Hvis John McCain vinner valget, vil han få muligheten til å sette sammen en høyesterett med bare konservative dommere. Det vil sette den kontroversielle abortloven på dagsorden igjen.
Richard Nixon klarte det ikke. Ronald Reagan klarte det ikke. George Bush den eldre klarte det heller ikke.
Men Bush junior hadde enten mer hell med seg, eller var flinkere i sine politiske manøvreringer. Tre år etter at den sittende presidenten endret sammensetningen av US Supreme Court har nemlig et flertall av de ni dommerne stemt etter solide konservative kriterier i saker som omhandler ytringsfrihet, næringsliv, positiv diskriminering (affirmative action) og dødsstraff. Den siste viktige kjennelsen kom i juni i år, da fem av ni dommere – et knappest mulig flertall – ga våpenlobbyen medhold i at District of Columbia ikke kan nekte folk å eie og oppbevare håndvåpen i hjemmene sine.
Det var et siste, avgjørende bevis på at de to nominerte under George W. Bush, John Roberts og Samuel Alito, ikke har bukket under for den ”naturloven” som har gjort seg gjeldende i høyesterett de siste tiårene: at konservativt utnevnte dommere knapt har fått på seg kappa før de stikker av gårde til den liberale leiren.
Selv Reagan, med sine fire utnevnelser, klarte aldri å forme en høyesterett solid plantet i konservative tradisjoner og verdier. Nå lurer mange på hva John McCain vil gjøre med høyesterett dersom han skulle bli valgt. Vil denne utypiske republikaneren, med sin noe løse ideologiske forankring og tidvise flørting med demokratene, følge sine liberale eller konservative instinkter?
”Livet begynner ved unnfangelsen”
For mange demokrater er tanken på John McCain som president et skrekkens scenario. Det er paradoksalt, siden McCain har vært en av de mest høylydte kritikerne av George W. Bush. I mange saker har demokratene mer til felles med denne frittalende republikaneren enn de har med sin egen høyrefløy. I spørsmål knyttet til immigrasjon, stamcelleforskning, valgkampfinansiering og tortur har republikanernes presidentkandidat ofte hatt reinspikka liberale synspunkter. Men John McCain er også en overbevist pro-lifer. Han støttet fjorårets kjennelse i høyesterett om at forbud mot seinaborter ikke er i strid med den konstitusjonelle retten til å avslutte et svangerskap. Han har flere ganger tatt til orde for at han ønsker dommere i høyesterett som opphever den famøse abortloven Roe v Wade fra 1973.
John McCain er en overbevist pro-lifer.
Det plasserer McCain midt i en opphetet kulturkamp der nettopp abortloven har stått i sentrum. Det religiøse og sosialkonservative USA har alltid ment at abortsaken ble ”kidnappet” av en liberal østkystelite som har liten forankring i landets ”egentlige” verdier som gud, familie og patriotisme. At denne striden har blitt så følelsesladet, skyldes ikke minst at dette helt essensielle moralske spørsmålet ikke ble avgjort gjennom politiske prosesser – slik det ble i Europa – men derimot fastslått som lov av en håndfull dommere i høyesterett.
Det sosialkonservative USA har aldri klart å gjøre seg gjeldende i landets politiske og juridiske institusjoner. Selv under George W. Bush – kanskje den mest religiøse presidenten noensinne – har de mest etterlengtede seirene glimret med sitt fravær. Det er denne gruppa McCain nå frir til. Sarah Palin ble hentet inn for å berolige en kristen høyrefløy som ikke bare var bekymret over McCains syn på stamcelleforskning, men som rasende uttalte at de aldri kom til å stemme på ham.
De siste månedene har John McCain understreket at han kommer til å velge dommere med sikkert ståsted i en konservativ tolkning av grunnloven. Da de to presidentkandidatene ble grillet av den fremadstormende televangelisten Rick Warren i sommer, var McCain den eneste som svarte helt klart på spørsmålet om når livet begynner: nemlig ” ved unnfangelsen.”
Det overbeviste sosialkonservative av alle avskygninger om at McCain hadde viljen. Men har han også evnen?
Spørsmålet knytter an til den særegne beskyttelsen som høyesterettsdommerne nyter godt av. De ni edsvorne i US Supreme Court sitter nemlig på livstid, og bestemmer selv når de vil gå av. At systemet er slik, skyldes den tunge amerikanske arven med maktbalanse og ansvarsfordeling. Dommerne skal være mest mulig fri fra politisk innblanding, og embetet er derfor ikke begrenset i tid.
Av samme grunn er presidentens rett til å utnevne høyesterettsdommere kontret av kravet om at alle kandidater må godkjennes av Senatet.
Det er et vilkårlig system, og det har gitt ulike presidenter ulik mulighet til å påvirke sammensetningen av høyesterett. Den neste presidenten kan få en unik posisjon i dette sjansespillet, med kanskje en håndfull dommerutnevnelser. Det spesielle akkurat nå er at fire av de seks dommerne som er født på tjue- og trettitallet er liberale. Med andre ord: alle de liberale dommerne er over 70 år og derfor snart modne for utskiftning.
Seier innen rekkevidde
De fire liberale dommerne som i dag sitter i høyesterett er John Paul Stevens, Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer og David Souter. Én av dem, nemlig John Paul Stevens, er snart 90 år. De tre andre er født mellom 1933 og 1939.
Hvis alle fire skulle falle fra, noe som kan skje hvis den neste presidenten får to perioder, vil det være første gang i nyere tid at en president får så stor innflytelse på høyesteretts sammensetning. Ronald Reagan klarte det nesten, ved tre utnevnelser pluss muligheten til å flytte William Rehnquist fra dommer til justitiarius.
George Bush den eldre klarte bare to, og det samme gjorde Bill Clinton og George W. Bush. Verre for konservative presidenter har vært at de ikke har høstet ideologisk gevinst selv når de har stått bak dommerutnevnelsene. David Souter ble for eksempel nominert av George Bush senior, bare for å plassere seg ettertrykkelig i det liberale – den gang – flertallet.
Hvis alle fire skulle falle fra, noe som kan skje hvis den neste
presidenten får to perioder, vil det være første gang i nyere tid at en
president får så stor innflytelse på høyesteretts sammensetning
To andre dommere som hørte til i den forrige William Rehnquist-domstolen; Sandra Day O’Connor (avgått) og Anthony Kennedy (sittende) ble aldri den triumfen som de konservative hadde håpet på, snarere tvert imot.
På det meste var den domstolen som gjennom 19 år ble ledet av William Rehnquist pakket med syv konservativt utnevnte dommere. Likevel avsa domstolen den ene kjennelsen etter den andre til fordel for eksisterende – les liberal – lov.
Selv i dag er ikke det konservative flertallet sikret. Anthony Kennedy har erstattet O’Connor i vippeposisjon, og vil noen ganger stemme med de fire konservative og noen ganger med de fire liberale.
Den endelige seieren er imidlertid innenfor rekkevidde. Den står og faller med om republikanerne vinner valget, og om John McCain vil innfri de løftene han nå gir. Det vil i så fall være en søt hevn.
Den bitre lærdommen for sosialkonservative har vært at dersom en liberal høyesterett kan bestemme hva USA skal være med knappest mulig margin, da kan et knapt flertall i de konservatives favør også beslutte det stikk motsatte. Ingen ting ville være bedre for de konservative om dette lille flertallet ble erstattet av en høyesterett der absolutt alle dommerne er konservative.
Filibuster og karakterdrap
Det vil ikke skje uten sverdslag. Dommerutnevnelser i USA har de siste tretti årene fulgt et mønster like gjenkjennelig som det er fremmed: den bitre striden rundt kandidatene, filibustertaktikken, de dramatiske høringene i Senatet, kandidater som må pakke sammen etter avsløringer om personlig dobbeltmoral eller politiske avvik.
Under George W. Bush har konfrontasjonen vært hardere enn på lenge. Utnevnelser til lavere dommerembeter ble blokkert av Kongressen. En justisminister, Alberto Gonzales, måtte gå etter avsløringene om politisk motiverte avskjedigelser av dommere. Harriet Miers måtte trekke seg på grunn av manglende tillit og tyngde blant høyrefløykonservative.
Ikke desto mindre gled både John Roberts og Samuel Alito ganske glatt gjennom høringene, til tross for sistnevntes åpenlyse motstand mot abortloven. Det var først da høyesterett begynte å avsi den ene konservative kjennelsen etter den andre at demokratene tok selvkritikk for å ha lagt seg flate for presidentens to dommerkandidater.
På den konservative siden var derimot euforien påtakelig da John Roberts-domstolen åpnet for forbud mot seinaborter i fjor. Det var en seier for en endret strategi der den kristne høyrefløyen ikke lenger prøver å totalforby abort, men heller angriper Roe v Wade i ytterkantene for å begrense den mest mulig.
Et flertall av amerikanerne i begge partier har et overraskende liberalt syn på selvbestemt abort. Der det kristne høyre får følge av mer moderate religiøse og tradisjonelle konservative, er nettopp i synet på de såkalte ”partial birth abortions” – et ganske ufyselig inngrep som går ut på å knuse fosterets skalle før det trekkes ut av moren.
Motstanden mot Roe v Wade skyldes dels at høyesterett i 1973 ga amerikanske kvinner rett til å fjerne fosteret fram til 25. uke av svangerskapet, langt mer enn hva kvinner i Europa fikk. Kampen om Roe v Wade har derfor nettopp stått om retten til seinaborter og kvinners rett til å bestemme uten å måtte informere foreldre eller ektefeller.
Blir alltid spurt om abort
I dag blir ingen høyesterettsdommer utnevnt uten å bli konfrontert med sitt syn på Roe v Wade. De høringene som for bare få tiår siden var mer en formalitet enn noe annet har utartet til nervepirrende forestillinger og politiske hestehandler. Det kan bety at en eventuell seier sitter langt inne selv om McCain skulle bli valgt, og selv om han nominerer kandidater med upåklagelig konservativ troverdighet.
Høyesterettsdommere har nemlig vist seg notorisk upålitelige i sosiale spørsmål. De har hatt en tendens til å tolke grunnloven bokstavelig snarere enn å treffe beslutninger på moralsk grunnlag. Det gjelder enda mer for de konservative, som ofte anklager de liberale dommerne for å ”drive lovgivning fra benken.”
De såkalte originalistene – begrepet refererer til konservative dommere som tolker grunnloven bokstavelig – har det til felles med liberale dommere at de ofte ikler seg en politisk nøytral og juridisk avgrenset kappe når de skal avgjøre saker. Men i praksis er de ofte politiske, slik de så åpenbart demonstrerte da alle ni dommere stemte etter partipolitiske skillelinjer i presidentduellen i 2000; en strid de konservative vant fordi de var flest.
Det er gjennomslaget av disse politiske preferansene som gjør at de konservative er like ivrige etter å fravriste liberalerne flertallet som de liberale er på å beholde det. Foreløpig har det vært lite fokus på de gamle menn og ene kvinne som snart kommer til å etterlate et stort vakuum i høyesterett. Men i løpet av de neste årene vil navnene deres bli allemannseie, og det samme vil navnene på kandidatene som skal nomineres. Bikkjeslagsmålet vil være i gang.
Dagens høyesterett:
John Roberts (født 1955): justitiarius – utnevnt av president George W. Bush. Konservativ.
John Paul Stevens (født 1920): – utnevnt av president Gerald Ford. Liberal.
Antonin Scalia (født 1936): – utnevnt av president Ronald Reagan. Konservativ.
Anthony Kennedy (født 1936): – utnevnt av president Ronald Reagan. Konservativ.
David Souter (født 1939): – utnevnt av George Bush den eldre. Liberal.
Clarence Thomas (født 1948): – utnevnt av George Bush den eldre. Konservativ.
Ruth Bader Ginsburg (født 193): – utnevnt av president Bill Clinton. Liberal.
Stephen Breyer (født 1938): – utnevnt av president Bill Clinton. Liberal.
Samuel Alito (født 1950): – utnevnt av George W. Bush. Konservativ.
- Grete Gaulin er frilansjournalist.
