft og protetstantiske prestasjonsetikk”. Skjønt Jordheims fremstilling er forankret i historiske forhold, er den saktens aktuell nok. Det er ikke særlig vanskelig å finne typiske eksempler på oppkomlinger og ”bourgeois” i dagens Norge.
Som en siste refleksjon om temaet borgerlig, finner jeg det relevant å minne om de fire klassiske kardinaldyder: Rettferdighet, mot, måtehold og visdom. Disse dyder har siden borger ble et begrep også blitt forbundet med den ansvarlige og bevisste samfunnsborger. Professor Janne Haaland Matlary utdyper for øvrig denne sammenhengen i sitt ytterst leseverdige bidrag i den ferske debattboken : ”Norge. En diagnose” ( red. Knut Olav Åmås).
Vi har neppe med dette ”borgeren” helt i vår hule hånd, men vi bør forstå nok til å kunne identifisere hva som i hvert fall ikke er borgerlig.
FrP er ikke borgerlig!
Hva er så poenget med denne gjenomgang av tanker omkring borger og borgerlig? Har det noe mer enn ren akdemisk interesse? Det har det så absolutt, etter min vurdering, og det handler særlig om Fremskrittspartiet.
I sin faste spalte i Morgenbladet (04.04.08) gikk Torbjørn Røe Isaksen til angrep på ”sentrumspartiene” KrF og Venstre fordi de motsetter seg å samarbeide med FrP i en ”borgerlig regjering” etter valget i 2009, hvis valgresultatet skulle gi dagens fire opposisjonspartier (FrP, H, V og KrF) flertall sammen. Røe Isaksen nærmest foreholder, både moraliserende og raljerende, de to sentrumspartiene at de har å bidra til ”at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering”. Høyres ledelse har ved en rekke anledninger spilt den samme uskjønne melodien.
Så sent som 27. august i år sier nestleder Jan Tore Sanner til Dagens Næringsliv: ”Lars Sponheim må legge bort spillet og i stedet konsentere seg om å bidra til å gi landet en borgerlig regjering”. Sanners uttalelse er et svar til Sponheims forundring i samme avis over at Høyre ikke for lengst har ”satt foten ned ”og trukket en tydelig ideologisk grense mot Fremskrittspartiet.
Jeg kan ikke se hvordan FrP, det være seg på kulturhistorisk eller ideologisk grunnlag, kan påberope seg betegnelsen borgerlig. Hvor er toleransen som ryggmargsrefleks, hvor er dannelsen, hvor er moderasjonen, hvor er det personlige ansvaret kombinert med den erkjennelse at å leve i et felleskap med andre medfører et samfunnsansvar utover rendyrking av individualisme og ego ? Hvor er Fremskrittspartiets ”samfunnsborger” som rollemodell?
Så hvorfor fortsetter Høyres ledelse og reflekterte konservative ideologer
som Torbjørn Røe Isaksen å insistere på kravet om et ”borgerlig samarbeid”
som skal inkludere det ”ikke-borgerlige” Fremskrittspartiet?
Man gjenkjenner verdikonservative dyder og verdier i slike spørsmål. Verdiene er også sosialliberale og definitivt borgerlige, men de har lite å gjøre med Fremskrittspartiet. Så hvorfor fortsetter Høyres ledelse og reflekterte konservative ideologer som Torbjørn Røe Isaksen å insistere på kravet om et ”borgerlig samarbeid” som skal inkludere det ”ikke-borgerlige” Fremskrittspartiet?
En ny konservatisme?
Dagbladet foretok i sommer en kåring av de viktigste sakprosabøker på norsk etter 1945. Kåringen avfødte debatt både i avisens spalter og på et oppfølgende åpent møte i Litteraturhuset. Torbjørn Røe Isaksen og undertegnede var skjønt enige i vår etterlysning av bøker av verdikonservative forfattere som Langslet og Sejersted, som utvilsomt hadde stor betydning for Høyres fremvekst på 1980-tallet, men som ikke nådde opp på Dagbladets rangeringsliste. I mitt innlegg (Dbl 13.8.08) i debatten, etterlyste jeg også ”boken om kjernen i borgerlig og liberal konservativ politikk anno 2008 med de nødvendige grensedragninger ”.
Røe Isaksen viste til sin egen bok av året: ”Høyre om! For en ny konservatisme” som svaret på min etterlysing. Jeg har nå lest boken og la det være sagt uten forbehold: Dette er en velskrevet, informativ og, gjennomgående, overbevisende ideologisk tekst. Røe Isaksen belyser og hyller de verdier og den verdikonservative ideologi også undertegnede var nært knyttet til gjennom et nesten 30-årig medlemskap i Høyre. Strengt tatt representerer vel ikke hans bok ”en ny konservatisme”, men snarere en gjenoppliving av et idegrunnlag som på et eller annet tidspunkt på 1990-tallet i praksis syknet hen.
Mye av det historiske tankegods Røe Isaksen presenterer, finnes også i Lars Roar Langslets lille perle av en bok: ”Konservatismens historie” utgitt 1975 (i samarbeid med Geir Uthaug). Men Røe Isaksen både utdyper og supplerer. Hvorvidt stoffet er nytt eller nypusset, er heller ikke så viktig. Det som betyr noe er at en ung, fremadstormende og reflektert politiker i Høyre har tatt seg bryet med å samle og presentere disse tankene igjen i det offentlige rom. Hvor velsignet mer oppklarende er ikke denne boken enn det ideologiske tåketeppet prosjektleder Lars Fr. H. Svendsen (Civita) spredte ut over offentlighetengjennom sin kronikk om liberalismen i Aftenposten våren 2007. Men rett skal være rett, kronikken utløste en bred og interessant ideologisk debatt.
Det er en sann intellektuell fryd, gjennom Røe Isaksens gode fremstillingsform, å møte igjen konservative ”fedre” som Edmund Burke og den utfordrende dikter og filosof Samuel T. Cooleridge.
Disse konservative ”grand old men” understreket at friheten, som er og blir et umistelig gode, ikke kan operere fritt uten også et sosialt ansvar. Burkes uttalelse om at frihet uten visdom og moderasjon er ”den største tåpelighet”, Coleridges påminnelse om at mennesket faktisk også er sjel og ånd, ikke bare materie(materialisme) og hans nådeløse utfall mot ”pengefyrstene” er formodentlig politisk ABC for Høyres fremste politikere. Tegn i tiden kan imidlertid tyde på at en repetisjon nå er på sin plass. I så måte har Røe Isaksens bok en viktig misjon.
Disse konservative ”grand old men” understreket at friheten, som
er og blir et umistelig gode, ikke kan operere fritt uten også et sosialt ansvar.
Men all min begeistring og honnør til Røe Isaksens bok til tross, heller ikke denne boken gir fyldestgjørende svar på det jeg søker etter.
Hva med sosialliberalismen?
Jeg har to hovedankepunkter eller etterlysinger. Først konstaterer jeg at det liberale tankegods behandles temmelig overflatisk. Den liberale ideologi jeg vedkjenner meg er sosialliberal, ikke liberalistisk. Dette skillet er reelt både ideologisk og i praktisk politikk. Det var i dette grenselandet at Lars Fr. H. Svendsen gikk seg vill i tidligere omtalte kronikk. Også Langslet er underlig upresis i sin omtale av forholdet til de liberale når han skriver om liberalismen som konservatismens motstander, fordi liberalismen kun dyrket ”den individualistiske og rasjonalistiske tenkning”. Langslet medgir riktignok at ”liberalismen tok etterhvert opp i seg adskillig av den sosiale innstilling de konservative anklaget den for å mangle.” Røe Isaksen gir også til beste noen slike konsesjoner.
Men ingen av dem yter likevel på langt nær den sosialliberale tenkning tilstrekkelig rettferdighet, der den analyseres som mindreverdig i forhold til konservatismen. Det kan virke som verken Langslet eller Røe Isaksen kjenner til den engelske sosiologi-professor og skribent L.T. Hobhouse som i 1911 skrev boken ”Liberalism”, (norsk utg., Liberalismen, Liberalt forlag, først i 1968 og så igjen i 1991).
Det er ikke rom for å gå helt i dybden, men la meg bare trekke frem noen av hans mest sentrale tanker og begreper. Det ligger i sakens natur, dvs i liberalismens kjerne, at friheten står sentralt som primær verdi. Men med dette utgangpunkt viser Hobhouse hvordan ubegrenset frihet for noen i praksis blir ufrihet for andre. Han argumenterer så for at en viss samfunnsmessig regulering av den uhemmede frihet faktisk vil føre til en reell utvidelse av friheten for alle.
Han introduserer begrepene ”samfunnets samvittighet” og ”samfunnsånd” som innebærer fellesskapets plikter overfor de som ikke klarer seg like godt. Ett av hans mest tankevekkende kapitler handler om den gjensidige avhengighet og det iboende spenningsforhold mellom individet og staten. Det er en lang vei fra “Manchester-liberalismens” frie krefter og spill til Hobhouses sosialliberalisme. Men det er den sistnevnte som representerer tankegodset til det norske Venstre.
Etter gjensyn og ny gjennomgang av konservatismens historie, hvor jeg har lest Røe Isaksen og Langslet side om side med Hobhouse, slår det meg hvor lite skillet mellom en verdikonservatisme eller liberal konservatisme på den ene siden, og en sosial liberalisme på den annen side faktisk er. Man skal selvsagt ikke underslå at her finnes forskjeller. Som den tidligere Venstre-leder Gunnar Garbo har uttrykt det: ”Sammenliknet med de konservative ideer, inneholder liberalismen en radikal kraft, den krever uredd samfunnsreform for å fremme sine mål”. Og målet er at alle mennesker skal få adgang til å utfolde sine evner. Slik kan en sosialliberaler måtte være både liberal, radikal og sosial. Men alt i alt er det så mye felles tankegods mellom det konservative og det liberale grunnsyn at her burde foreligge det beste grunnlag for et atskillig nærere politisk samarbeid. Men denne utfordring og dimensjon savner jeg i Røe Isaksens bok.
Liv og lære
Det andre ankepunktet mitt er for alle praktiske formål det viktigste og det slutter på en måte sirkelen. Det handler om liv og lære, om teori og praksis. Som Røe Isaksen selv skriver i sin bok: ”Høyres problem oppstår når prinsippene blir borte, og bare politikken står igjen.” Nettopp!
Så i klartekst: Hvordan kan et parti som Høyre, som bygger på et konservativt verdisyn, aktivt arbeide for et forpliktende regjeringssamarbeid med et parti som FrP, som med hensyn til grunnleggende verdier og ideer atskiller seg så mye fra Høyre? For igjen å sitere Røe Isaksen: ”Det er ikke først og fremst politiske vedtak som skaper et samfunn, men totaliteten av kultur, tradisjon, normer og verdier” Ja, så sant som det er sagt! Om Høyre tar Burke, Coleridge, Hayek, Tocqueville og de andre konservative ledestjerner på alvor, og hvis Røe Isaksens bok er ment som noe mer enn en elegant idehistorisk øvelse, da må vel Høyre nødvendigvis distansere seg fra et parti som spiller så kynisk på populisme, intoleranse og irrasjonelle stemninger, det være seg overfor innvandrere, offentlig ansatte eller mennesker beskjeftiget i kunst og kultur, som det FrP gjør i all sin praktiske politikk og i all sin retorikk?
Er det hele så trivielt, og i så fall så tragisk, at Høyre er så sulten på regjeringsmakt at grunnleggende verdier og idepolitisk arvesølv kastes overbord til fordel for besnærende maktpolitiske resonnementer avveiet på den politiske kjøttvekta?
Røe Isaksen har tidligere gitt uttrykk for at han ikke deler mitt syn på dette området. Men hvis han virkelig møter sine egne ideologiske refleksjoner, vil jeg håpe og tro at han vil erkjenne at mitt spørsmål i det minste er et tankekors. Men dette tankekors er et ikke-tema i hans bok, som derfor i forhold til disse dagsaktuelle politiske realiteter blir uten fotfeste, som et hus bygget på sandgrunn.
Derfor etterlyses fortsatt boken som, med utgangspunkt i en borgerlig, liberal og konservativ verditradisjon, også vil klargjøre hvike ideologiske grenser disse verdier innebærer, og hvor langt derfra man kan bevege seg inn i maktpolitikkens irrganger uten å ta fullstendig skade på sin ideologiske sjel. Men Torbjørn Røe Isaksens tanker peker i riktig retning.
- Geir Kjell Andersland er utdannet jurist. Han er tidligere medlem av Unge Høyres sentralstyre og statssekretær i Sosialdepartementet (H) i regjeringen Syse og byråd i Bergen (V). I 1994 meldte han overgang fra Høyre til Venstre. Han er også litteraturanmelder for Bergens Tidende.
Borgerlig er i moderne utgave blitt : Et önske om å tilhöre etablissemanget, golfghetton, rideklubben, vi som seiler, går i Lions og Rotary og prater med slepende rrr. Dette er et snobberi som er i utakt med 97% av Norges befolkning som fortsatt identifiserer seg med mökkagrepet. Denne stammetilhörigheten har gått ut på datostempling. Det finns ingen tyngre intellektuell bagasje bank fasaden.
Et helt annet begrep er konservativ og det er dette som Höyre har solgt ut til FrP.
Vanlige folk bryr seg ikke om hva som er borgerlig eller ikke borgerlig. Det folk bryr seg om er hva som er riftig eller galt. Snakk med folk og spør dem om Norge bør selges til utlendinger – eller gis bort. Hva sysnes den gjevne borger om folkevandringen inn i Norge? Hva sysnes folk om at kriminelle går fri – mens små forseelser i trafikken straffes som det svir. Hva synes folk om dobbel og trippelbeskattning av alerede beskattede penger/ verdier? Hva synes folk om etniske nordmenn blir diskriminert ved offentlige ansettelser? Hva synes folk om elitens omgang med skattebetalernes penger. Gir vekk i øst og vest – for å personlig kjøpe seg “good-will” i EU eller FN. Partiers forakt for folkeviljen. ( Det verste er nesten journalistene fungerer som heiagjeng til eliten).
Høyre har forkastet konservatismen og omfavnet liberale ideer på det økonomiske, men spesielt det ikke-økonomiske området. Hvordan kan man kalle seg konservativ om man stemte for ekteskapsloven?
Russel Kirk har en god oppsumering av konservative ideer her:
http://www.kirkcenter.org/kirk/ten-principles.html
Det er en meget interessant artikkelig, og en veldig aktuell debatt. Således vil jeg takke artikkelforfatteren.
Et viktig moment artikkelen ikke belyser er hva slags regjeringskonstellasjon vi kan bygge på høyresiden, dersom FrP skal utelates (på grunnlag av deres manglende borgerlighet).
Det klassiske borgerlige regjeringsalternativet (med Høyre, KrF, Venstre og Senterpartier) er en umulighet, da Senterpartiet har gått til venstresiden og KrF, Venstre og Høyre sannsynligvis ikke engang kan oppnå 35 % sammen.
Artikkelforfatteren bør melde overgang tilbake til Høyre.
Problemet med Venstre er at partiets egne ambisjoner ikke samsvarer med oppslutningen. De må ta inn over seg at Frp er 4 ganger større. Sponheim må også med sine utspill ta hovedansvaret for at det eventuelt ikke kan etableres en ikke-sosialistisk regjering etter valget i 2009.
En stemme til Venstre innebærer derfor i prinsippet en ny mandatperiode for Stoltenberg.
Velgere som ønsker et regjeringsskifte bør derfor vurdere andre partier å stemme på.
[...] Lars Sponheim spesielt. Kåre Willoch er en klok mann. For et år siden slo han klart fast at Frp ikke er et Borgerlig parti i følge noen som helst definisjon av begrepet borgerlig. Men dette handler ikke om definisjon av [...]