FINANSKRISEN: Stortingspolitikernes syn på finanskrisen - Det er lite som er mer underholdende for økonomer og økonomiske historikere enn når folkevalgte uttaler seg om økonomiske årsakssammenhenger og historiske hendelser. De som valgte å følge trontaledebatten kunne oppleve en kakofoni av synspunkter om Bush, USA, Norges fortreffelighet og FrPs ”indirekte skyld” for finanskrisa.
Statsministeren har riktignok sosialøkonomisk utdannelse på CVen sin, noe som forklarer hans gode formuleringsevner. Det er få politikere som er i stand til, på en enkel og kortfattet måte, å forklare for eksempel hvordan pengemarkedet fungerer og hva som er sentralbankens oppgaver. Dette er bra og helt nødvendig i disse tider. All honnør til Jens for det. Men i tillegg til intelligens og talegaver, er statsministeren vår også utstyrt med frekkhetens nådegave. Han har en tendens til å tilskrive alt som fungerer i Norge til sosialdemokratisk politikk og alt som går galt ute i verden til Fremskrittspartiets og høyresidens politikk. Dette bidrar lite til å oppklare årsakene til finanskrisen eller legge grunnen for saklig debatt.
Norsk eksepsjonalisme
En gjenganger blant APere og SVere er den konstante fremhevelsen av vår egen fortreffelighet. Og grunnen til at Norge er så bra, skal vi tro venstresiden, er fordi vi er så sosialdemokratiske og venstreorienterte. Videre vektlegger man norske institusjoner og økonomisk politikk som helt unikt, og det gjerne uten å vite noe om hvordan ting gjøres i andre land.
En gjenganger blant APere og SVere er den
konstante fremhevelsen av vår egen fortreffelighet.
En stortingsrepresentant fra SV hevdet at systemet i Norge var så bra fordi sentralbanken styrte kredittilførselen til de private bankene, altså at Norges Bank bestemte prisen (renta) og mengden som ble tilført! Ja, det kan vi jammen være stolte av – at Norges Bank gjør det som er hovedfunksjonen til alle sentralbanker i hele verden. Videre påpekte han at i Norge – der har vi tilsyn. Ja, og i hvilke land i verden har man ikke det? Spørsmålet er ikke om man har tilsyn og reguleringer, men hvordan reglene er utformet fra land til land og hvilke incentiver og virkninger dette skaper for finanssektoren.
Bush får skylda
Hill Marta Solberg (AP) glimret også til med sin skarpe analyse av det som hadde skjedd i USA. Jo, det var Bush sin skyld – for det er jo noe alle vet – og hun kunne sågar slå i bordet at ”Bush styrer pengemarkedet i USA”. I motsetning til sin partileder, aner Solberg tydeligvis ikke hva pengemarkedet er. Markedet i kortsiktige penger de private bankene seg i mellom (interbankmarkedet) og markedet i penger mellom sentralbanken og de private bankene, styres av sentralbanken både i Norge og USA og er skjermet for politiske inngrep. Verken Bush eller Stoltenberg kan blande seg inn i det som skjer her.
“… det var Bush sin skyld – for det er jo noe alle vet.”
Det den tidligere nevnte representanten fra SV var inne på, uten helt å skjønne det selv, var sentralbankens oppgave i forhold til pengemarkedet: sentralbanken søker å styre renta i pengemarkedet ved å sette et gulv (Norges Banks foliorente, som er renten på de private bankenes kortsiktige innskudd i sentralbanken) og så tilføre eller trekke ut kreditt; eller et midlertidig mål for interbankrenta (”federal funds target rate”) som realiseres ved å tilføre eller trekke ut kreditt (Federal Reserve). Som vi ser er denne bruken av styringsrente og kredittilførsel måten alle sentralbanker i de industrialiserte landene styrer på (riktignok med små detaljforskjeller i hvordan ting teknisk gjennomføres).
Siden kredittskvisen oppsto i fjor høst, har vi sett at pengemarkedsrenta har ligget høyt over styringsrenta til sentralbanken. Dette er et tegn på finanspanikk blant bankene og at de ikke vil låne hverandre kortsiktige penger. Dette forsøkes løst ved å pøse ut store mengder med likviditet, noe de fleste sentralbanker gjør i en slik situasjon.
Clintons liberalisering
Solbergs kommentar vitner også om manglende forståelse for amerikanske politiske prosesser. Det er USA og Bush vi snakker om, ikke Chavez og Venezuela eller Kim Jong-il og Nord-Korea. I USA er det kongressen som vedtar lovene, ikke en president som fritt bestemmer hva banker og finansselskaper kan og ikke kan gjøre. Og så vidt jeg vet har det ikke funnet sted noen betydelige omreguleringer av finanssektoren under Bush jr. Derimot fant det sted en omfattende omregulering av bankene og finansselskapene under demokraten Bill Clinton.
I 1999 ble deler av den såkalte Glass-Steagall Act opphevet og erstattet med Gramm-Leach-Bliley Act. Loven økte konkurransen i finanssektoren, en sektor som hadde vært tungt regulert siden 1930-tallet. De liberalistiske økonomene Robert Ekelund og Mark Thornton har kritisert denne om- og dereguleringen av finansnæringen under Clinton og hevder at den bidro til subprimekrisen ved å skape ”moral hazard” og et privilegert bankvesen. Demokratenes president Bill Clinton mener det motsatte:
“I don’t see that signing that bill had anything to do with the current crisis. Indeed, one of the things that has helped stabilize the current situation as much as it has is the purchase of Merrill Lynch by Bank of America, which was much smoother than it would have been if I hadn’t signed that bill. On the Glass-Steagall thing, like I said, if you could demonstrate to me that it was a mistake, I’d be glad to look at the evidence.”
Vår egen Lundeteigen (SP) kunne under trontaledebatten på sin side se nostalgisk tilbake på da Glass-Steagall Act ble opprettet under depresjonen på 30-tallet, og mente at omreguleringen i 1999 var årsak til krisen, noe VG også hevdet på lederplass samme dag. Men økonomiske historikere mener at tankene bak denne loven da den ble opprettet i 1933 hadde lite med virkeligheten å gjøre og var et forsøk på å gi de store bankene på Wall Street skylden for krakket i 1929. Loven gjorde det ulovlig for en og samme bank å bedrive både forretnings- og investeringsbankvirksomhet. Dermed oppsto det egne ”investeringsbanker” i USA – de samme bankene vi nå har sett gå overende. Og fordi disse ikke lenger var klassifisert som forretningsbanker, har de heller ikke vært underlagt sentralbankens regulering og tilsyn av alle forretningsbankene. Glass-Steagall Act har dermed ført til en ytterligere oppsplitting av det amerikanske reguleringsregimet og enda mindre oversikt.
Clinton-administrasjonen påpekte at den ville “nedlegge veto på en
hver lovgivning som ville nedtrappe utlånskravene til minoriteter”.
En viktig restriksjon på banknæringen, som ble videreført og bakt inn i den nye loven i 1999, var at bankene måtte oppfylle kravene i den såkalte Community Reinvestment Act (CRA) og dermed foreta boligutlån til folk med lav kredittverdighet. Clinton-administrasjonen påpekte at den ville “nedlegge veto på en hver lovgivning som ville nedtrappe utlånskravene til minoriteter”, og CRA-kravene ble derfor opprettholdt. Også denne klausulen har spilt en rolle i finansboblen og krisen som fulgte, om enn kanskje ikke så betydelig som de to ”halvstatlige” boligfinansieringsselskapene Fannie Mae og Freddie Mac (mer om dette i en senere artikkel på Minerva).
Liberalisme eller direkte statlig kontroll?
Et av hovedargumentene til Robert Ekelund og Mark Thornton er at deregulering gir mening i et fritt pengevesen bestående av 100 prosent reserver og en ikke-inflatorisk edelmetallstandard (”gullstandard”). Men slik vi har organisert pengevesenet i dag med jevn ekspansjon av kreditt fra sentralbankens side, systemet av ”fractional reserve banking”, bankforsikring, ”bail outs” og andre statlige privilegier til finanssektoren, er det nødvendig å holde styr på næringen. Systemet vi ser i dag er med andre ord blandingsøkonomisk og tilsausingen av stat og marked skaper ”moral hazard” og perverse incentiver foruten kredittbobler og -kriser.
Disse to økonomenes kritikk, viser tydelig et politisk dilemma ved alle blandingsøkonomiske systemer. De er ustabile og kan kun stabiliseres ved enten full statlig kontroll (sosialisme) eller en tilstrekkelig grad av liberalisering med generelle kjøreregler og fravær av privilegier, inngrep og planstyring.
Det er kun to måter å organisere kredittvesenet på som gir god finansiell stabilitet. Den ene måten er den tradisjonelle sosialdemokratiske eller sosialistiske organiseringsformen, slik vi så i Norge under ”sosialdemokratiets storhetsperiode” fra 1945 til rundt 1980. Her tok staten full kontroll over investeringskapitalen og kredittstrømmene. Myndighetene fastsatte prisen på kreditt (renta) som ble holdt kunstig lav helt fram til midten av 1980-tallet. Myndighetene begrenset samtidig mengden med kreditt og rasjonerte den investeringskapitalen som var. Denne formen for politisk kreditt, ikke ulikt det vi har sett i Japan og Sør-Korea, ble tildelt utvalgte virksomheter og befolkningsgrupper.
Systemet forhindret kredittbobler (på grunn av mengdereguleringene) og dermed den såkalte boom-bust-syklusen som var helt fraværende i Norge på 50- og 60-tallet. Men kredittpolitikken gikk hardt utover dynamikken i den norske økonomien, foruten at den skapte store styringsproblemer og behovet for mange revideringer og omreguleringer. I tillegg er denne formen for ”crony capitalism”, der de med politiske kontakter blir gitt privilegier på bekostning av andre, en usosial form for penge- og kredittpolitikk.
Det andre alternativet er liberalisering med generelle kjøreregler og en forutsigbar og langsiktig pengepolitikk. Dette er til dels det vi har i Norge i dag. Istedenfor at staten griper direkte inn finanssektoren, har man opprettet kredittilsyn og laget generelle kjøreregler som ikke forfordeler noen på bekostning av andre. Norge har med dette blant de frieste finansmarkedene i verden og et system som er relativt velfungerende og dynamisk.
Hva kjennetegner et liberalt kredittmarked?
Med et fritt eller liberalt kredittmarked, menes først og fremst at finansnæringen ikke lenger er underlagt den type direkte statlige inngrep slik vi hadde i Norge fra 1945 til begynnelsen av 80-tallet. Et av hovedkjennetegnene ved frie markeder er fri prisdannelse og fri allokering av ressurser i henhold til tilbud og etterspørsel. Det motsatte er administrativ prisfastsettelse (slik vi hadde i Norge etter krigen) og statlig allokering eller rasjonering av ressursene til utvalgte grupper og virksomheter.
Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal ha tilsyn og generelle kjøreregler. En liberal markedsorden eller ”liberalisme” er ikke det totale fravær av en stat eller lover og regler, slik man kan få inntrykk av når man hører på våre folkevalgte og mediene. En liberal orden er regelstyrt og rettighetsbasert, altså fravær av direkte statsinngrep og det som kalles ”diskresjonær styring” (jf. tidligere artikkel av undertegnede her på Minerva).
En liberal orden er regelstyrt og rettighetsbasert.
I tillegg er det et interessant spørsmål hvorvidt myndighetene er i stand til å ”forbedre” eller optimalisere markedsmekanismen gjennom et regelverk som skaper bedre oversikt blant markedsaktørene, mer fungerende konkurranse og sunne incentiver. Dette er noe som det vil være interessant å diskutere mer inngående på Minervas hjemmesider i tiden framover, ikke minst fordi finanskrisen og måten vi har organisert finanssektoren på i Norge vil være et sentralt tema i valgkampen neste år.
Amerikansk styringssvikt
Og nettopp når det gjelder disse spørsmålene, ser man at det amerikanske reguleringsregimet ikke har fungert optimalt. Man har mistet oversikten i finanssektoren over den råtne gjelda og risikoen forbundet med den. Dette er delvis fordi de to halvstatlige selskapene Fannie Mae og Freddie Mac har kjøpt opp boliglån i sekundærmarkedet for pantelån og pakket dem inn igjen i verdipapirer solgt videre til de store investeringsbankene på Wall Street. Offisielle ”credit rating”-byråer har gitt tommelen opp for de nye finansinstrumentene, fordi de mente de ville virke stabiliserende på finansmarkedet ved å spre risikoen. Det motsatte har skjedd: alle store aktører har blitt dratt med i dragsuget og alle har mistet oversikten.
I tillegg har den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) stått for en svært løssluppen pengepolitikk som satte i gang hele kredittboblen vi har sett på 2000-tallet. Og dette er et helt sentralt poeng: uten denne kredittekspansjonen fra sentralbankens side, kunne aldri boblen ha oppstått i utgangspunktet.
Også i Norge fører man en ekspansiv pengepolitikk, men denne har vært langt mer moderat enn i USA. Den monetære ekspansjonen er en nødvendig følge av inflasjonsmålet de politiske myndighetene har satt for Norges Bank. Men en viktig forskjell mellom Norges Bank og Federal Reserve, er at den norske pengepolitikken er regelstyrt, mens Alan Greenspan og Ben Bernanke har stått for det som kalles ”diskresjonær styring” i henhold til mer kortsiktige hensyn. Dermed er den norske pengepolitikken mer stabil og mer liberal enn i USA. (Disse argumentene er utdypet i en tidligere artikkel av undertegnede på Minerva).
Borgerlig kreditt- og pengepolitikk
Det er bred politisk enighet om systemet vi har i Norge for penge- og kredittvesenet. Alle partier, med unntak av SV og Rødt, har støttet opp om måten vi har organisert finanssektoren og pengepolitikken på. Og det er lite som tyder på behovet eller ønsket om å endre på dette. Denne politikken vil med andre ord ligge fast uavhengig av om den rødgrønne regjeringen fortsetter eller om Høyre og FrP overtar makten.
Og det er her FrP framstår som uklare. De vet at de delvis har rett i sine synspunkter, men de vet ikke helt hvorfor. De har bidratt til å føre fram den pengepolitikken og det liberale reguleringsregimet vi har i Norge i dag, og derfor bør de rette opp i eventuelle uklarheter i partiprogrammet som kan så tvil om dette. Når FrP sier at de vil ha et fritt og uregulert penge- og kredittmarked uten politiske inngrep, går jeg ut fra at de mener at de ikke vil ha den type detaljstyring og kraftige statlige inngrep a la det vi hadde i Norge fra 1945 til begynnelsen av 80-tallet – og at de er fullt tilhengere av det liberale systemet vi har i dag.
Når det gjelder Høyre, har de hatt lite synspunkter om årsaker til finanskrisen. De har derimot hoppet på medienes nedsabling av FrP og påpeker, litt tafatt, at med det vi ser nå, trenger vi Høyre, fordi de er jo så ansvarlige. Høyre burde heller bruke tiden på å snakke med sine potensielt framtidige regjeringspartnere i FrP for å finne en felles plattform for hvordan man kan kommunisere hva en liberalkonservativ og borgerlig kreditt- og pengepolitikk innebærer – og at det er den politikken som føres i Norge i dag.
- Marius Gustavson er masterstudent i historie ved UiO.
På den annen side så kommer jo dette fra en fyr som mener at de fattige taper på velferdsstaten……..
Et godt og saklig innspill du hadde der Peewee.
En liten stund trodde jeg at det var noe i det Marius skriver, men med den kommentaren så tilbakeviste du alt sammen.
Takk for ditt konstruktive bidrag til en viktig og komplisert debatt.
Jeg innrømmer rett og slett at dette blir for fagspesifikt til at mange kan sette seg inn i det uten videre. Derimot, så ser man på andre steder at Marius kommer med argumentasjon som er rent tullball om andre ting. Det har med hans generelle pålitelighet som debattant å gjøre.
Skribenten overser et par vesentlige poenger; at Frps nestleder startet debatten ved å hevde at problemene i USA skyldtes sosialisme, samt at Frp i sitt program skriver at det ikke bør være reguleringer i finansmarkedene.
Fair enough, politiske debatter blir ofte ganske banale, men i så måte bidrar i hvertfall ikke Frp mindre aktivt enn både Kristin Halvorsen og andre.
FRPs indirekte skyld, hehe… meget god artikkel! Two thumbs up!