Dubravka Ugrešić vender i sin nyeste roman fokus fra jugoslavisk eksil- og etterkrigstilværelse til aldringens utfordringer.
Baba Jaga je snijela jaje(Baba Jaga la et egg)
Av Dubravka Ugrešić
Vuković & Runjić 2008, 320 sider
Den eksjugoslaviske forfatteren Dubravka Ugrešić’ forfatterskap begynte med to bøker for barn, men beveget seg raskt over til prosa for voksne. Allerede med sitt første verk, Poza za prozu – en positur for prosa – setter hun sitt tydelige tegn på litteraturen ved å være ironisk, siterende og selvrefererende. Ugrešić er blitt sammenlignet med blant andre Marcel Proust og Danilo Kiš, men er mest kjent for sin tilknytning til eksillitteraturen, i selskap med størrelser som Nabokov, Brodski og Sebald.
Det er også gjennom denne litteraturen hun er kjent for et norsk publikum. Romanene Museum for betingelsesløs overgivelse (2003) og Smertens ministerium (2006) tar opp eksiltilværelsen. Ikke bare på individnivå, men også på samfunnsnivå fordi enkeltmennesket i det rådende politiske klimaet i de tidligere jugoslaviske statene ikke lenger hadde retten til sin egen oppveksthistorie. Hun er av kritikere blitt beskyldt for å gi uttrykk for såkalt ”jugonostalgija”, tilsvarende det østtyske ostalgi. Hennes svar ble å være med på å starte opp Leksikon Jugoslavenske Mitologije – et nettbasert leksikon over den jugoslaviske mytologien og hverdagen.
Baba – menneske og myte
Hennes romaner er ofte realistiske og jordnære samtidig som hun benytter seg av fantastiske elementer. Det samme kan sies om hennes nyeste roman, Baba Jaga je snijela jaje.[1] I lys av den slaviske mytologifiguren Baba Jaga ser hun på kvinnelig aldring og alderdom i vår ungdomsfikserte tid. Samtidig går deler av teksten nært inn på de såre situasjonene som oppstår når relasjonene til personer endrer seg ved aldring. Boken er ennå ikke utgitt på norsk, og sitatene vil derfor være mine gjengivelser av originalteksten. Originalsitatene er for spesielt interesserte gjengitt i sluttnotene.
Allerede i den korte innledningen, ”Først ser dere dem ikke”,[2] slås tonen an. Den tar utgangspunkt i en hverdag, hvor man ”først ikke ser dem”. Så fokuseres det, og den gamle, stive, kjerringa beskrives for oss. Hun kan synes harmløs, ja hjelpeløs, men innledningen gir leseren en advarsel: ”Der, akkurat i det øyeblikket, må du stanse opp, stå imot sirenesangen,”[3] for ellers vil du befinne deg i hennes makt. Vi ser ikke alderdom og aldrende mennesker i vårt samfunns streben etter, og fokusering på, ungdom og foryngelse. Men samtidig kan vi ikke se bort fra flertydigheten som erklæres i slutten: Det potensielt farlige i en tilsynelatende ufarlig skikkelse.
Den samme flertydigheten finnes i Baba Jaga-figuren. I og med at Ugrešić har innlemmet en ”Baba Jaga for begynnere”[4] i tredje del av teksten, er det ingen grunn til å lete fram Vladimir Propp. Introduksjonen er ført i pennen av en doktor i folkloristikk, Aba Bagay. Hun legger vekt på at det allerede i navnet Baba Jaga er en tvetydighet: ”baba” betyr bestemor og er gjengs tiltaleform til eldre damer i slaviske land. Samtidig som ordet framstår som noe hyggelig og trygt, brukes det flittig i mindre flatterende sammenhenger og utsagn. Vi kan finne noe tilsvarende i det norske ”kjerring”. Dessuten trekker andre del av navnet, ”jaga,” på betydninger som ondskap, sykdom og mareritt. Baba Jagas funksjon i eventyrene er forskjellig fra fortelling til fortelling, og fra forteller til forteller. Jeg vil først og fremst forholde meg til to av de temaene som trekkes fram i teksten: baba og sex, og baba og forfall.
Baba har ikke sex
Ifølge tekstens folklorist har Baba Jaga-figuren initiasjonsbetydning for både kvinnelige og mannlige helter. Men kvinnelig initiasjon er sjelden av seksuell karakter i eventyrene; mennenes initiasjon er derimot seksuelt ladet. Baba Jaga opptrer som vagina dentata – motsatsen til den jomfruelige brud. Her er det to åpenbare trekk vi kan merke oss: 1) Den ventende bruden er sjelden noen aktiv deltager i spillet om sin egen kropp. 2) Både hun og den kjempende elskeren er unge. Det er ikke snakk om noen feiring av sexlivet etter de 60.
Tiden innhenter en. Man kan facelifte, kurbade og trene alt man vil.
Før eller senere vil man bli innhentet av tiden og biologien.
I del to av teksten, ”Spør, bare vit at ikke ethvert spørsmål fører noe godt med seg”[5] møter vi blant andre den aldrende Beba som eksplisitt reflekterer over sin egen kroppslige og seksuelle situasjon. Hun ramser opp en kort rekke av eldre kvinner som kan sies å ha beholdt sin sexappeal i alderdommen uten å ha bikket over i det som kalles ”baba u dobrom zdravlju-look”. Dette kan oversettes med en eldre dame ved god helse eller i godt hold. Det som uttrykkes er at personen som omtales helt klart er avseksualisert. Gamle damer har ikke sex. Det er i hvert fall ikke noe man snakker om.
I teksten finnes det rett nok ikke konkrete sex-scener, men det gjøres refleksjoner rundt det mannlige og det unge som hovedleverandører av aksepterte seksuelle bilder i samfunnet. For hvilke andre stereotyper enn det avseksualiserte tredje kjønn (gammel) finnes som muligheter i Bebas liv? Hva kan hun velge mellom? Gal, gammel dame med katter, eller lidderlig sex-turist, eller storforbruker av foryngelsestjenester? Og selv om det ser ut til at menn overlever lenger i det seksuelle markedet enn kvinner, så overlever de ved hjelp av yngre kvinner. Slik sett kan det tenkes at bildet av seksualitet uansett krever et element av ungdommelighet i den offentlige parademanesjen. Det Ugrešić går i strupen på er vårt samfunns ungdomskultus som presser alderdommen, og spesielt den aldrende kvinnen, ut i samfunnets randsoner.
Men i teksten legges det ikke skjul på at Beba, som ironisk nok betyr baby, også kjenner at kroppen endres. Dette kan sies å endre omgivelsenes syn på henne, men fremfor alt endrer hun også synet på seg selv: ”Ja, kroppen hennes hadde vendt seg mot henne, ingenting var hennes lenger…”.[6]
Baba har liten tid
Tiden innhenter en. Man kan facelifte, kurbade og trene alt man vil. Før eller senere vil man bli innhentet av tiden og biologien. Ugrešić går til frontalangrep på ungdomshysteri. Det kommer særlig godt til syne i den første delen ”Gå dit – jeg vet ikke hvor hen, hent det – jeg vet ikke hva”.[7] Her møter vi en middelaldrende kvinne og hennes aldrende og syke mor. Her møter vi også forfatteren på sitt beste: Dialogene og dynamikken mellom mor og datter er skildret med en sår varme som enhver pårørende vil kunne kjenne seg igjen i.
Hele teksten gjennomsyres av en skjør respekt for de strategiene som
karakterene velger for å opprettholde sin selvrespekt i møte med forfallet.
Når kroppen endrer seg har det følger for selvbildet. I en passasje spekulerer datteren i om moren har begynt å bruke diminutiver for å kjøpe seg tid til å huske ord eller om hun bruker diminutiver om seg selv og sine ting, og augmentativer om andre levende dyr og mennesker, rett og slett fordi hun føler at hun er blitt mindre og dermed at verden rundt er blitt større – at hun forsøker å beskrive sin nye virkelighet med språklige virkemidler. Samtidig svikter språket henne. Kapittelet ”Alle ordene løser seg opp for meg”,[8] viser spesielt hvordan moren mister og endrer språket og hukommelsen.
Baba Jaga-figuren er ikke like åpenbart til stede i denne delen av boken. Det pekes i tredje del allikevel på et par små detaljer ved moren og hennes venninne Pupa som knytter dem til figuren. Blant annet har moren til felles med Baba Jaga at huset er hennes domene og hennes kilde til makt. Hun beholder kontrollen over den siste av sine skanser gjennom rengjøring. Ingenting overgår den skammen som det bringer med seg å ha et skittent hjem. Det kan uttrykkes med et eneste ord, skam: ”sramota!”. Forholdet mellom renhet og skitt kan spores i forholdet til døden. Moren er ikke klar for å dø. Hun omgir seg med de levende, mens hennes venninne Pupa ønsker døden velkommen: Livet stinker. Livet er noe dritt.[9] I motsetningen mellom de to venninnene oppstår det en var erkjennelse om at ingen styrer livet.
Alderdommen – noe som må overvinnes?
I møte med alderdommen mister man illusjonen om at man har kontroll over sitt eget liv. Men man kjemper en kamp for å beholde illusjonen. Det er viktig å merke seg at Ugrešić ikke går til angrep på denne høyst naturlige forsvarsmekanismen. Hele teksten gjennomsyres av en skjør respekt for de strategiene som karakterene velger for å opprettholde sin selvrespekt i møte med forfallet. Men det hindrer henne ikke i å ironisere over karaktertrekk og handlinger som utarter som en følge av forsvarsstrategien. Og det er nettopp den dynamikken som skapes mellom ironisk distanse og nærværende respekt som hindrer teksten i å bli patetisk. Teksten beholder på tross av sine fantastiske elementer slik en realistisk tone og speiler menneskelige forhold vi kan kjenne oss igjen i.
Det forfatteren går til angrep på er vår samtids glorifisering av ungdommen og det ungdommelige (og det maskuline). En glorifisering som fører til en passivisering og degradering av det å bli gammel. Livserfaringen er falt i kurs og samfunnet forsøker rett og slett å sette dem ut av spill. Det leder til at verden virkelig vokser eldre mennesker over hodet. På dette grunnlaget kan jeg helhjertet, sammen med fortelleren og hennes mor, slutte meg til Bette Davis’ utsagn ”Old age is no place for sissies.” Men om det nå er en trøst ønsker de fleste av oss til tross for dette å bli gamle. Alternativet er, når man tenker over det, fatalt.
- Karen Sikkeland har mastergrad i allmenn litteraturvitenskap på Dubravka Ugrešićs Museum for betingelsesløs overgivelse.
[1] Den utgaven jeg har lest er gitt ut på det kroatiske forlaget Vuković & Runjić i serien Biblioteka mitovi, men som det ofte er med Ugrešić’ senere verker finnes det også en samtidig utgivelse på et serbisk forlag. Denne gangen er det Geopoetika som står for den serbiske utgivelsen.
[2] ”Isprvah ih ne vidite…”
[3] ”Tu, baš ut tom trenutku, treba zastati, odoljeti sirenskom zovu, […]”
[4] ”Baba Jaga za početnike”
[5] ”Pitaj, samo znaj, svako pitanje ne vodu dobru”
[6] ”Da, tijelo joj se gadno svetilo, ništa više nije bilo njezino…”
[7] ”Pođi tamo – ne znam kamo, donesi to – ne znam što”
[8] ”Sve su mi se riječi rasule”
[9] ” Život smrdi. Život je drek!”
